Hvorledes Dr Wrangel kom/38

Han røkte ennå på sigaren og forsøkte á se rolig og ubesværet ut. Men Stephanson festet sig ved at Wrangel ikke hadde tatt på regnfrakk, men en tynn grå sommerfrakk, han måtte være gjennemvåt av regnet.

– Jeg så alt sammen, sa Wrangel. Hun har altså ikke villet det slik.

Wrangel sa «hun».

Hvad dr. Wrangel skrev.

Stephanson betraktet ham sørgmodig. Det var tydelig, at Wrangel bare med den største anstrengelse hadde tilkjempet sig ro, men hans utseende røbet ham. Tilsynelatende la han ikke engang merke til at han var gjennemvåt av regnet; væten gled i striper nedover det bleke ansiktet. Stephanson visste nok at en ulykkelig kjærlighet kunde forandre selv det sterkeste menneske, men han forstod at her var det noe annet og mer på ferde. Wrangel var ferdig, brutt sammen; det var bare den siste kamp for å bevare de ytre former som holdt ham oppe.

– Jeg har hatt en mistanke om at dette skulde hende, sa Wrangel, at møtet mellem Farace og mig skulde bli forhindret. Jeg har også tatt mine disposisjoner for det tilfelle.

– Det var vel ikke tale om noe egentlig møte, svarte Stephanson, det forekommer mig at det mer hadde karakteren av et planlagt overfall.

– Planlagt av mig, ja, – jeg hadde en spesiell tanke med det. Men det mislyktes altså. Vel, det er ikke noe å gjøre ved det. De vil finne alt sammen forklart i et brev jeg har skrevet til Dem. Det ligger og venter på Dem på politistasjonen. Jeg har selv vært innom med det.

– Hvorfor vil De ikke forklare Dem muntlig? Dr. Wrangel pekte utover de våte trærne, og med et forlegent forsøk på munterhet spurte han:

– Synes De det er vær til å holde lange forklaringer i? Dessuten trenger jeg til ensomhet akkurat nå.

– Ser jeg Dem imorgen?

– Kanskje.

– Kanskje? spurte Stephanson forundret; hvordan skal det så gå med saken? Den er jo akkurat ved det avgjørende vendepunkt.

– Saken er opklart, svarte Wrangel, det De ikke allerede vet, vil De få greie på i brevet.

– Jeg vet i grunnen svært lite, sa Stephanson, men én ting er jeg overbevist om, at De aldri skulde ha vært med på denne saken. De har allikevel ikke hatt nerver til å bære trykket. Wrangel svarte ikke. Han smilte bare, som man smiler til et barn som ikke forstår noe.

Han rakte Stephanson hånden.

– Nå vil jeg gå, sa han.

Stephanson beholdt hånden lenge og fast i sin, som om han vilde stanse ham. Wrangel opfattet det og rykket hånden til sig.

– Jeg har jo sagt at jeg trenger til å være alene, utbrøt han.

Så trakk han hatten dypere ned i pannen, nikket til avskjed og gikk. Han hadde ikke hastverk. Stephanson blev stående og se efter ham til skikkelsen blev opslukt av mørket mellem trærne. Regnet føltes kaldt og ufyselig. Han var alene i parken. Vinden som bruste i de fuktige trekronene gav ham et inntrykk av ødslighet. Den første høstkvelden, tenkte han, sommeren er forbi.

Han skyndte sig tilbake til hotellet gjennem de mennesketomme gater. Fru Theresa og Gøsta Ericson var gått ned i en av de små salonger, hvor de ventet på ham. Hun for op.

– Ta det rolig, sa Stephanson, det er ikke skjedd noe. Vi arresterte kaptein Farace før han traff sammen med Wrangel. Vi beholder ham natten over, og imorgen får vi finne på en eller annen undskyldning.

Meddelelsen lot til å berolige henne.

– Og Wrangel? spurte hun nølende.

– Jeg har snakket med ham, han var rolig som vanlig. Jeg venter ham tilbake til hotellet i løpet av natten. Han var trett og vilde være alene. Han gikk fra mig i alléen.

Hun så igjen på ham, og det for en frysning gjennem henne. Så reiste hun sig og sa godnatt.

