Hvorledes Dr Wrangel kom/23

– La oss være opriktige mot hverandre, sa han. Han lever altså?

– Ja, svarte fru Theresa stille, han lever. Og nå kunde dr. Wrangel se at hun gråt.

Berglund igjen.

Stephanson gikk inn i kafeen fra sin sene middag, slo sig ned ved et av småbordene og bestilte kaffe. Klokken var ni allerede. Han tendte en sigar og gav sig til å vente på dr. Wrangel. Han var spent på hvad kvelden vilde bringe. Han visste at dr. Wrangel forberedte et eller annet avgjørende skritt. For en times tid siden hadde han sett fru Theresa kjøre til teatret. Han hadde fulgt efter henne og hadde sett at hun var gått inn i teatret – uten å se sig om, hverken til høire eller til venstre. Men han hadde også lagt merke til en kappeklædd skikkelse utenfor. Det var den enarmede. Franskmannen hadde stått utenfor teatret og ventet for å se fru Theresa komme. Men han hadde ikke gitt sig tilkjenne.

Idet Stephanson åpnet avisen, kastet han et blikk utover kafélokalet. Forbauset lot han avisen synke. Nettop nå skrådde Berglund over gulvet med en punsjflaske i en isbøtte. David Berglund var altså dukket op igjen. Han hadde vært forsvunnet i mange timer, likesom sunket i jorden. Stephanson hadde lett efter ham overalt uten å finne ham. På hotell «Tripolis» hadde Berglund ikke vist sig. Stephanson vilde ham ikke egentlig noe særlig, men det ergret ham at han kunde undgå hans opmerksomhet. Berglund var dessuten den eneste som ennå ikke hadde kunnet bevise sitt alibi med hensyn til overfallet på signor Paolo. Og nå gikk han her og serverte, duknakket som sedvanlig, tuslete og rar. Stephanson kalte hovmesteren til sig.

– Hvor i allverden har De hatt Berglund henne i de siste timene? spurte han.

– Berglund? Hovmesteren så ut over lokalet. Et smertefullt trekk gled over hans ansikt. Nå, han der, sa han, det vet jeg virkelig ikke. Han gikk herfra klokken tre – og han er formodentlig kommet ved åtte-tiden. Jeg føler mig ikke oplagt til å passe på ham i fritiden også. Det kan være mer enn nok å holde øie med ham når han er i arbeide.

– Har han slått noe mer i stykker?

– Jeg vet ikke. Jeg har ikke sett efter listen på en stund. Men jeg tror nok det er kommet til en kaffekanne. Hvor lenge skal vi ha den fornøielsen å beholde ham?

– Det er det ikke bestemt noe om, sa Stephanson, det avhenger av begivenhetene.

Kanskje det er meningen at Berglund også skal innvikles i begivenhetene inatt, tenkte han.

Kriminalbetjenten forsøkte å studere aftenavisen, men tankene gled gang på gang forbi det han leste, så han måtte lese det om igjen. Han følte en viss uro, – kanskje det var en forutanelse om den uforutsette hendelsen, som snart skulde treffe ham og som virkelig skulde gi Arnold Stephanson den største overraskelse i hans liv.

Han satt halvt skjult bak avisen og tygget på sigaren. Men som det ofte hender når man tror sig uforstyrret, forekom det plutselig Stephanson at noen iakttok ham. Han så sig om, og med ett var det som om hans opmerksomhet av en usynlig makt blev trukket i en bestemt retning. Lengst nede i lokalet, nærmest ved inngangen, stod kelneren David Berglund og ryddet op ved et bord som nettop var blitt ledig.

Stephanson skjønte ikke hvorfor han plutselig kom til å nære sånn interesse for denne mannen. Det var likesom han ventet noe. Berglund stod der og plukket sakene til sig. Idet han løftet brettet, så han over mot Stephanson. Kriminalbetjenten opfanget et underlig glimt i øinene bak de dirrende lorgnettglass. Og plutselig forstod han hvem som hadde sett på ham hele tiden. Det var Berglund.

Kelneren gikk ut med serviset. Et øieblikk efter viste han sig i kaféen. Han blev stående ved inngangsdøren og støttet sig til veggen. Men han så hele tiden på Stephanson. Hvor trett og utslitt han ser ut, tenkte detektiven. Han fikk en slags medlidenhet med ham og hadde lyst til å gi ham en chanse til å tjene en skilling. Han vinket på ham. Han hadde sikkert tid til å drikke et glass konjakk. Da Berglund kom bort til bordet, satt kriminalbetjenten og så på klokken. Jo, det var ennå tid.

– Tyve minutter over ni, ikke sant? spurte Berglund med senket stemme.

Stephanson blev så forbauset over denne stemmen at han glemte å legge uret tilbake i lommen. Han så på Berglund. Og plutselig for det gjennem ham: Det er jo ikke Berglund.

Kelneren var blitt stående foran ham med lett bøiet hode.

– Hvad ønsker De? spurte han.

– Et glass konjakk, svarte Stephanson mekanisk.

– Men det har De slett ikke tid til, sa Berglund.

Og samtidig smilte han. Gjennem dette smilet opdaget Stephanson et annet menneske bak David Berglunds trekk, det var dr. Wrangel som stod foran ham.

Stephanson hadde ikke vanskelig for å beherske sig, for selve overraskelsen lammet ham et øieblikk. Han hørte de andre gjesters passiar som gjennem en tåke. Fra et bord blev det ropt på tjeneren, dr. Wrangel svarte høit ut i luften: Straks.

Så tok han op en blokk og idet han lot som om han skrev ut en nota, sa han:

– La Dem ikke merke med noe. Gå op på mitt værelse. Jeg kommer straks.

Stephanson puttet det ubeskrevne notisblad i vestelommen og gikk.

Idet han passerte vestibylen fikk han den desperate idé å spørre hotellportieren om dr. Wrangel var hjemme.

Portieren så litt forbauset på ham og svarte –

– Doktoren venter Dem visstnok på sitt værelse. Vet De ikke det?

Wrangels rum var ulåst og lyset brente, som om han bare var gått ut et øieblikk. Stephanson tok plass ved telefonbordet og ventet. Han var ikke så lite forvirret av den usedvanlige hendelsen, men når han tenkte på dr. Wrangel i David Berglunds kelnerkostyme, kunde han ikke la være å le. Forestillingen var jo rent burlesk.

Det varte ikke mange minuttene, så kom dr. Wrangel. Han var fremdeles i kelnerens drakt, men han hadde kastet servietten og forklæet. Doktorens ranke holdning og myndige vesen brøt igjennem maskeringen og gav skikkelsen et nesten uhyggelig preg av uvirkelighet.

– Vi har ikke tid til mange forklaringer, bemerket Wrangel. Det var likesom han vilde avskjære den annen fra spørsmål.

– Jeg må bare få gi Dem en kompliment, sa Stephanson, det er den beste forklædningen jeg har sett.

– De vet jo at jeg har syslet meget med den slags opgaver. Jeg elsker å spille komedie.

– Og så har jeg fått rett i min mistanke, fortsatte Stephanson, begivenhetene har spilt Dem et puss i eftermiddag.

– Hvorledes mener De?

– Jeg mener det er riktig som jeg har forutsett, David Berglund er av en eller annen grunn forsvunnet klokken tre i eftermiddag. Kanskje han er flyktet. De har hatt bruk for hans skikkelse, og så har De selv klædd Dem ut som den stakkars kelneren.

– Kanskje, svarte doktoren åndsfraværende. Han åpnet en av dørene i klæsskapet og begynte å rote med noe der inne. Plutselig spurte han inne fra skapet:

– Har De noe imot å skrive et brev?

– Naturligvis ikke, svarte Stephanson, idet han tok plass ved skrivebordet og grep pennen.

Da dr. Wrangel gikk vekk fra skapet, hadde han noen klær i fanget.

– Jeg mener ikke De skal skrive det her, sa han avvergende, De må skrive det et annet sted.

– Javel, men hvilket brev?

– Likegyldig. De har vel et eller annet brev å skrive. Til en venn eller en tante.

Doktoren la en av de gjenstandene han hadde trukket frem fra skapet over den nærmeste stolrygg. Det var en jakke av storrutet engelsk tøi.

– Jeg vil gjerne at De skal ta på Dem denne jakken, sa han.

Stephanson så nærmere på jakken. Han blev plutselig så nysgjerrig at han måtte tende bordlampen for å betrakte stoffet nærmere.

Doktoren la et slips over jakken. Det var et silkeslips med brede røde og hvite striper.

Stephanson løftet en flik av trøien.

– Jeg kjenner den, sa han med en underlig stemme. Det er den dreptes trøie.

– Ja.

– Dette slipset er også hans.

– Ja. De har sans for brokete farver disse utlendingene.

– Og den røde farven i slipset, fortsatte Stephanson, den minner mig om noe annet også.

Han følte med hånden over trøiens skulder og opslag.

Wrangel forstod ham.

– Blodet er vekk nå, sa han, det er vasket vekk. Dessverre.

– Hvorfor dessverre?

– Fordi det burde ha vært der iaften.

Han så på klokken.

– De må bli her i femten minutter til, sa han, på den tiden har De å få på Dem disse klærne, – og De har også tid til å tenke over hvem De vil skrive brev til. Her er nøkkelen til den dreptes værelse. De låser døren og går inn. Derefter skrur De på lyset og låser døren innenfra. Så går De hen til skrivebordet og tender skrivelampen. Så slukker De lyset i taket så bare den grønne bordlampen er tendt. Har De forstått?

– Ja. Og så?

– Så setter De Dem til skrivebordet og skriver brevet. Men De må passe på å ha det grønne lyset på Deres høire side.

– Vel. Men når jeg har skrevet brevet og det ikke er skjedd noe, hvad så?

– Imens er det skjedd noe, svarte dr. Wrangel.

Han venter.

Det var eiendommelige følelser som grep Stephanson idet han gikk inn i den dreptes værelse. Dr. Wrangels avskjedsord klang ennå i ørene på ham: Kjære venn, nå vet De hvad De har å, gjøre, jeg har gitt Dem de nøiaktigste instruksjoner, De må handle rent mekanisk, De må undertrykke Deres egen nysgjerrighet, – et hvilket som helst skritt utenom instruksjonen kan lett utvikle sig til en feil.

Uten å bli sett av noen var Stephanson kommet inn i værelset. Han stod en stund og lyttet innenfor den første døren. Men han hørte ingen ting. Så stengte han døren, og først nå åpnet han den indre døren. Han slo den op på vidt gap, så hele værelsets mørke plutselig stod imot ham. Det var en smal åpning mellem gardinene som dekket for vinduene, og her så han strimer av lyset nede på gaten. Han famlet sig frem til kontakten og satte lyset på.

Først nå blev han opmerksom på at luften i værelset ikke var riktig god, rummet hadde stått altfor lenge gjenlukket. Et øieblikk tenkte han å få vinduene op, men han grep sig i det, det var i grunnen også utenfor instruksjonen. Han blev stående en stund og så sig om: Der var skrivebordet. Synet av den tomme stolen grep ham på