Hvorledes Dr Wrangel kom/27

Dr. Wrangel bøide sig mot henne.

– Sier De det? spurte han.

– Nei, sa hun, for så kunde De jo reise Dem og svare: Nå er det jeg som har vunnet.

Hevneren.

Det var likesom dr. Wrangel sank sammen i stolen. Han la hånden over øinene og blev sittende urørlig en stund. Fru Theresa så urolig på ham, øinene skinte som i feber; en plutselig støi fra gaten fikk henne til å fare sammen og stirre skremt mot vinduet, som om hun ventet at noen skulde trenge inn i værelset. Så lot hun hånden gli frem under teaterkåpen og listet sig til å se hvad klokken var. Da hun så op igjen, møtte hun dr. Wrangels blikk. Han satt sammenbøid i den dype stolen og fulgte opmerksomt hennes bevegelser. Kanskje han var litt blekere enn ellers, men ikke et trekk i ansiktet røbet noen forundring. Da han endelig snakket, var stemmen fullkommen behersket:

– Det var et forferdelig ord, fru Theresa.

– Tenk efter hvad De selv har sagt til mig for et øieblikk siden. De har på den ubarmhjertigste måte forsøkt å analysere min karakter. Jeg bebreider Dem ikke. Jeg er tvertimot glad for Deres opriktighet. Jeg har villet være ærlig overfor Dem igjen, er De lei for det?

– Tvertimot. Men De later til å tro at jeg har utsatt Dem for et kryssforhør. At det har vært min hensikt å få Dem til å tilstå, for så til slutt å kunne si til Dem: Kjære fru Theresa, det har vært nødvendig for mig å gripe til disse ekstraordinære forholdsregler for å få en ende på saken. De har spilt komedie for mig og jeg for Dem. Men nå er spillet slutt og De har tapt, De har tilstått.

– Jeg kan aldri komme til å tilstå dette.

– Nei vel, svarte. Wrangel og smilte, men stort nærmere en tilståelse kan man ikke komme.

Plutselig blev fru Theresa ivrig.

– Det hender ofte at man sier hardere ord enn man mener, for å slippe å si de riktige, svarte hun. De må ikke et øieblikk glemme hvad som bygget op denne samtalen.. Det var Deres spørsmål til mig om å bli Deres hustru. Jeg har jo sagt, at min stilling er slik at jeg umulig kan gi noe svar. Jeg kan ikke si nei, jeg kan ikke si ja. Derfor har De indirekte villet fortelle mig at selv om jeg var skyldig, skulde De forsøke å redde mig, fordi De var overbevist om at Cathfield falt på sine gjerninger, og fordi kjærligheten tilgir alt. Dermed var jeg igjen blitt tvunget til å gi et svar som jeg ikke kan gi. Jeg kan ikke, hører De, jeg kan ikke.

– Skal vi så slutte denne samtalen? sa dr. Wrangel.

De reiste sig begge.

– Det er likesom vi avslutter en konsultasjon, sa doktoren.

– Og De har forsøkt å komme til bunns i min karakter.

– Uten at det er lykkes for mig. Tvertimot kjenner jeg Dem meget mindre nå enn før. Men la oss gå over til de aktuelle ting, sa han, og fortsatte i en tørr og forretningsmessig tone –

– For litt siden så De på klokken. Altså: Når kommer han?

Fru Theresa så fast på dr. Wrangel og svarte med stor bestemthet.

– Han kommer nå.

I samme øieblikk blev det banket på døren, og straks efter stod Gaetano Farace i værelset. Han lot ikke til å være forbauset over å treffe fru Theresa og dr. Wrangel. Efter å ha presentert sig hilste han meget høflig, men uten vennlighet på doktoren. Franskmannen var selskapsklædd. Tross sin defekt så han godt ut med sin kjekke militære reisning og sitt stolte, sørgmodige blikk. Franskmannen forsøkte heller ikke å skjule sin mangel. Det tomme ermet hang glattstrøket langs venstre side og var puttet ned i smokinglommen. På jakkeopslaget hadde han en rad farvede bånd som viste hans dekorasjoner, krigskorset, æreslegionen.

Fru Theresa stillet sig ved siden av ham– og som de stod der, den ene lys i drakten, den annen i sin sorte selskapsdress med det hvite skjortebrystet, klædte de hverandre glimrende. De var omtrent like høie og begge hadde det samme fremmedartede ansikt med mørke, trossige og melankolske øine.

