Hvorledes Dr Wrangel kom/21

– Men det er ikke desto mindre riktig. Treplaten er på forhånd blitt anbragt i låsen. Snoren blir hengende utenfor, men den er så tynn at det er meget tvilsomt om noen legger merke til den i den mørke trappeopgangen. Når så den siste av personalet forlater kontoret, lar han yalelåsen smekke i og skynder sig hjem. En stund efter kommer forbryteren. Han behøver da bare å trekke i snoren, så skyver treplaten låsen tilbake – og dermed er adgangen fri.

– Vi må altså ha fatt på personalet, sa Stephanson. Forbryteren har naturligvis avlagt et besøk på kontoret tidligere på dagen for å få anledning til å stikke treplaten i låsen. Men den mann som begår innbrudd og mordforsøk for å komme i besiddelse av Cathfields papirer, han kan vanskelig verge sig mot den annen mistanke.

– Mistanken for å ha begått mordet på gamle Cathfield, mener De?

– Ja. De to forbrytelsene kan ikke adskilles.

– Kanskje ikke, svarte dr. Wrangel tankefullt, det er iallfall et vektig indisium som han vanskelig kan komme utenom.

Været holder sig.

rediger

Stephanson fikk noen slitsomme eftermiddagstimer. For det første måtte han foreta en meget omhyggelig undersøkelse av advokat Bomans kontor for å finne fingeravtrykk både på den lille treplaten og på kontorpulten. Så gjaldt det å få fatt i personalet. Han var så heldig å treffe bokholderen, og han kunde tydelig huske alle som hadde besøkt kontoret den dagen. Men med undtagelse av en eneste var det kjente folk som man ikke kunde tiltro noe ulovlig.

Som signalement på den ene fremkom da følgende:

En mann på 20-25 år, enkelt klædt i en gråmelert jakkedress, opgav å være agent i provinsen. Bokholderen hadde selv snakket med ham, men han hadde ikke festet sig ved mannens navn. Det kunde være noe sånt som Johanson eller Hanson, Han hadde villet selge en landhandel, men da Boman ikke befattet sig med denslags forretninger, hadde samtalen vært ganske kort. Bokholderen hadde lagt merke til at Johanson, eller Hanson, hadde et arr over høire øie, det kunde være et arr efter et knivstikk.

Det kunde altså tenkes at det var denne mann, som hadde begått forbrytelsen. I så fall hadde hans besøk på Bomans kontor bare vært et påskudd for å få anledning til å sette den lille treplaten i låsen. En time efter var hans signalement spredt over hele byen. Stephanson ventet sig imidlertid ikke meget av det. Han hadde innforlivet sig så med dramaets internasjonale karakter at han hadde ingen tro på noen forbindelse mellem den fredelige svenske provinsmann, som kom for å selge en landhandel, og det frekke mordforsøk.

Derimot blev merkelig nok dr. Wrangel interessert i denne mannen. Det var straks maktpåliggende for ham å få vite hvilken dialekt han hadde talt. Dette spørsmålet hadde også Stephanson stillet til bokholderen, men bokholderen kunde bare svare, at han ikke hadde lagt merke til noe annet usedvanlig ved ham enn arret over øiet, og mannen hadde derfor sannsynligvis heller ikke talt noen påfallende dialekt. Han var en ganske almindelig svenske.

Det gikk som man hadde ventet. Efter et par timers forløp våknet Paolo av sin bevisstløshet. I begynnelsen klaget han over en forferdelig hodepine, han følte det som om hodet skulde sprenges i stykker. Han visste ikke hvor han var og talte usammenhengende italienske brokker, men under den unge læges omhyggelige behandling kom han snart til sig selv. Han kunde ikke gi noen som helst oplysninger om forbryteren.

Det undgikk ikke Stephansons opmerksomhet at dr. Wrangel virket en smule nervøs. Han hadde anledning til å konstatere det under den samtale de hadde på Wrangels hotellværelse. Men kanskje det bare var reiseuro. Wrangel hadde sannsynligvis ikke sovet så meget under reisen. Stephanson spurte når han var kommet. Dr. Wrangel svarte bare kort: Jeg kom idag.

Under samtalen kom en portiergutt inn med en avis. Stephanson kunde se at det var et gammelt nummer av «Handelstidningen». Dr. Wrangel gav sig til å studere en av rubrikkene opmerksomt.

– Studerer De værmeldingen i en avis som er over en måned gammel? spurte Stephanson.

– Det er avisen for åttende juni, svarte Wrangel, idet han gikk bort til vinduet og betraktet været, vi er heldige, tilføide han.

– Hvordan da? spurte Stephanson.

– Lett overskyet, med en anelse av kulde i luften, – slik som en sommeraften kan være efter et forfriskende regnvær. Altså det samme været. Forstår De mig? spurte han nesten oprømt, det er det samme vær som den kvelden da signor Cathfield blev drept.

– Og den samme teaterforestillingen, tilføide Stephanson.

– Nettop, utbrøt dr. Wrangel ivrig.

– Og den samme bilen, sa Stephanson, som fremdeles ikke skjønte noen ting.

– Ja, og den samme chaufføren. Og det samme hotellet. Og de samme værelser. Og samme betjening.

– Berglund, tenkte Stephanson i sitt stille sinn.

Dr. Wrangel var plutselig blitt taus og grublende. Stephanson hørte ham mumle for sig selv: Det må og skal lykkes . . . .

Plutselig rev han sig løs.

– Vi har liten tid, Stephanson, sa han, Alexis Boman går løs på oss. De har jo opdaget at det er omsatt enda et verdipapir.