Da de to andre var blitt alene, sa Stephanson:

– De må bli med mig på politikammeret. Det ligger et brev til mig der fra Wrangel. Jeg vil gjerne at De også skal se hvad han skriver.

Gøsta stusset.

– Et brev! utbrøt han forundret. Så tilføide han hurtig: De skulde ikke ha gått fra ham.

– Jeg vilde ikke heller. Men De kjenner jo Wrangel.

De tok en bil, og da de kom inn på Stephansons kontor, lå brevet der. Det var en stor hvit konvolutt med Stephansons navn utenpå, skrevet med Wrangels steile og karakteristiske skrift.

Skuespilleren satte sig ved siden av kriminalbetjenten.

Brevet hadde en meget vennskapelig form. Kjære Stephanson, begynte det.

I og med dette brev vil saken være endelig opklart.

Det er mitt ønske at De også skal gjøre Gøsta Ericson bekjent med det. Når De har lest det vil De forstå at dette aktstykke er av avgjørende betydning for løsningen av hele den merkelige sak som har beskjeftiget oss.

Mens jeg skriver dette her på mitt hotellværelse, står jeg overfor den mulighet at jeg om noen få timer må realisere en plan jeg har lagt. En uavvendelig skjebne har bestemt min deltagelse i denne sak. Jeg mener at den samme skjebne skal treffe den endelige avgjørelse for mitt vedkommende. At kaptein Farace uventet dukket op, var et selsomt trekk av skjebnen. Jeg har ønsket at den fremdeles skulde benytte sig av ham i sitt hjerteløse spill med oss. Jeg har med vilje inngitt kaptein Farace en uovervinnelig motbydelighet for mig. Jeg har med hensikt fremstillet mig som en skurk av den laveste type. Jeg har videre fremstillet det slik at han må tro at det bare er jeg som står mellem ham og hans lykke. Han har tilbudt mig en duell på like fot. Men jeg har avslått det. Jeg har ikke rett til å sette hans liv på spill. Hvis alt går efter beregning, vil kaptein Farace skyte mig ned i parken i aften klokken 11. Det er min vilje at så skjer. Dette brev vil frikjenne ham overfor en domstol.

Det er jo imidlertid en mulighet for at det ikke kommer så langt. Kaptein Farace kan bli hindret fra å utføre sitt forsett, eller andre ting kan komme i veien. I så fall ber jeg Dem å holde denne episode utenfor saken.

Jeg vil nå gå over til selve saken – mordet på signor Cathfield. Gøsta Ericson husker sikkert mitt første møte med fru Theresa i Lysekil. Jeg hadde da en halvt drømmeaktig anelse om at jeg hadde sett henne tidligere. Nå vet jeg det bestemt. Jeg har truffet fru Theresa før mordet.

Dem, kjære Stephanson, vil jeg minne om en liten detalj fra undersøkelsen i Lysekil. De husker kanskje at min interesse plutselig blev vakt da vi gjennemgikk noen gamle avisnotiser om at signor Cathfield hadde vært utsatt for et hotelltyveri på Grand hotell i Oslo. De husker at vi diskuterte datoen den 5te juni? Men jeg leste avisnotisen den 6te. Jeg leste den i Stockholmstoget underveis til København. Denne tilsynelatende ganske uvedkommende oplysning blev begynnelsen til sakens optrevling. Den blev også begynnelsen til den forferdelige vei jeg har hatt å gå. Jeg håper for Deres skyld at De aldri må komme ut på en slik vandring. Den fører dit hvor jeg nå står eller hvor jeg vil stå om en time eller to.

På dette punkt kom for første gang min egen person i forbindelse med saken. Da jeg så den lille avisnotisen om hotelltyveriet blandt aktene, forstod jeg at jeg måtte ha lest den en gang tidligere og ved en bestemt anledning, som på en eller annen måte var av betydning for mig. Notisen stod i «Handelstidningen» den 5te og var kommet til Stockholm den 6te om morgenen.

