Hvorledes Dr Wrangel kom/22

I det samme ringte telefonen. Dr. Wrangel tok imot en kort beskjed, sa «takk, utmerket» og la mikrofonen ned. Han reiste sig.

– Hun er kommet tilbake, sa han, hun venter på mig.

Det forekom Stephanson som om uroen med ett var strøket av dr. Wrangel.

– Jeg har bruk for Dem ved ni-halvti-tiden, sa doktoren, jeg vil foreslå at De spiser på hotellet ved den tiden. Men kom alene.

Doktoren betraktet en stund Stephansons spenstige skikkelse og åpne, blåøiede ansikt og smilte tilfreds.

– Det er godt at De ikke er overspent, sa han, De skal bo i den dreptes værelse inatt.

Før de forlot værelset, kastet han et blikk ut av vinduet.

– Været holder sig, mumlet han.

Hos fru Theresa.

Han merket forandringen straks. Det var på en måte et annet menneske han traff igjen efter et par døgns forløp. Fru Theresa var ikke lenger den indolente, hemmelighetsfulle kvinne, som lot til å være likegyldig for alle omskiftelser, hennes fatalistiske ro hadde gitt plass for en påfallende uro og usikkerhet. Hun mottok ham riktignok med begeistring, men hennes glede over møtet var forsert. Det var likesom hun hele tiden tenkte på at opbruddet ventet. Wrangel forstod at et eller annet måtte være hendt, men han lot sig ikke merke med noe. Ganske som vanlig hilste han kameratslig på henne og sa vennlig:

– Det gleder mig at De ser så godt ut.

Han la mappen foran sig på bordet og begynte å lete frem noen papirer.

– Vi har ikke lenge igjen til teaterforestillingen begynner, sa han, jeg skal ikke plage Dem lenge. Har De svært meget imot å gå?

– Nei, sa hun, jeg trenger til litt avveksling.

Dr. Wrangel satt med et papir i hånden.

– Jeg må dessverre forberede Dem på at mens jeg har vært borte har saken forverret sig for Deres vedkommende. Advokat Boman har reklamert salget av et nytt verdipapir. Det er altså ikke lenger tvil om at det er stjålet store summer i forbindelse med Cathfields død.

Fru Theresa satt taus en stund. Så spurte hun –

– Har De snakket med mange av mine fiender, mens De var borte?

– Ingen av dem jeg har talt med har det ringeste kjennskap til Dem, svarte Wrangel.

– Tilgi mig, sa hun, jeg mente ikke å krenke Dem. Men De kjenner jo mitt standpunkt.

Wrangel la dokumentet til side og spurte tørt –

– Må jeg enda en gang få presisert Deres standpunkt?

Det gav et sett i henne, og hun stirret litt desorientert på ham.

– Jeg kan forklare mig ganske tydelig, svarte hun. Politiet har en bestemt mistanke om at jeg på en eller annen måte er skyld i min manns død. Jeg kan bare svare at jeg har avgitt den eneste sannferdige forklaring som finnes. Overfor Dem har jeg videre tilstått, at jeg kunde ha gjort det. Jeg har imidlertid ikke begått forbrytelsen. Jeg kan gjerne benytte et så sterkt uttrykk som å si, at ved et merkelig tilfelle er det ikke jeg som har drept ham. Kanskje det blir vanskelig for mig å bevise at jeg er uskyldig. Men det kan bli like så vanskelig for de andre å bevise at jeg er skyldig. Hvis politiet forlanger mig arrestert, vel, så får jeg finne mig i det.

– Det kan bli tale om en slik forholdsregel, sa Wrangel, eller rettere: Det ser ikke ut til at det er mulig å hindre det lenger. For å gjøre Dem opmerksom på hvor farlig situasjonen har utviklet sig, kan jeg fortelle Dem, at til å begynne med så det ikke ut til å være mer enn to muligheter. Den ene –

– Den ene behøver De ikke å nevne.

– Nåvel. Og den annen var muligheten for et rett og slett hotellran. Et rovmord. En begivenhet idag har bevirket at vi også må regne med en tredje eventualitet. Det gjelder Paolo.

Fru Theresa spurte lynrapt med engstelig stemme:

– Er han død?

Plutselig blev hun opmerksom på at Wrangel satt og stirret på henne likesom en spiller som har gjort et dristig trekk og ser at det lykkes.

– Er han død? spurte hun igjen nølende.

Doktoren rystet på hodet. Han kunde ikke skjule en viss ergrelse.

– De er slett ikke istand til å svare for Dem, sa han. De røper Dem hvert øieblikk. De vil komme til å gjøre ulykker foran en rettsskranke. Nei, Paolo er ikke død, og det er heller ikke fare for hans liv. Før jeg går videre, vil jeg stille Dem et personlig spørsmål. Jeg forutsetter at De er uskyldig i forbrytelsen. Jeg forutsetter likeledes at De i den nærmeste tid efter forbrytelsen ikke har hatt anelse om hvem gjerningsmannen kunde være. Har De noen anelse om det nå?

– Nei, svarte hun bestemt og så ham inn i øinene.

– Men hvis De visste det og gjerningsmannen var en venn av Dem, hvordan vilde De så optre, vilde De angi ham?

– Nei, aldri, sa hun.

– Selv om De stod i fare for å bli arrestert og dømt?

– Nei, jeg kunde ikke.

