Hvorledes Dr Wrangel kom/32

Hotell «Tripolis».

– Hvor mottok De dette brevet? spurte Wrangel.

– Hjemme i Småland.

– Kan De bevise, at De opholdt Dem i Deres hjem den 8de og 9de?

– Jeg driver med krøtterhandel, svarte Kattberget, så jeg farter adskillig omkring for å kjøpe op dyr. Hvis jeg ikke akkurat var hjemme de dagene, så var jeg iallfall ikke langt unna.

– Det avgjørende er om De kan bevise, at De ikke har vært i Göteborg eller i byens umiddelbare nærhet i de dagene.

– Det kan jeg sikkert bevise når jeg får tenkt mig litt om.

– De har hørt at signor Cathfield begikk selvmord?

– Ja, jeg så det i avisene.

– Syntes De ikke dette selvmordet var merkelig? I det brevet han skrev til Dem samme dag, viser det sig jo at han har planer for lengre tid fremover.

– Jo, da jeg så det i avisene syntes jeg det var rart. Men jeg kjente ham jo ikke, så jeg kunde ikke bedømme det.

– De har aldri truffet ham personlig?

– Nei.

– Hvordan kom De i forbindelse med ham?

– Jeg hørte at vi hadde en rik slektning i Nord-Afrika. Så fikk jeg greie på adressen og skrev til ham.

– De bad om penger? Den gamle flyttet urolig på sig.

– Jeg er ikke en sånn at jeg tigger penger, sa han, men jeg bad om hjelp til forretningen min. Jeg bad om et lån.

– Hvor stort?

– Noen tusen kroner.

– Sendte han pengene?

– Ikke til å begynne med. Han skrev at han hadde ikke noen interesse for forretningen min. Så gikk det et år.

– Og så kom pengene?

– Nei, så kom det ganske uventet et nytt brev fra ham, hvor han sa at han hadde lyst til å sette i gang noe i hjemlandet. Samtidig sendte han mig penger til en bil.

– Det var da flott.

– Ja, det var en pen gave. Og samtidig skrev han, at når jeg var krøtterhandler, kunde jeg ha nytte av en bil, for da vilde det være lettere for mig å reise rundt på gårdene og handle med bøndene. Men han skrev også, at han hadde mer interesse av å sette i gang noe i en av de store byene.

– Var det han, som først nevnte planen om et hotell?

– Ja.

– Forstod De ikke da, at det var hans hensikt å reise til Sverige og tilbringe sine siste dager der?

– Nei.

– I så fall hadde De kanskje handlet anderledes?

– Ja, jeg har nok vært en tosk, svarte den gamle.

– Var det efter hans ønske hotellet blev kalt «Hotell Tripolis»?

– Nei, det var mitt forslag, men han aksepterte det straks.

– Har De vært i Amerika?

– I fire år.

– Så er det kanskje der De har lært knepet med det store forgylte skiltet?

– Ja, kanskje det.

– På et fotografi må det jo ta sig ut som om hele den store bygningen tilhørte hotellet. Hvor lenge varte spekulasjonen?

– I et par år.

– Og i hele denne tiden skjøt signor Cathfield til penger for å oparbeide hotellet?

– Ja.

– Men da så hotellet selv skulde begynne å tjene penger, da solgte De jukset?

– Ja.

– Og en stund efter kom Cathfield? Det var vel en overraskelse for Dem?

– Ja, det var en stygg overraskelse. Jeg hadde jo tenkt jeg skulde få tid på mig til å få allting i orden. Men jeg tapte ustanselig på andre forretninger. Det var likesom et skred.

– For såvidt kom Cathfields død beleilig for Dem?

– Åja, svarte den gamle med et sukk, jeg må tilstå at det kjentes som en befrielse. –

– Det siste brevet han skrev var også til Dem. Han anmodet Dem om øieblikkelig å gi en forklaring på hotellaffæren. De kunde ikke gi ham noen annen forklaring, enn at De hadde gjort Dem skyldig i et storstilet bedrageri. Så døde han. Jeg håper De kan bevise at De ikke var i Göteborg den skjebnesvangre dagen.

– Det kan jeg, svarte Kattberget, men stemmen skalv og store svettdråper piplet frem på pannen.

– Vel, la oss anta at De kan bevise det. Derved undgår De nemlig en anklage for mord.

– Jeg har aldri hatt mot til å begå noe så fryktelig.