Det var den dagen jeg tiltrådte min rekreasjonsreise. Jeg husket nå at jeg hadde lest den på toget. Og ved å tenke nærmere efter, kom jeg også til å huske at den lille notisen hadde vakt visse refleksjoner hos mig. Jeg satt jo alene i kupéen og hadde egentlig ikke annet å gjøre enn å meditere.

Det gikk mig som det vel også har gått Dem mangen gang, jeg falt i forundring over hvor klosset forbryterne som regel optrer. Vi fagfolk har jo anledning til å bedømme det. Forbrytelsens teknikk er gått slik inn i vår bevissthet at vi uvilkårlig fryder oss over et fint kup eller ergrer oss over en tåpelighet, skjønt på grunn av vår stilling som dydens voktere skulde jo det motsatte være tilfelle.

Altså, jeg satt og ergret mig over hvor dumt hotelltyven hadde optrådt. Jeg kjente Grand hotell i Oslo fra tidligere – og utmalte mig hvordan tyven burde ha optrådt for å undgå å bli opdaget. Men så gjorde jeg vold på mig selv og kastet tankene vekk. Jeg hadde jo foresatt mig å tenke minst mulig på forbrytelser. Min læge hadde også tatt det løfte av mig. Jeg var ganske overarbeidet. Jeg led av nervøs irritasjon og søvnløshet. Forbrytelser og forbrytere og forbryterteknikk svirret i hodet mitt. Jeg trengte absolutt til å komme over i noe helt nytt som kunde fange min interesse.

Derfor hadde jeg besluttet mig til å lære å fly. Jeg visste at det vilde opta mig helt og holdent og tvinge mig bort fra tankene på mine daglige gjøremål. Den 6. juni var jeg altså underveis til København for å gjennemgå et flyvekursus. Nå vet alle at jeg omtrent straks blev utsatt for et uhell. Jeg styrtet ned med flyvelæreren, blev temmelig alvorlig skadet og måtte tilbringe en rekonvalesenstid i Lysekil.

Dermed er jeg vendt tilbake til begivenhetene. Til Cathfield-saken.

Den andre gangen jeg følte at jeg på en mystisk måte hadde forbindelse med saken var da jeg blev presentert for fru Theresa. Jeg visste at jeg måtte ha sett henne før.

Så begynte undersøkelsene, vi kom til Göteborg og tok inn på hotellet. Da jeg trådte inn i den dreptes værelse, for det samme drømmespinn gjennem mig: Her har du vært en gang før. Plutselig var det som om jeg så mitt eget ansikt. Tenk Dem situasjonen. Jeg var på jakt efter en morder og møtte stadig mig selv.

Men først efter vårt besøk på «Hotel Elendigheten» fikk det uklare drømmespinn fastere former. Da jeg første gang stod inne i David Berglunds værelse, forstod jeg at en besynderlig tragedie var i ferd med å fullbyrdes, og at ingen annen enn jeg selv var hovedpersonen.

Den måte jeg ledet efterforskingen på, måtte forekomme Dem meget merkelig, men alt det uforståelige og meningsløse blir klarere for Dem når jeg forteller hvilke prinsipper jeg arbeidet efter. Jeg arbeidet på å reprodusere situasjonene fra før, under og efter mordet så nøiaktig som mulig, for at billedene skulde vekke min erindringsevne.

Synet av den gamle kofferten med stein var en slik vekker. Med en gang jeg så den, visste jeg at jeg hadde hatt den i hånden tidligere. Allerede da ante jeg løsningen på dramaet, men den innebar så uhyre konsekvenser for mig at jeg måtte skaffe mig ugjendrivelige beviser.

Den gamle avisen som var klistret i bunnen på kofferten, tydet på at kofferten måtte være kjøpt i Malmö. Den dagen jeg reiste avsted med den, trodde De at den hadde gitt mig et spor som jeg forfulgte. Det var også på en måte riktig. Jeg fulgte sporet. Jeg fant den gamle skraphandleren i Malmö, som hadde solgt kofferten – men jeg fant også mig selv inne i butikken, eller rettere sagt et minne om mig selv. Jeg begynte å få visshet, en forferdelig visshet.