– Advokat Boman støtter visstnok også angrepet på andre punkter, svarte Stephanson, men foreløbig mangler han dokumentene.

Dr. Wrangel tok nå plass like overfor Stephanson. Et blidt, ertende smil fløi over hans ansikt, og med en fortrolig dempet stemme sa han:

– Hvis vi går ut fra at vår eneste opgave i denne affæren er å dekke fru Theresa og verge henne for mistanke, så kunde det ikke ha hendt noe gunstigere enn dette tyveriet av dokumentene.

Kriminalbetjenten rykket til. Ordene rammet ham på en ubehagelig måte, han hadde tenkt det samme og følt en viss uhygge ved det. Doktoren fortsatte ubarmhjertig:

– Det er likesom vi selv skulde ha arrangert det.

– Men siden det er utelukket, svarte Stephanson alvorlig, må vi regne efter hvem som kan ha interesse av at dokumentene forsvant. Det kan umulig være Paolo.

Dr. Wrangel svarte ikke. Men han satt og stirret på sin kollega med en viss nysgjerrighet.

Stephanson fortsatte:

– Like før forbrytelsen bebreidet Boman mig at vi hadde vist større iver for å bevokte den forfulgte part enn for å passe på de mistenkte. I det siste døgn er det dukket op en ny mann i spillet, en enarmet fransk offiser, Gaetano Farace –.

Dr. Wrangel nikket.

– Jeg kjenner ham. Jeg har snakket med Grandin om ham.

– Nåvel. Det er iallfall sikkert nok at Paolo er redd ham. Alexis Boman spurte mig uttrykkelig om jeg visste hvor Farace opholdt sig og jeg svarte ja. Jeg trodde nemlig at Grandin holdt øie med ham. Men nå må jeg innrømme at jeg har tatt feil. I det øieblikk visste heller ikke Grandin hvor han var. Det var lykkes for franskmannen å slippe unna.

– For den saks skyld kan det gjerne være den enarmede som er forbryteren, mener De.

– Teoretisk sett kan det være minst like sannsynlig, som at det er Alexis Boman.

Dr. Wrangel lot som om han satt og beregnet den enes chanser mot den annen.

– De har rett, sa han, franskmannen er også en venn av fru Theresa, ser det ut til – og her er vi påny ved det avgjørende spørsmål: Hvem har størst interesse av at dokumentene forsvinner? Naturligvis fru Theresa.

– Dr. Wrangel! utbrøt Stephanson.

– Jeg går like på saken, sa Wrangel, jeg må vite hvad vi har å frykte. Vet De hvor franskmannen er for øieblikket?

– Nei, jeg vet bare at han forlot hotellet ved halv to-tiden, senere har ingen sett ham.

– Men jeg vet det. Han er sammen med fru Theresa.

– Som igår altså.

– Ja. Han traff henne utenfor teatret tyve minutter efter overfallet på advokat Bomans kontor.

Dr. Wrangel tilføide smilende –

– Men det kunde ikke sees at han var i besiddelse av noen dokumentmappe. For en halv time siden fikk jeg telefonbeskjed fra Kungälv. Som De ser, den samme turen, de sitter på Stadshotellet. En halv flaske champagne. Nøiaktig som igår. Nå venter jeg bare på beskjed om at fru Theresa er kommet tilbake. Jeg har ennå ikke snakket med henne.

– Det er forresten forbausende, sa Stephanson, hvor lett folk forsvinner for oss i denne saken. Det er også en annen som er sloppet fra oss idag, det er David Berglund, kelneren.

– Virkelig, er han ikke på hotellet?

– Nei.

– Nå, så er han vel et annet sted, bemerket dr. Wrangel likegyldig.

– De later ikke til å interessere Dem mer for denne Berglund?

– I dette øieblikk interesserer han mig slett ikke.

– Og allikevel har De gjort så omhyggelige forberedelser for å ta imot ham her i Göteborg. Hvordan traff De ham, forresten?

– Jeg kjenner ham, svarte Wrangel. Men han kjeder mig. Han kjeder mig bunnløst, jeg vemmes over ham, men han er nødvendig. Iaften er han nødvendig.

– Men hvis han ikke kommer.

– Han kommer, svarte Wrangel.

I det samme ringte telefonen. Dr. Wrangel tok imot en kort beskjed, sa «takk, utmerket» og la mikrofonen ned. Han reiste sig.

– Hun er kommet tilbake, sa han, hun venter på mig.

Det forekom Stephanson som om uroen med ett var strøket av dr. Wrangel.

– Jeg har bruk for Dem ved ni-halvti-tiden, sa doktoren, jeg vil foreslå at De spiser på hotellet ved den tiden. Men kom alene.

Doktoren betraktet en stund Stephansons spenstige skikkelse og åpne, blåøiede ansikt og smilte tilfreds.

– Det er godt at De ikke er overspent, sa han, De skal bo i den dreptes værelse inatt.

Før de forlot værelset, kastet han et blikk ut av vinduet.

– Været holder sig, mumlet han.

Hos fru Theresa.

rediger

Han merket forandringen straks. Det var på en måte et annet menneske han traff igjen efter et par døgns forløp. Fru Theresa var ikke lenger den indolente, hemmelighetsfulle kvinne, som lot til å være likegyldig for alle omskiftelser, hennes fatalistiske ro hadde gitt plass for en påfallende uro og usikkerhet. Hun mottok ham riktignok med begeistring, men hennes glede over møtet var forsert. Det var likesom hun hele tiden tenkte på at opbruddet ventet. Wrangel forstod at et eller annet måtte være hendt, men han lot sig ikke merke med noe. Ganske som vanlig hilste han kameratslig på henne og sa vennlig: