Hvorledes Dr Wrangel kom/26

Skyldig eller uskyldig?

Stephanson tok nølende imot kortet. Han leste det og så op med et undrende blikk.

– Familietragedien utvikler sig, mumlet han, hvordan har De funnet frem nettop til ham? Er De sikker i Deres sak?

– Med absolutt sikkerhet kan man ikke avgjøre noe, svarte Wrangel, det er en sannsynlighetsberegning jeg har gjort. En følgeslutning.

– Er den bygget over det som hendte på Alexis Bomans kontor?

– Det som hendte der har støttet resonnementet. Men oprinnelig er det bygget på langt tidligere begivenheter. Det begynner med vårt første besøk på Hotel Tripolis. Eller rettere sagt, det begynte utenfor hotellet den kvelden da vi stod og betraktet det stygge, grå huset i regntåken og blev opmerksom på det prangende skiltet. Har De aldri spekulert på hvorfor signor Cathfield besøkte dette Grand Hotel Elendigheten kvelden før han døde?

– Ikke noe større. Han vilde jo treffe en av sine slektninger.

– Jeg syntes heller ikke det var så påfallende til å begynne med. Men Lindskog satte mig på en tanke. Hun er utmerket, Lindskog, hun mener å være lur, men nettop lurheten hennes avslører det jeg ønsker å vite. Og tross sin mistenksomhet er hun snakkesalig som alle gamle hotellrotter.

Husker De hvad hun fortalte om signor Cathfield? Han hadde smilt så ondskapsfullt, et riktig fælt smil, sa hun. Især da han bad om å få se «Fyrsteværelset». Det lå noe særlig i dette spørsmålet.

151

Tror De virkelig at den kalde Cathfield bare hadde

lyst til å slå av en spøk med den gamle konen?

– Kanskje ikke. Stephanson så igjen på kortet.

– Med en bil kan jeg være der på et par timer, sa han.

– Så kommer De midt på natten. Det er ikke nødvendig. De kan vente til imorgen tidlig ved femtiden. Han er ikke vanskelig å treffe. Han inn. biller sig at han er i fullkommen sikkerhet.

– Men hvis han nå nekter?

– Han nekter ganske sikkert. Men De har jo midler til å overbevise ham. Fingeravtrykkene.

– Javel. Men hvis de ikke stemmer?

– Så har jeg tatt feil. Men iallfall har jeg interesse av å snakke med ham.

– Jeg skal få tak i ham, sa Stephanson.

Dr. Wrangel begynte å vise utålmodighet, som om han vilde antyde at kriminalbetjenten burde gå. Doktoren ønsket å være alene. Men Stephanson på sin side trakk tiden ut, han var stedig, kanskje håpet han at det skulde inntreffe noe uventet. Plutselig gjorde han et kast med hodet mot fru Theresas leilighet og spurte –

– Hørte De det?

– Det er vel tjeneren som kommer med teen.

– Iallfall var det en dør som blev åpnet. Det er enda en ting jeg gjerne vil vite, fortsatte kriminalbetjenten. Hvis David Berglund vender tilbake, hvad så?

– Hvad skal vi med den stakkars fyren? La ham løpe!

– Ingen har sett ham efter klokken tre. Hvorfor er han rent sin vei igjen?

– Kanskje han er blitt redd, svarte dr. Wrangel, kanskje han ikke følte sig sterk nok til å fulle føre komedien. Men De så jo også at vi klarte oss uten ham.

De siste replikker hadde doktoren sagt med påfallende høi stemme.

– Hvorfor snakker De så høit? spurte Stephanson.

Wrangel så på ham og smilte.

– Jeg skjønner hvad De tenker på, og jeg skal innrømme at De har rett. Jeg snakker så høit, for at noen skal kunne høre oss.

– Fru Theresa kan sikkert høre Dem.

– Sikkert. Så lenge hun hører min stemme, vet hun at jeg ikke er alene.

Stephanson gjorde en stiv, nesten militær avskjedshilsen.

– Jeg skal gå, sa han.

