Hvorledes Dr Wrangel kom/33

– De nevnte ordet «Forbryteren». Jeg vil da svare Dem at ennå har ingen av oss sett morderens ansikt.

Et glass konjakk. rediger

Dr. Wrangel gikk direkte fra politistasjonen til hotell «Tripolis». I opgangen til hotellet møtte han den enarmede franskmann. Kaptein Farace hilste litt forbauset på ham.

– Det er Dem jeg søker, sa Wrangel. Hvis De ikke har noe imot det, vil jeg følge Dem bortover gaten. Jeg orker ikke lenger dette hotellet. De er underveis til Grand, ikke sant?

– Madame venter mig, svarte kapteinen, jeg har lovet å følge henne på en spasertur.

– Det passer jo utmerket. Jeg vil sette pris på at De forteller madame det jeg nå har å si Dem.

Dr. Wrangel gav franskmannen en kort oversikt over det som var foregått på politistasjonen. Franskmannen fulgte beretningen med levende spenning.

– Jeg beundrer Dem, sa han hjertelig. Og det må jo være en stor tilfredsstillelse for politiet at den skyldige endelig er funnet.

– De tar ganske feil, svarte dr. Wrangel. Det er mulig at politiet føler sig tilfredsstillet. Men det vil ikke vare lenge før det innser sin feiltagelse.

Kaptein Farace stanset forundret.

– De mener altså at Kattberget ikke er forbryteren.

– Naturligvis er det ikke han som har myrdet signor Cathfield. Jeg er aldeles overbevist om at han kan bevise sitt alibi. Men tror De ikke selv at han er skyldig?

– Nei, jeg vet at han er uskyldig.

– Så har De altså bidradd til å sette en uskyldig mann i fengsel?

– De glemmer dokumenttyveriet fra Paolo. Det har han tilstått. Jeg har benyttet det som trumf i et spill, det er det hele. Uten det hadde jeg ikke kunnet hindre at madame blev arrestert. Men jeg vil De skal si henne at faren ennå ikke er overstått.

– Det høres ganske truende, sa franskmannen.

– Det er også meningen.

De var nå kommet inn i hotellet og dr. Wrangel førte den fremmede inn i baren.

– Jeg kommer kanskje til å rette enkelte spørsmål til Dem, begynte dr. Wrangel. Det er vel unødvendig å si at jeg ønsker opriktige svar.

– Ønsker? gjentok franskmannen forundret. Jeg kan ikke på forhånd binde mig til å svare slik som De ønsker. Det kan jo for eksempel tenkes at jeg foretrekker å tie.

– Jeg skal nok få Dem til å tale, sa dr. Wrangel med en skarphet i tonefallet, som fikk franskmannen til å stusse.

– Jeg kan tåle meget av et menneske som har gjort madame så store tjenester, sa kapteinen, men jeg vil ikke undlate å gjøre Dem opmerksom på at min villighet til å svare avhenger av den form spørsmålene får.

– Jeg velger formen som jeg selv vil, svarte dr. Wrangel, og jeg vil gjøre Dem opmerksom på at det er til Deres egen fordel om De viser Dem imøtekommende.

– De bruker fremdeles en truende tone. Jeg gir aldri efter for trusler.

– De får bedømme mig som De ønsker, svarte Wrangel. Jeg skal allikevel vite å opnå min hensikt.

Kanskje har både De og madame Theresa tatt feil av mig. De har ofret sterke lovord på mig, men jeg er aldeles overbevist om at De snart kommer til å forandre mening. Jeg vil rette et direkte spørsmål til Dem: De vil gifte Dem med Theresa, ikke sant?

– Jo, svarte franskmannen.

– Jeg er sikker på at ekteskapet blir lykkelig.

– Jeg vilde foretrekke, sa franskmannen, at De innskrenket Dem til den saken som har felles interesse for oss. Nå beveger De Dem på altfor intim grunn. Dessuten. –

Kapteinen så på klokken for å markere at han gjerne vilde ha en slutt på samtalen. Dr. Wrangel gjorde en gestus som skulde bety at han ikke tenkte på å imøtekomme ham.