Det blev en liten pause. Dr. Wrangel grep igjen efter sine papirer. Og med en påfallende tørr og forretningsmessig stemme sa han:

– Jeg har notert mig noen tider her. Og jeg vil gjerne sammenholde dem med Deres iakttagelser. Som jeg allerede har sagt, viser det sig at det også må være et annet motiv for forbrytelsen enn rov. Den døde har foruten verdipapirer også efterlatt sig andre dokumenter. Disse dokumentene har ingen pengeverdi, men kanskje en annen verdi som vi ennå ikke har noen riktig forståelse av. Men vi kan jo for eksempel tenke oss at disse dokumentene peker mot selve forbryteren, og isåfall har naturligvis forbryteren eller hans hjelpere interesse av å rydde dem av veien. Disse dokumentene er blitt stjålet i eftermiddag.

– Og Paolo, hvad har han med det å gjøre?

– Paolo er blitt overfalt på advokat Bomans kontor i forbindelse med tyveriet av dokumentene. Men han er ikke alvorlig såret.

– Så kan vel Paolo fortelle Dem hvem gjerningsmannen er.

– Han har ikke sett ham, det var bakholdsangrep.

– Aha.

– Tilfredsstiller det Dem?

– Hvorfor skulde det det? Jeg er bare glad for at det ikke er skjedd noe med Paolo. Det er nok med den ene.

– Så kommer vi til klokkeslettene, sa dr. Wrangel.

– Når var det? spurte hun lavmælt.

– Interesserer det Dem særlig?

– Ja, jeg vil gjerne vite det.

– Nåvel, jeg er i den situasjon at jeg kan konstatere det ved personlig iakttagelse. Presis klokken fire kom jeg inn på politistasjonen for å tale med opdagelsessjefen.

– Så var det altså efter klokken fire, bemerket hun fort.

Dr. Wrangel gjorde en utålmodig bevegelse.

– De er ikke så flink lenger, sa han. Jeg kan få Dem til å si nesten hvad jeg ønsker. Klokken halv fem meldte Stephanson overfallet i telefonen. Jeg kan gå ut fra at forbrytelsen er skjedd fem minutter før, altså fire fem og tyve. Det er ikke så mange personer vi kjenner, som har noen forbindelse med mordsaken. For å ta mig selv først. Jeg satt altså på det tidspunkt i samtale med opdagelsessjefen. Stephanson og Gøsta Ericson var sammen med Alexis Boman. Paolo var den overfalne part. Og De, fru Theresa?

– Jeg var på en liten utflukt, sa fru Theresa ubekymret.

– Mellem fire og fem drakk De champagne i Kungälv, på Stadshotellet, jeg vet det.

– Men hvorfor forteller De mig alt dette?

– For å gjøre Dem opmerksom på at alibiet er i orden.

– For mitt vedkommende?

– Også for Deres vedkommende. Forbryteren er en ukjent, som vi ikke har sett tidligere. I denne saken er vi omgitt av et besynderlig mørke. Og inne i dette mørke går forbryteren.

– Men De må da ha en anelse om hvem det er, sa fru Theresa.

– Hvorfor mener De det?

– De må jo ha en bestemt hensikt med Deres foranstaltninger. For eksempel med dette teaterarrangementet. Hvorfor skal jeg i teatret iaften? Det forekommer mig ganske meningsløst.

– Jeg vil rekonstruere scenen fra mordnatten, sa dr. Wrangel, klokken elleve er alt som den kvelden. Kanskje morderen da kommer ut av mørket.

Han la med stor omhu papirene sammen og låste vesken med et lite smekk i nikkellåsen. Han reiste sig.

– De har vel billetten, sa han.

– Ja, jeg har fått den. Fra Dem antar jeg.

Wrangel nikket.

– Fra mig, sa han, – og De går alene. Når forestillingen er forbi, henter De tøiet i garderoben og går ut på trappen. Chaufføren vil da komme hen til Dem og si at bilen er parat. Så kjører De til hotellet.

– Og så? Hvad mer ønsker De?

– Så bestiller De en kop te med kjeks op på værelset. Dette værelset.

– Og så?

– Så er det ikke mer.

Det var begynt å skumre i værelset. Alt blev utydeligere. Fru Theresa satt og støttet ansiktet i hendene. Det rykket svakt i skuldrene, men dr. Wrangel kunde ikke se om hun gråt.

Plutselig gikk han bort og la hånden på hodet hennes.

– La oss være opriktige mot hverandre, sa han. Han lever altså?

– Ja, svarte fru Theresa stille, han lever. Og nå kunde dr. Wrangel se at hun gråt.

Berglund igjen.

Stephanson gikk inn i kafeen fra sin sene middag, slo sig ned ved et av småbordene og bestilte kaffe. Klokken var ni allerede. Han tendte en sigar og gav sig til å vente på dr. Wrangel. Han var spent på hvad kvelden vilde bringe. Han visste at dr. Wrangel forberedte et eller annet avgjørende skritt. For en times tid siden hadde han sett fru Theresa kjøre til teatret. Han hadde fulgt efter henne og hadde sett at hun var gått inn i teatret – uten å se sig om, hverken til høire eller til venstre. Men han hadde også lagt merke til en kappeklædd skikkelse utenfor. Det var den enarmede. Franskmannen hadde stått utenfor teatret og ventet for å se fru Theresa komme. Men han hadde ikke gitt sig tilkjenne.

Idet Stephanson åpnet avisen, kastet han et blikk utover kafélokalet. Forbauset lot han avisen synke. Nettop nå skrådde Berglund over gulvet med en punsjflaske i en isbøtte. David Berglund var altså dukket op igjen. Han hadde vært forsvunnet i mange timer, likesom sunket i jorden. Stephanson hadde lett efter ham overalt uten å finne ham. På hotell «Tripolis» hadde Berglund ikke vist sig. Stephanson vilde ham ikke egentlig noe særlig, men det ergret ham at han kunde undgå hans opmerksomhet. Berglund var dessuten den eneste som ennå ikke hadde kunnet bevise sitt