Idet han stod i den åpne døren, stanset doktoren ham et øieblikk, og idet han pekte på den myrdedes tøi, sa han:

– Når De tar på Deres egne klær, så glem ikke at De har et brev i den lommen der. Jeg vil nødig lese andre folks brev.

Mens Stephanson gikk bortover korridoren, tenkte han:

– Kanskje han har stått så nær mig at han kunde lese hvad jeg skrev.

Dr. Wrangel tendte taklyset og slukket den grønne lampen over skrivebordet. Så fjernet han til side maskeringsgreiene og trakk forhenget for alkoven. Han blev stående en stund og så over værelset for å konstatere at alt var i orden. Da han blev opmerksom på revolveren, grep han den fort og stakk den til sig. Så gikk han bort til den hvitlakkerte døren som førte inn til badeværelset. Ennå en stund betenkte han sig. Så banket han.

Litt efter hørtes skritt innenfor og en stemme spurte: Er De alene nå, dr. Wrangel? Det var fru Theresa. Døren blev åpnet og hun kom inn. Hun kastet et forskremt blikk på skrivebordet, hvor hennes mann hadde funnet døden.

– Vær ikke engstelig, sa dr. Wrangel, De har vist Dem sterk i andre og virkelig farlige situasjoner. Jeg har ikke lenger bruk for Deres mot, men for Deres overbærenhet.

Doktoren forsøkte å snakke blidt og bestemt, men stemmen skalv merkbart.

– Min overbærenhet, sa fru Theresa, kjære venn – De har da ikke noe å bebreide Dem. Det er jeg som burde ha samvittighetsskrupler. Jeg har lagt alt for meget beslag på Deres tid og arbeidskraft. Jeg har ofte tenkt på at det kanskje var for hensynsløst av mig å legge min sak i Deres hender. De er kanskje syk fremdeles?

– Har denne kvelden trettet Dem? spurte Wrangel.

– Nei, ikke det ringeste. Jeg vil bare vite om jeg har utført alt til Deres tilfredshet.

– Absolutt. De har spilt en fortreffelig komedie.

– Komedie, gjentok hun, nåja, hvorfor ikke. Og har De hatt nytte av den?

– Alt er gått efter beregning.

– Jeg har riktignok ikke forstått hvad det hele skulde være til, særlig ikke dette teaterbesøket. Men det har vel alt sammen betydning for Deres undersøkelser.

Hun så på ham, kanskje med en antydning av engstelse i blikket.

– Jeg må takke Dem enda en gang, sa hun, fremfor alt er jeg takknemlig for den tillit De har gitt mig. Hvorfor kommer De ikke nærmere?

Dr. Wrangel gikk hurtig bort til henne.

– Fru Theresa, sa han, jeg elsker Dem.

Han grep hennes hånd og hun lot ham beholde den.

– Min venn, svarte hun, jeg vet det.

Han tok plass like overfor henne.

– Og hvad svarer De?

– Jeg kunde ha gitt Dem et bestemt svar, sa hun, hvis jeg hadde vært i en annen situasjon. Men ingen kvinne kan svare på et sånt spørsmål i en situasjon som denne. Jeg har en mistanke for mord hengende over mig. Det hele vilde være anderledes, hvis man kom til mig idag og sa: De er uskyldig, vi har bevisene.

– Det er disse bevisene jeg forsøker å samle nå.

– Det tror jeg også. Men jeg tåler ikke å bli skuffet. Jeg er sikker på, at det bare er Deres personlige innsats som hindrer politiet fra å slå til.

– Jeg tror De er uskyldig, sa dr. Wrangel, jeg har trodd det fra vårt første samvær i Lysekil. Til å begynne med tok jeg mig av saken fordi den interesserte mig, men snart fikk den avgjørende betydning for mitt liv. Jeg drømte om det øieblikk, da De kunde stå fullstendig fri og kunde følge mig som min hustru.

– Men sett nå, spurte hun, at det ikke lykkes å rehabilitere mig?

– Det skal lykkes.

– Det kunde allikevel hende noe som gjorde det umulig, sa hun.

– Hvad skulde det være?

– At jeg virkelig var skyldig. Har De regnet med den mulighet?

– Jeg har regnet med alle muligheter, svarte Wrangel.