– Er det Deres eneste betenkelighet? Når fikk

De den idé å stjele dokumentene fra advokat Boman?

– Det var da jeg leste i avisene, at man begynte å beskjeftige sig med saken igjen og at papirene lå hos Boman. Jeg vilde bare få vekk det som vedkom mig selv og hotellet.

Dr. Wrangel reiste sig.

– Hr. kriminalsjef, sa han, mitt arbeide er foreløbig avsluttet. Her foreligger tilståelse om omfattende bedragerier. Jeg overlater hermed dokumentene til Dem.

Nå grep også advokat Boman inn.

– Jeg må vareta signor Paolos interesser, sa han. Det er vel ikke nødvendig å forlange arrestordre mot disse to?

– Nei, det er ikke nødvendig, svarte politimesteren kaldt, idet han vinket på et par av detektivene, men hvad tenker De å gjøre med Deres oprinnelige arrestbegjæring?

Advokat Boman så på Wrangel og slo ut med hånden i en beklagende gestus.

– Jeg tar anmodningen tilbake, sa han, jeg bøier mig for beviskraften i dr. Wrangels dramatiske overraskelse.

– Men De føler Dem ikke overbevist?

– En advokat kan aldri la sig overbevise i første omgang.

Til denne bemerkningen gav Wrangel et svar som fikk Alexis til å stusse. Han sa:

– I dette tilfelle vilde det også være en kolossal feil av Dem å være overbevist.

Advokat Boman blev stående og stirret målløs efter ham, idet han gikk. I døren snudde dr. Wrangel sig enda en gang mot Boman og spurte –

– Hvor går De hen nå?

– Jeg vil opsøke min klient, svarte Boman.

Wrangel nikket smilende. –

– Da kan jeg gi Dem et godt råd: Opsøk ham med en gang, før noen annen får snakket med ham.

Nede i forværelset blev Wrangel innhentet av Stephanson.

– Det er forunderlig at De har kjent forbryteren hele tiden, sa han. Hvorfor har De ikke pekt på ham før?

– Forbryteren? spurte Wrangel åndsfraværende. Han hadde et underlig glimt i øinene og over hans ansikt hadde det bredt sig en merkbar blekhet. Stephanson blev plutselig opmerksom på det, det var så påfallende at han tenkte: Slik må et menneske se ut som gjennemgår en sjelelig krise.

– Forbryteren, gjentok Wrangel – og plutselig forandret han tankeretning og sa:

– Advokat Boman søker i dette øieblikk Paolo. Jeg søker kaptein Farace. Men hvem søker De, Stephanson?

– Ja, hvem skulde det være? spurte Stephanson nølende.

– Professoren.

– Hvilken professor? –

– Min gamle venn, professor Fiedler, han er kommet nå og bor på «Palace». Gå bort til ham å si at jeg skal være hos ham i løpet av en time.

Wrangel nikket til farvel. Men før han gikk, sa han:

– De nevnte ordet «Forbryteren». Jeg vil da svare Dem at ennå har ingen av oss sett morderens ansikt.

Et glass konjakk.

Dr. Wrangel gikk direkte fra politistasjonen til hotell «Tripolis». I opgangen til hotellet møtte han den enarmede franskmann. Kaptein Farace hilste litt forbauset på ham.

– Det er Dem jeg søker, sa Wrangel. Hvis De ikke har noe imot det, vil jeg følge Dem bortover gaten. Jeg orker ikke lenger dette hotellet. De er underveis til Grand, ikke sant?

– Madame venter mig, svarte kapteinen, jeg har lovet å følge henne på en spasertur.

– Det passer jo utmerket. Jeg vil sette pris på at De forteller madame det jeg nå har å si Dem.

Dr. Wrangel gav franskmannen en kort oversikt over det som var foregått på politistasjonen. Franskmannen fulgte beretningen med levende spenning.

– Jeg beundrer Dem, sa han hjertelig. Og det må jo være en stor tilfredsstillelse for politiet at den skyldige endelig er funnet.

– De tar ganske feil, svarte dr. Wrangel. Det er mulig at politiet føler sig tilfredsstillet. Men det vil ikke vare lenge før det innser sin feiltagelse.

Kaptein Farace stanset forundret.

– De mener altså at Kattberget ikke er forbryteren.

– Naturligvis er det ikke han som har myrdet signor Cathfield. Jeg er aldeles overbevist om at han kan bevise sitt alibi. Men tror De ikke selv at han er skyldig?