Hvorledes Dr Wrangel kom/30

Det er morgenen efter på politistasjonen. Ved et bord foran en gul skranke sitter en politifullmektig. Han er nettop ferdig med en av delinkventene, en gammel, forhutlet tiggertype, som får den vanlige mulkt for fyll og blir ført ut.

Så melder en politikonstabel ved døren –

– Den siste!

– Det er ham, sier Stephanson til dr. Wrangel, som står avventende i en vindusnisje sammen med politichefen.

Dr. Wrangel så utålmodig på klokken.

– Jeg venter advokat Boman, sa han, jeg vilde gjerne han skulde overvære forhøret. Det er besynderlig at han ikke er kommet ennå. Nå, der hører jeg stemmen hans.

Døren til sideværelset blev åpnet og advokat Boman viste sig. Han blev stående en stund på terskelen og så på de andre. Det var tydelig at han var sterkt ophisset.

– Jeg ber om undskyldning for at jeg kommer sent, sa han.

– De behøver ikke forklare Dem nærmere, bemerket dr. Wrangel, jeg kan se på Dem at det må være hendt noe.

Advokat Boman kastet den brune dokumentmappen på bordet med et smell og utbrøt rasende –

– Forbanne mig om jeg forstår et ord av disse mennesker. Hverken av deres mening eller deres moral.

Samuel Kattberget.

Advokaten henvendte sig først til politichefen.

– De har lest min fremstilling? spurte han.

– Ja, svarte politichefen, og jeg må tilstå at det blir vanskelig for mig å komme utenom Deres krav. Jeg forutsetter at De har alle dokumenter i orden.

Alexis slo på mappen.– Her er dokumentene, sa han.

– Det er da ikke noe nytt, innvendte dr. Wrangel, Deres optreden tyder på at det må være hendt noe særlig.

– Den unge signor Paolo er kommet til mig med et forslag, sa advokaten alvorlig. Et ganske forbløffende forslag. Han mener at vi bør la saken mot fru Theresa falle. Som grunn anfører han blandt annet hensynet til familiens anseelse. Som om man kan la en mordsak falle av slike grunner. Fru Theresa har tilbudt sig å betale det stjålne beløp av den arv som tilkommer henne.

– Det dreier sig om hundretusener, innvendte dr. Wrangel.

– Det ser også ut til at hun gir avkall på enhver skilling efter mannen. Hittil er to av obligasjonene påtruffet. De andre verdipapirer er reklamert. Man kan gå ut fra som overveiende sannsynlig at tapet vil innskrenke sig til de to obligasjoner. Saken er dermed kommet inn i et stadium hvor det bare dreier sig om kjøp og salg. De må ikke glemme at Paolo er overbevist om at fru Theresa er skyld i signor Cathfields død. Det er forresten jeg også. Paolo mener at i det øieblikk fru Theresa underkaster sig hans økonomiske betingelser, kan saken avsluttes fra hans side. Kanskje er i dette øieblikk alle de tapte verdipapirer gått over i hans eie. Det er dette jeg kaller en forbannet moral. Men jeg ønsker ikke å være med på et sånt spill – og jeg overleverer herved saken til politimessig behandling. Jeg synes ikke lenger det kan være tvil om løsningen.

Det var en stolt myndighet over Alexis Boman, som røbet at saken hadde fått en personlig verdi for ham. Han henvendte sig nesten hele tiden på en utfordrende måte direkte til dr. Wrangel.

– Jeg synes også, sa politichefen alvorlig, at det ikke kan være noen tvil om fremgangsmåten. Her foreligger en tydelig og velbegrunnet siktelse for mord i forbindelse med rov. Og jeg har ennå aldri hørt at en forbryter kan befri sig for mordanklage ved å betale de stjålne saker tilbake. Jeg har imidlertid gått med på å avvente resultatet av det forhør som nå vil finne sted. Det er igår foretatt en anholdelse, og dr. Wrangel tillegger den en særlig betydning.

Dr. Wrangel innvendte:

– Selve anholdelsen tillegger jeg ingen betydning. Mannen er, så vidt jeg vet, arrestert for slagsmål og fyll i en kafé. Jeg har imidlertid lyst til å stille ham visse spørsmål, når jeg finner det beleilig. Vær så vennlig å kalle mannen inn.

Konstabelen forlot kontoret og kom et øieblikk efter inn med arrestanten. Det var verd å legge merke til hvordan tilhørerne var plasert. Ved bordet satt politifullmektigen som skulde idømme ham boten for fyll. Han hadde knapt noen anelse om det underjordiske spill som var i gang. Ved det ene vinduet stod advokat Boman og betraktet livet nede på gaten, mens det som foregikk i selve kontoret tilsynelatende var fullkommen likegyldig for ham, hans brede rygg fylte en stor del av vinduet. Politichefen stod bøid over forhørsbordet og bladet utålmodig i en diger protokoll, som om han lette efter en adresse eller lignende. Dr. Wrangel hadde slengt sig op på et bord nærmest det andre vinduet hvor han satt halvt begravet bak en avis. Stephanson stod ved telefonen og ropte halvhøit inn i røret: Hallo, hallo, er det noen? – skjønt han ikke hadde ringt. Slik demonstrerte de alle den absolutte mangel på interesse. Politifullmektigen kastet et uvillig blikk på arrestanten.

– Deres navn? spurte han.

Den anholdte var en mann på 60 år eller noe mer. Temmelig grovlemmet, et fyldig oppustet ansikt, tynt, hørgult hår, meget blå øine som fikk et mistenksomt, stikkende uttrykk når han knep dem sammen, et tydelig hestehandlerfysiognomi.

– Samuel Kattberget, hjemmehørende i Småland, svarte han.

Politifullmektigen bladde i noen papirer.

– De har tidligere fått en bot for beruselse, sa han.

– Men denne gangen var jeg slett ikke så full. Jeg hadde bare drukket – –

– Nåja, den kjenner vi, avbrøt politifullmektigen, det blir femti kroner denne gangen.

Advokat Boman hadde imidlertid snudd sig. Han betraktet arrestanten med stjålen interesse. På et blikk han vekslet med Stephanson kunde det sees at han straks hadde opfattet forbindelsen mellem navnene Kattberget og Cathfield.

– Kan De betale mulkten med det samme? spurte fullmektigen.

– Javisst kan jeg betale, sa Kattberget. Stemmen hadde en tone, som om han dypt foraktet slike småskillinger.

På dette tidspunkt la dr. Wrangel avisen til side. Han grep noen saker som lå på bordet, deriblandt en slitt og frynset gammel lommebok og et ur med kjede.

– Er det Deres ting? spurte han.

– Ja, svarte Kattberget og skulte bort på sakene.

Dr. Wrangel holdt uret foran ham. Det var et gammelt sølvur med en diger gullkjede.

– Værsågod, sa han spøkefullt, det går ennå.

Kattberget tok uret.

– Så er det pengene, fortsatte dr. Wrangel, her er noe over syv hundre kroner i sedler, kan det stemme?

– Ja, svarte Kattberget mutt.

Wrangel spurte med stor vennlighet, men uten å gi ham lommeboken:

– De er fra Småland, sier De. Hvor lenge har De vært i Göteborg?

– En åtte dagers tid.

– Hvor bor De?

Kattberget nevnte et lite losjihus.

– Har De Deres kone med Dem?

– Nei.

– Det passer vel heller ikke, når man liker å lage bråk på dårlige restauranter. Hvad tror De Deres kone vil si når hun får høre det? Men hun får kanskje ikke høre det. De bor altså alene på losjihuset?

– Nei, jeg er sammen med min sønn.

– Med barn er det også kjedelig i en sånn situasjon. Hvor gammel er han?

– Å, det er ikke så farlig. Han er over tyve år.

– Å, jaså.

Dr. Wrangel undertrykte en lett gjesping. Men samtidig sendte han et hurtig blikk over til Stephanson.

Stephanson opfattet signalet. Han brummet noen uforståelige ord om «den fandens telefonen» og forsvant.

Nå åpnet dr. Wrangel lommeboken og tok frem noen papirer. Men han gav sig god tid.

Det var tre papirer av forskjellig størrelse. To av dem var maskinskrevne.

– Hvorledes er De kommet i besiddelse av disse papirer? spurte Wrangel.

– Det er mine papirer, svarte Kattberget hissig.

– Tror De det? spurte Wrangel og så på ham.

Mannen flyttet sig urolig frem og tilbake. Det var som om han først nå blev opmerksom på de mange mennesker som var samlet i kontoret. Blikket fløi nervøst fra den ene til den andre.

– Det er private papirer, sa han tvert. Ta mulkten og la mig få pengene, så jeg kan komme avsted. Jeg skal med toget.

Dr. Wrangel vinket på advokat Boman. Han bøide sig over papirene. Det gav et sett i ham.

– Jeg vil gjerne vite, sa Wrangel, om disse papirene med rette kan sies å tilhøre denne mann?

– Det er mine papirer, svarte advokaten, det er de dokumentene som manglet i mappen.

Cathfields siste brev.

Hittil hadde alle vært desorientert, hver optatt med sitt. Arrestanten kunde ha fornemmelsen av at man helst så ham av veien så hurtig som mulig. Men nå blev han plutselig gjenstand for alles interesse. Det begynte å rykke og skjelve i den store kroppen. Alle så på ham, kaldt, avventende, ubarmhjertig.

Men plutselig var det som han hadde fått en idé.

– Gi mig de papirene, sa han, jeg kan ikke se på så langt hold.