– Husker De, spurte fru Theresa, den første dagen i Lysekil. Dengang Gøsta Ericson forlot oss. Han vendte sig om i døren og sa: Rent artistisk skulde jeg ønske, at De var skyldig, fru Theresa. Det vilde da bli en kamp mellem den klokeste kvinne og den skarpsindigste mann.

Dr. Wrangel betenkte sig en stund før han svarte. Det lå utvilsomt en dobbelt betydning i fru Theresas ord. Han så på henne, nysgjerrig, men kunde ikke slutte noe av hennes vesen; hun hadde den samme innsmigrende fortrolighet i stemmen som før, – kanskje med en tilsetning av uro og engstelse for å såre ham. Først nå la Wrangel merke til at hun hadde lagt en usedvanlig omhu i sitt toalett; det hadde ikke lenger det konvensjonelle sørgepreg, men var muntrere, mer ungdommelig. Wrangel lot blikket gli til side og betraktet sommernatten utenfor gjennem vinduet. Himmelen hang over byen med bleke stjerner i det falmede blå. Han tenkte: Det er umulig å vite om hun i dette øieblikk spiller komedie eller er opriktig.

Han strøk hånden over pannen.

– Jeg husker det godt, sa han, Gøsta forsøker alltid å forme livets hendelser artistisk, uten at han bestandig har noen dypere mening med det. Men vet De at jeg selv har vært inne på den samme tankegang?

– Når?

– Det var også i Lysekil, da jeg gikk fra Dem. Jeg kan ennå få en fornemmelse av den kuldegysningen som for gjennem mig, da jeg blev rammet av denne besynderlige idé: Gud i himmelen, hvis hun spiller komedie, er hun en av jordens største skuespillerinner.

Han kunde forstå at ordene gikk innpå henne; hun blev mørkere i huden, slik rødmer sydlendinger.

– De må ikke tro at De kan smigre mig med dette, sa hun, jeg har ingen forfengelighet mer. Men jeg vil gjerne De skal være helt på det rene med hvorfor jeg må optre som jeg gjør. Får jeg lov å spørre Dem om en ting: Kan den samme tanken falle Dem inn fremdeles, at jeg spiller komedie?

– Den falt mig inn for et øieblikk siden, fru Theresa.

– Og kjente De den samme kuldegysning som den dagen på verandaen i Lysekil?

– Nei, svarte Wrangel.

– Hvorfor ikke?

– Det vil fremgå av det jeg sa for litt siden. Dessuten har jeg lært Dem nærmere å kjenne.

– Og er blitt overbevist om min opriktighet, ikke sant?

Smiler hun, tenkte Wrangel, eller er det bare refleksene fra lampelyset over ansiktet?

– Jeg kommer igjen tilbake til den samtalen i Lysekil, sa han. Selve tilværelsen hadde tapt sitt verd for Dem, ja, jeg hadde inntrykk av at det var fullkommen likegyldig for Dem om De kom i fengsel eller ei.

– Ja, slik var det, mumlet fru Theresa.

– Slik var det, gjentok Wrangel med vekt, men er det slik fremdeles?

Hun rystet på hodet.

– Det er ikke lenger slik, svarte hun alvorlig, livet har skiftet farve.

Doktor Wrangel hevet advarende hånden som for å hindre henne i å fortsette, skjønt hun ikke hadde gjort mine til å si noe mer.

– Vent! utbrøt han, fortell mig ikke hvorfor De har forandret mening. Jeg forstår at De ikke spiller komedie nå. De elsker?

– Behøver jeg virkelig å svare?

– Nei, det er unødvendig. Også fordi jeg nødig vil tvinge Dem til å gi mig et svar nå på mitt oprinnelige spørsmål. Ikke nå. Men hvis det ikke var jeg, men en annen, som hadde stilt Dem overfor en slik avgjørelse, hvad så?

– Kjære venn, svarte hun, mitt svar vil alltid være det samme, likegyldig hvem det gjelder; jeg er fullkommen ufri så lenge denne fryktelige mistanken henger over mig.