Jeg har tilkalt min læge fra København, professor Fiedler, som kan bekrefte mine oplysninger. Han kan fortelle Dem hvorledes min hukommelse først litt efter litt vendte tilbake efter nedstyrtningen på flyveplassen. Det var dog en periode på tre-fire dager som jeg ikke kunne få fatt i. Jeg har grublet litt over dette fenomenet, men først under Cathfield-saken har jeg tillagt det noen betydning. Til å begynne med mente jeg at hukommelsestapet skrev sig fra det sjokket jeg fikk da jeg styrtet ned, og at de tapte dagene litt efter litt vilde komme tilbake, som når en hemmelig skrift fremkalles på en plate. Professor Fiedler var også av den mening. Men efterhvert begynte det å vise sig at hukommelsestapet måtte ha en annen årsak. Jeg kunde huske reisen med daghurtigtoget fra Stockholm. Men merkelig nok stanser hukommelsen idet jeg stiger ut av toget i Malmö. Så husker jeg egentlig ingen ting før jeg våkner op på hospitalet efter nedstyrtningen. Professor Fiedler kan fortelle Dem at det er en høist almindelig nervereaksjon ved plutselige ulykker av denne art.

Så snart jeg i Malmö hadde konstatert sammenhengen mellem mig selv og skraphandlerbutikken, besluttet jeg å foreta en undersøkelse for å komme på spor efter de forsvunne dagene. Jeg henvendte mig til jernbaneadministrasjonen i Malmö. Her kunde man fortelle mig at daghurtigtoget den 6. juni hadde vært utsatt for et lite uhell ved ankomsten til Malmö stasjon. Det var opstått en feil ved bremsene, som gjorde at toget gikk med temmelig stor fart mot puffertene. De fleste reisende opholdt sig i korridorene og tumlet om hverandre av støtet. Noen fikk et par skrammer, men ellers skjedde ikke noe alvorlig.

Fra samme øieblikk som jeg fikk vite dette, stod begivenheten klart for mig. Jeg var i ferd med å åpne kupédøren da støtet kom. Formodentlig har skyvedøren truffet mig i hodet med stor kraft, for i min erindring forekom det en anelse om en voldsom smerte i venstre tinning. Da jeg i Malmö fikk disse omstendigheter klart for mig, begynte jeg å se den veien som jeg var dømt til å gå.

Jeg kunde allerede da bygge op det som var skjedd. Det var lykkes mig å gjenkalle i hukommelsen uhellet på Malmö stasjon og besøket i skraphandelen. Langt inne i bevissthetens mørke svevet drømmespinnene om mitt møte med fru Theresa og besøket på «Hotel Elendigheten». Jeg gjentar at jeg var overnervøs under denne reisen og at fremfor alt hele mitt tankeliv var optatt av forbrytelser og forbrytere. Aller ferskest i tankene lå mine meditasjoner over det klossete tyveriforsøket på Grand hotell i Oslo mot en herr Cathfield fra Tripolis, som senere var reist til Göteborg. Sikkert har jeg også halvt ubevisst spekulert over hvorledes et slikt hotelltyveri burde utføres for å lykkes. Professor Fiedler, som er en utmerket psykiatriker, vil kunne fortelle Dem at det ikke sjelden forekommer at et nervøst mottagelig menneske efter en ytre voldshandling, f. eks. en ulykke, kan ombytte en tenkt virkelighet med selve virkeligheten og gå op i en tenkt rolle. Populært er fenomenet kjent fra tallrike eksempler på hukommelsestap.

Den mann som steg ned på perrongen efter uhellet var altså ikke lenger mig selv, men en annen, nemlig han som for en times tid siden hadde sittet i kupéen og rent spekulativt uttenkt en forbrytelse. Kjære venn, De har sikkert allerede ant hvor jeg vil hen med denne fremstillingen. Og nå er jeg her. Det er jeg som har drept signor Cathfield. –

