Hvorledes Dr Wrangel kom/37

stående og støttet sig til dørkarmen som om hun holdt på å besvime.

Hun var meget blek og ophisset.

– Han lyver, sa hun. Hjelp mig.

Fru Theresas instinkt.

Fru Theresa sank ned i en stol. Hun var merket av den dypeste fortvilelse. Gøsta Ericson forsøkte å berolige henne, men hun skjøv ham fra sig.

– Det er ikke mig, sa hun, mig er det ingen ting i veien med.

– De har vært ute i regnværet. Har det hendt noe?

– Nei. Nei, jeg har bare lett efter noen.

– Franskmannen . . . Og De har ikke funnet ham?

– Nei, men jeg må treffe ham. Ham eller Wrangel.

– Er det franskmannen som lyver?

– Det er Wrangel, svarte hun, det er derfor jeg må treffe ham.

Stephanson så ut av vinduet. På den andre siden av hotellgården lyste det ennå fra dr. Wrangels rum. Men en mørk skygge delte likesom gardinet i to. Det var dr. Wrangel som hadde reist sig. Kriminalbetjenten fikk en besynderlig anelse om, at skjønt dr. Wrangel ikke kunde se dem, visste han allikevel at de tre var samlet, – og han stod nå og stirret på dem i en gul og ugjennemtrengelig tåke. Fru Theresa opfattet retningen av Stephansons blikk, og ledet av den overnervøses varsomme instinkt spurte hun:

– Er han i nærheten?

Stephanson rystet på hodet.

– De har bedt om hjelp, sa han, er det noen fare som truer Dem?

– Nei, ikke mig lenger.

– Men Wrangel?

– Jeg er redd for det.

– Hvad er det for en fare?

– Han søker døden.

Stephanson la nesten ikke merke til det hun sa, det var likesom han hadde ventet det.

– Hvis dr. Wrangel søker døden, sa han, så kan ingen hindre ham i å utføre sitt forsett.

– Jeg vet det, utbrøt fru Theresa ivrig, men det er ikke sånn som De mener. Han har skaffet sig en fiende . . .

– Kaptein Farace, ja, – jeg forstår det.

– En dødsfiende. Og i dette øieblikk er han bare optatt av den ene tanke å tilintetgjøre Wrangel. Han vet også hvor han skal treffe ham.

– Men striden gjelder jo Dem, fru Theresa, hvorfor har De ikke snakket med ham, den andre.

Hun smilte bittert:

– Naturligvis har jeg gjort det jeg kunde, men jeg er allikevel ikke overbevist om at jeg har utrettet noe som helst. Derfor er det jeg har søkt hjelp her. Da kaptein Farace gikk fra mig, var hans siste ord at han ikke vilde foreta sig noe. Men jeg tror ham ikke. Jeg kjenner disse mørke, alvorlige menn, som har bestemt sig for handling. De behandler oss kvinner som barn. Det skjer ikke noe, sier de. Men de er opfylt av besluttsomhet.

– Vi må advare Wrangel! utbrøt Gøsta forskrekket.

– Det kan ikke nytte å advare ham mot noe som han selv ønsker, svarte fru Theresa, – han kjenner kaptein Faraces planer bedre enn vi. Det er han selv som har fremkalt dem.

– Mener De at han med vilje utsetter sig for franskmannens hevn?

– Jeg tror det.

– Og kapteinen er villig til å imøtekomme hans ønske?

– Han tenker ikke på annet. Jeg er overbevist om, at hver fiber i hans sjel lengter efter det øieblikk da han kan strekke ham til jorden.

– Men han må da skjønne, sa Stephanson, at han ikke kan opnå annet ved det enn å ødelegge sig selv.

– De kjenner ham ikke, svarte fru Theresa, han er så vant til å sette sitt eget liv på spill, at tanken på fare betyr ikke lenger noe for ham. For ham gjelder bare det ene at ved å utrydde dr. Wrangel redder han et annet menneske fra ødeleggelse.