– Fru Theresa har fortalt mig om Dem, sa dr. Wrangel. Foruten henne er jeg sikkert den eneste her i byen, som kjenner Dem. Er det ikke merkelig hvordan livet kan kombinere de forunderligste tilfeldigheter. I alle disse årene har fru Theresa betraktet Dem som død.

– Ikke som død, sa fru Theresa fortrolig og så på sin venn, jeg har aldri holdt op med å tenke at du ennå kunde være i live. Slik tenker man ikke på de døde, vel? Dem glemmer man litt efter litt.

– Det var meningen at jeg skulde gå til grunne i ørkenen, sa Farace, men skjebnen vilde det anderledes. Jeg har hverken tid eller lyst til å fortelle Dem min historie, dr. Wrangel, det er historien om mange lidelser. I to år har jeg levd blandt ville beduinerstammer. Så reddet jeg mig inn i den franske fremmedlegion. Og gjennem krigen nådde jeg tilbake til livet. Jeg stod i begrep med å reise til Madagaskar, da jeg for første gang i alle disse år fikk en meddelelse fra den kant av verden, hvor jeg hadde søkt min livslykke og mistet den. Meddelelsen gjaldt fru Theresa. Den var ikke fra henne direkte, men fra en som kjente hennes livsforhold. – Nåvel, jeg forlangte permisjon, og fra samme øieblikk var jeg fylt av en ubetvingelig trang til hevn, ikke en opbrusende, vill hevnlyst, men et kaldt og rolig begjær. Jeg reiste til Nord-Afrika.

– For å drepe signor Cathfield?

– Ja, svarte kapteinen uten betenkning. Det var blitt min livsopgave. Jeg visste at uten å ha løst denne opgave vilde jeg aldri få en rolig stund mer. Det er meget som tyder på at signor Cathfield er blitt advart, iallfall er det sikkert at han har fått vite at jeg var i live. Han kjente godt de folk han levde blandt, godt nok til å forstå, at hans liv ikke lenger var i sikkerhet. Den vakre fortellingen om den gamle mann som vilde tilbringe sine siste dager på hjemlandets jord, innskrenket sig altså til at en dødsredd mann ønsket å trekke sig tilbake til en del av verden, hvor han hadde lettere for å skjule sig. Jeg fulgte efter ham. Men jeg kom alltid for sent.

– Det var en underlig reise, sa Wrangel, mellem Dem og signor Cathfield reiste døden. Og døden nådde inn på hans hotellværelse før Dem. Hvor er det så blitt av Deres hevntørst?

– Skjebnen har truffet ham uten min hjelp, svarte kapteinen, men jeg har allikevel vunnet spillet.

Fru Theresa trykket sig tillitsfullt inn til ham, men sa ikke noe.

– De er visst ikke helt på det rene med situasjonen, bemerket Wrangel. Det hviler en forferdelig mistanke på fru Theresa.

– Jeg vet det. Skal hun virkelig lide mer?

– De tror at hun er uskyldig?

– Opriktig talt, svarte kaptein Farace, så har jeg ikke reflektert noe nærmere over det.

– Og hvis hun nå er skyldig?

– Hun er den samme for mig.

– Men faren er overhengende, sa Wrangel alvorlig, innen tolv timer må den skyldige finnes.

– Han kommer! utbrøt plutselig fru Theresa, jeg er sikker på at han kommer.

– De ser ut av vinduet, sa dr. Wrangel, kanskje De tror at han skal komme inn fra mørket.

– Kanskje, hvisket hun.

Plutselig slo dr. Wrangel helt om. Han strøk alvoret av sig og rakte franskmannen hånden. Og med påfallende vennlighet sa han:

– Nå i aften har De Deres første fest. Kanskje efter års forløp. Jeg ønsker Dem til lykke. Jeg vet at det er dekket for Dem i et av separatkabinettene. Jeg har tillatt mig å smykke bordet med blomster. Jeg ønsker Dem en lykkelig time. Men jeg må gi Dem et råd. Dem også, fru Theresa.

De to så nysgjerrig på ham.

– Glem, sa dr. Wrangel, glem alt omkring Dem og nyd disse få lykkelige stunder.

Han pekte på vinduet, hvor gardinene langsomt beveget sig i brisen.

– Han kommer sikkert, sa han.

Dr. Wrangel gikk.