Da den fryktelige sannheten begynte å anta faste former under mitt besøk i Malmö besluttet jeg mig til å forfølge sporet til bunns for å få endelig klarhet, det vil si forfølge mig selv. Til å begynne med arbeidet jeg i tåke, men litt efter litt gled tåken til side og blottet stadig nye detaljer i begivenhetsrekken. Fenomenet David Berglund blev fort opklart. Det var mig selv. Når jeg har vært nødt til å maskere mig under mine forskjellige forbryterjakter i Stockholm har jeg ofte benyttet mig av denne typen. Som arbeidsløs kelner David Berglund kom jeg til Göteborg og tok inn på «Elendigheten». Det er unødvendig å gjengi i detalj hvordan jeg planla forbrytelsen, jeg har heller ikke klart å rive alle enkeltheter ut av glemselen. Men at planen er blitt ganske logisk gjennemført kan De forstå når jeg minner Dem om omstendigheten med steinene i kofferten. Jeg har naturligvis efterpå villet utviske sporene efter mig. De fleste forbrytere faller jo på dumheter som de begår efter forbrytelsen. David Berglund rømte fra en hotellregning på 30 kroner. En kan ikke tro det om en mann som nettop hadde stjålet en formue på en halv million.

Timene går. Klokken er snart elleve. Jeg nærmer mig slutten. Men jeg må si Dem at jeg har villet drive eksperimentet til siste slutt, fordi det alltid var tilbake et svakt håp om at det allikevel ikke hang ganske slik sammen som jeg var redd for. Den siste prøven på den dreptes værelse skulde gi mig den endelige visshet. Derfor måtte alt arrangeres nøiaktig som den gangen. Fru Theresa i teatret. Det samme stykket. Den samme bilen. Den samme tid på døgnet. Selv været var det samme. Når jeg tenker på scenen med Dem som den drepte i skrivebordsstolen og mig selv som morderen bak gardinet, da står det hele for mig i en visjon av uhygge. I knallet fra revolveren så jeg det hele klart for mig. Det var ingen tvil lenger. Jeg hadde gjort det samme en gang før.

Efter å ha realisert min plan og efter å ha forlatt byen som David Berglund, må jeg ha levd med en underlig spaltning i sinnet, halvt som den nye forbryter og halvt som mitt gamle jeg. Det viser sig at jeg har deponert verdipapirene i min bank i København. Men forbryteren i mig har omsatt to av dem. Heldigvis er det lett for mig å erstatte det manglende beløp. Jeg har i et særskilt brev til advokat Alexis Boman redegjort for den økonomiske side av saken.

I min bevissthet hang det allikevel så meget igjen av min egentlige tilværelse at jeg, så snart jeg kom til København, realiserte min idé om å lære å fly. Ulykken på flyveplassen blev den ytre foranledning til at jeg kom tilbake til mig selv. Og den tilfeldige omstendighet at jeg under min rekonvalesens kom i forbindelse med fru Theresa, bevirket at jeg selv har kunnet løse dramaet. Skjebnen har villet det slik. Kanskje den også har valgt mig som sitt verktøi for å ramme et menneske som fortjente sin straff.

Jeg vet ikke.

Jeg vet bare at jeg i kveld igjen vil prøve â komme under skjebnens hånd. Kanskje det er dens mening, at kaptein Farace skal bli den mann som fullbyrder dommen. Hvis ikke, tar jeg selv konsekvensen av min stilling.

Henning Wrangel.

Stephanson reiste sig da han hadde lest brevet. Gøsta Ericson blev sittende stille med ansiktet støttet i hånden.

– Er det noe å gjøre? spurte kriminalbetjenten nølende.

– Nei, sa skuespilleren, det er ikke noe å gjøre.

⁂

Av samme mening var myndighetene. Dr. Wrangel blev funnet død på sitt hotell morgenen efter. Dødsårsaken var gift. Saken var av den natur at den måtte henlegges. Også de interesserte parter hadde interesse av å få den avsluttet så snart som mulig. For gamle Kattberget og hans sønn innskrenket saken sig til at de blev dømt for overfall og tyveri. Kaptein Farace og fru Theresa forlot landet. De var begge unge, og lykken hadde omsider åpnet sig for dem.

Saken tilhører arkivet og videnskapen. Med støtte av Carlsbergfondet utkommer det om kort tid en strengt videnskapelig avhandling om dette besynderlige psykiatriske emne. Forfatteren er Vincent Fiedler, som i årevis har studert sakens mange merkelige omstendigheter.