Plutselig sa han: – Vet De at jeg også elsker fru Theresa.

– Jeg har forstått det, svarte franskmannen reservert.

– Jeg har bedt henne om å bli min hustru.

– Og hun har svart avvisende?

– Ja, det er Dem hun elsker.

– Så burde det vel ikke være mer å si om den ting, sa franskmannen.

– Jo. Jeg opgir ikke kampen så lett.

– Det er en underlig holdning av en gentleman.

– Jeg vil være ganske ærlig mot Dem, svarte Wrangel. Det foreligger en hindring for ekteskapet mellem Dem og fru Theresa.

– Hvilken hindring er det?

– At mistanken mot henne blir oprettholdt.

– Såvidt jeg kan forstå er hennes sak blitt betydelig forbedret i formiddag.

– Riktig. Men det er bare en frist. Jeg kan bevise at den arresterte er uskyldig i mordet.

– Så kan De vel også bevise at fru Theresa er uskyldig.

– Muligens. –

– «Muligens». Det var en merkelig uttalelse.

– Ja. Jeg forstår at De er iferd med å forandre mening om mig. Det gleder mig. Det gjør luften klarere. Når jeg nå vil gi Dem et råd, så skal De vite at det skyldes den blankeste egoisme.

– Jeg skal forsøke å huske det.

– Det råd jeg vil gi Dem er at De reiser Deres vei så fort som mulig.

Franskmannen reiste sig.

– Kan jeg ikke betrakte denne samtalen som avsluttet? spurte han.

– Ikke ennå. Altså, De bør reise Deres vei. Og alene. Jeg sier dette av hensyn til fru Theresa. Det er likegyldig enten hun er skyldig eller ikke. Men det foreligger et overveldende materiale for mistanke mot henne. Hvis det kommer til rettssak er det ganske visst en svak mulighet for at hun blir frifunnet. Det kommer ganske an på hvordan saken blir tilrettelagt. Det er sannsynlig at jeg får avgjørende innflytelse der. I såfall vil jeg si Dem rett ut at meget avhenger av hvorvidt jeg fremdeles har interesse for fru Theresa eller ikke.

– Er det virkelig Deres mening at jeg skal fortelle henne dette? spurte han indignert.

– Ja, ord til annet.

– Det vil bedrøve henne meget.

– Jeg beklager, men det er nødvendig.

Franskmannen stod og tenkte sig om en stund. Og imens mønstret han dr. Wrangel. Øinene hadde et uttrykk av raseri og dyp forakt.

– Jeg må ha klarere beskjed, sa han. Theresa er fremdeles truet av en stor fare, ikke sant? Men faren kan bli avverget hvis De legger Dem i selen for det?

– Ganske sikkert.

– Men Deres betingelse er at jeg reiser min vei og overlater henne til Dem?

– Riktig.

– Og hvis jeg nekter å gå inn på Deres betingelser, vil hun bli tiltalt for mord.

– Jeg kan ganske sikkert få henne arrestert i løpet av et par timer.

– Dessverre, sa franskmannen, tillater ikke Deres lands lover at jeg gir Dem det svar De fortjener. Men det hender at man er nødt til å snakke med slyngler. Jeg blir altså nødt til å spørre Dem: Hvor lang frist gir De mig?

– Den bør ikke være så lang. Saken har hastverk, for begivenhetene ruller videre og kan ta makten fra oss. Altså sier vi til imorgen tidlig.

– Imorgen tidlig skal De få mitt svar, sa franskmannen og forlot ham uten å hilse.

Dr. Wrangel vinket på en kelner og ba om et stort glass konjakk. Efter å ha skyllet det ned, mumlet han for sig selv:

– Det hjalp. Det tar på kreftene å spille pøbel.

Professor Fiedler. rediger

Professor Fiedler var ennå ikke kommet, så Wrangel blev sittende en stund i en av hotellets små salonger i samtale med Stephanson. Kriminalbetjenten hadde for en times tid siden truffet professoren for utgående. Han skulde avlegge en