– De har fortalt mig adskillig fra Deres liv, fortsatte Wrangel efter en stunds betenkning; jeg har fått et levende inntrykk av hvilke lidelser De har gjennemgått. De har vært omgitt utelukkende av mistenksomhet, spioneri og ondskap – og over det alt sammen, denne tause, ubarmhjertige hevner. Fryser De, fru Theresa? Skal jeg lukke vinduet?

– Jeg fryser ikke, hvisket hun.

Doktoren betraktet henne opmerksomt og fortsatte kaldt og behersket:

– Men i denne fryktelige tilværelsen i Tripolis må De ha lært Dem en viss livsform. Jeg tenker ikke bare på Deres ro og likevekt. Tar jeg meget feil i at De først og fremst lærte Dem forstillelse?

– Jeg kunde jo ikke stole på noen.

– Når De snakket med Deres omgivelser hadde De alltid en levende angst for å røbe Dem.

– Jeg løi alltid, si det bare. Jeg var omgitt av falskhet og måtte svare med samme mynt.

– Undskyld at jeg uttrykker mig så direkte, men svar mig på et spørsmål til: Blev ikke denne uavbrutte forstillelse og beregning til slutt Deres annen natur?

– Jo kanskje, svarte hun, jeg handlet til slutt rent instinktivt og jeg traff nesten alltid det rette.

– De fortalte mig i Lysekil at De hvilte ut i den tillit De viste mig. Skal det bety at De følte hvile ved å slippe all denne forstillelse?

– Ja, jeg følte en uhyre hvile ved å ha noen å betro mig til og være opriktig mot. Tror De mig?

– Ja. Men dessverre beundrer jeg Dem også, sa Wrangel. Har De ikke nå fått en bestemt mening om hvor jeg vil hen?

– De ser anderledes på forbrytelsen enn tidligere.

– Ja. Jeg har studert mange forbrytelser i min tid. Jeg har lært å verdsette motivene. Det finnes motiver som utsletter selve forbrytelsen. Det er motiver så dypt menneskelige, at de ikke kan opfanges av noen lovparagraf.

– Politiet tenker ikke slik.

– Jeg er ikke politimann. Jeg er Deres venn.

– De vilde altså vise overbærenhet like overfor en slik forbrytelse.

– Jeg vilde ganske sikkert hjelpe forbryteren.

– Vilde De forsøke å velte mistanken fra mig selv om jeg var skyldig?

– Theresa, sa han, hvad De enn har gjort, kan jeg ikke betrakte Dem som noen morderske.

– Hvis jeg altså sa til Dem: Det er jeg som har skutt ham, hjelp mig. Hvad så?

Dr. Wrangel bøide sig mot henne.

– Sier De det? spurte han.

– Nei, sa hun, for så kunde De jo reise Dem og svare: Nå er det jeg som har vunnet.

Hevneren.

Det var likesom dr. Wrangel sank sammen i stolen. Han la hånden over øinene og blev sittende urørlig en stund. Fru Theresa så urolig på ham, øinene skinte som i feber; en plutselig støi fra gaten fikk henne til å fare sammen og stirre skremt mot vinduet, som om hun ventet at noen skulde trenge inn i værelset. Så lot hun hånden gli frem under teaterkåpen og listet sig til å se hvad klokken var. Da hun så op igjen, møtte hun dr. Wrangels blikk. Han satt sammenbøid i den dype stolen og fulgte opmerksomt hennes bevegelser. Kanskje han var litt blekere enn ellers, men ikke et trekk i ansiktet røbet noen forundring. Da han endelig snakket, var stemmen fullkommen behersket:

– Det var et forferdelig ord, fru Theresa.

– Tenk efter hvad De selv har sagt til mig for et øieblikk siden. De har på den ubarmhjertigste måte forsøkt å analysere min karakter. Jeg bebreider Dem ikke. Jeg er tvertimot glad for Deres opriktighet. Jeg har villet være ærlig overfor Dem igjen, er De lei for det?

– Tvertimot. Men De later til å tro at jeg har utsatt Dem for et kryssforhør. At det har vært min hensikt å få Dem til å tilstå, for så til slutt å kunne si til Dem: Kjære fru Theresa, det har vært nødvendig for mig å gripe til disse ekstraordinære