– Men dr. Wrangel har da hele tiden kjempet på Deres side.

– Det er også derfor han lyver nå. Og Farace tror fullt og fast at hvis ikke Wrangel blir ryddet av veien, så er det ute med mig.

I det samme ringte telefonen. Det var Grandin som ringte at han hadde funnet Farace.

– Han går frem og tilbake utenfor teatret, sa han, det er tydelig at han venter på noen, nå og da ser han på klokken.

Stephanson bad ham komme med bil, og grep hatt og frakk.

Han fikk såvidt tid til å veksle et par ord med portieren, idet han passerte ham. Portieren fortalte at dr. Wrangel nettop var gått ut.

– Hadde han hastverk?

– Tilsynelatende ikke, han kikket et øieblikk i aftenavisen, så tendte han en sigar og gikk rolig ut av døren.

Stephanson så på klokken. Den var femten minutter på elleve.

I det samme svingte Grandins bil op foran hotellet og Stephanson sprang inn. Det satt også en annen av kriminalavdelingens folk i bilen. Underveis gav Stephanson sine kolleger beskjed om hvad de skulde gjøre. Han var redd for at Farace kunde ha gått inn i parken og støtt sammen med Wrangel, men da bilen nærmet sig teaterbygningen så han at franskmannen gikk frem og tilbake i regnværet.

Det var lett arbeide å foreta arrestasjonen. Uten at franskmannen ante det minste, var de tre menn tett inn på livet av ham, to bak ham og en foran. På et øieblikk var revolveren tatt fra ham. Kaptein Farace var vant til kaldblodig å beregne chansene. Han forstod at all motstand var unyttig. Han sa det også: Lag ikke noe optrin, jeg går med frivillig. Men dere skal få stå til regnskap for dette.

– Det gjelder bare en kort undersøkelse, forklarte Stephanson, kanskje det kan dreie sig om en times tid eller to, så er De fri igjen.

Kapteinen så granskende fra den ene til den annen.

– Dem kjenner jeg, sa han og nikket til Stephanson, men ikke de andre. Og hvor er så han som har satt det hele i scene? Feig som sedvanlig.

Stephanson svarte ikke. Han lot sine to kolleger kjøre med franskmannen.

Selv gikk han inn i parken. I regnværet og mørket var den nesten mennesketom, men ved en av sideveiene dukket det frem en skikkelse.

Det var Wrangel.

Han røkte ennå på sigaren og forsøkte á se rolig og ubesværet ut. Men Stephanson festet sig ved at Wrangel ikke hadde tatt på regnfrakk, men en tynn grå sommerfrakk, han måtte være gjennemvåt av regnet.

– Jeg så alt sammen, sa Wrangel. Hun har altså ikke villet det slik.

Wrangel sa «hun».

Hvad dr. Wrangel skrev.

Stephanson betraktet ham sørgmodig. Det var tydelig, at Wrangel bare med den største anstrengelse hadde tilkjempet sig ro, men hans utseende røbet ham. Tilsynelatende la han ikke engang merke til at han var gjennemvåt av regnet; væten gled i striper nedover det bleke ansiktet. Stephanson visste nok at en ulykkelig kjærlighet kunde forandre selv det sterkeste menneske, men han forstod at her var det noe annet og mer på ferde. Wrangel var ferdig, brutt sammen; det var bare den siste kamp for å bevare de ytre former som holdt ham oppe.

– Jeg har hatt en mistanke om at dette skulde hende, sa Wrangel, at møtet mellem Farace og mig skulde bli forhindret. Jeg har også tatt mine disposisjoner for det tilfelle.

– Det var vel ikke tale om noe egentlig møte, svarte Stephanson, det forekommer mig at det mer hadde karakteren av et planlagt overfall.

– Planlagt av mig, ja, – jeg hadde en spesiell tanke med det. Men det mislyktes altså. Vel, det er ikke noe å gjøre ved det. De vil finne alt sammen forklart i et brev jeg har skrevet til Dem. Det