Hvorledes Dr Wrangel kom/4

Huset i haven.

rediger

Arnold Stephanson kunde ikke skjule sin overraskelse. Han kjente dr. Wrangel fra Stockholm og visste, hvor vanskelig det var å bringe ham ut av fatning. Nå hadde han sett igjennem sakens dokumenter uten å legge for dagen den minste bevegelse. Selv det kalde og usedvanlige avskjedsbrevet fra den døde hadde ikke gjort noe inntrykk på ham. Og så blir han plutselig på det voldsomste interessert ved å lese dette betydningsløse avistelegrammet. Hadde dr. Wrangel virkelig opdaget en forbindelse mellem hotelltyveriet i Oslo og signor Cathfields mystiske død på Grand hotell Haglund? Og hvilken forbindelse kunde det være? Stephanson visste at det idag var første gang dr. Wrangel beskjeftiget sig med denne saken. Sannsynligvis hadde han ikke engang hørt om den før nå. Stephanson tenkte: Hvad i all verden kan doktoren ha opdaget som har gått forbi min opmerksomhet, – jeg som har studert denne saken i ukevis. Han ante, at dr. Wrangel måtte ha sett et lysstreif i mørket som omgav saken. Han hadde den dypeste respekt for doktorens intuitive skarpsindighet, han hadde sett mange overraskende eksempler på den. Det måtte være noe særlig med datoen også, femte juni, – han hørte at Wrangel fortsatte med å gjenta den femte juni. Han lot også til å være ganske fraværende, optatt av sine grublerier. Plutselig spurte han:

– Har De en almanakk?

Stephanson viste ham en reklamekalender på veggen. Doktoren kastet et blikk på den. Så sa han:

– Det stemmer. Femte juni var en torsdag.

– Så har De kanskje allikevel opdaget en forbindelse mellem de to begivenhetene?

– Hvilke begivenheter? spurte dr. Wrangel,

– Signor Cathfields død og hotelltyveriet i Oslo.

– Hotelltyveriet, svarte doktoren åndsfraværende, å nei, det har jeg slett ikke tenkt på.

Stephanson var meget nysgjerrig og trengte videre på:

– Det tyveriet som fant sted den femte juni.

– De tar feil, svarte dr. Wrangel, hotelltyveriet fant sted den fjerde juni. Men dette telegrammet stod i avisen den femte juni, torsdag den femte juni. Jeg kan ikke nå forklare Dem nærmere hvad jeg mener med dette, fortsatte doktoren litt utålmodig, jeg vet det kanskje ikke selv. En uklar idé, en idéassosiasjon. Har De noe imot at jeg hjelper Dem med denne saken?

Doktorens spørsmål kom alltid slik, bardus og uventet.

– Tvertimot, svarte Stephanson, et samarbeide med Dem vil interessere mig meget. Jeg har jo ingen som helst annen interesse her enn å få saken opklart. Men efter dette skulde den ikke være så liketil allikevel. Siden De, doktor, går inn i den, mener jeg.

– De vet jo at jeg har vært svært syk efter den flyveulykken i København, svarte doktoren undvikende, men jeg føler at nervene mine er iferd med å falle til ro. Jeg tror jeg vil ha godt av å beskjeftige mig med et eller annet problem igjen. Kanskje er dette her et problem.

– De tror altså ikke det er selvmord? spurte Stephanson.

– Jeg befatter mig aldri med selvmord, svarte Wrangel avvisende, jeg blander mig ikke op i folks private anliggender. Jeg telegraferer nå til mine venner ved Göteborg-politiet, at jeg er her på plassen og at vi to arbeider sammen. Så tenker jeg vi slipper innblanding fra offisielt hold.

– Og arrestordren, hvad skal jeg gjøre med den?

– La den bare ligge. Ingen ting er dummere enn å foreta en arrestasjon i utide. Man setter mistenkte i fengsel, for at de ikke skal få anledning til å påvirke vidner eller ødelegge sporene efter sin forbrytelse. Men man glemmer som oftest, at man derved hindrer den mistenkte i å røbe sig. En mistenkt, som arbeider på å skjule sporene efter en forbrytelse, røber sig nesten alltid. Nå vil jeg snakke litt med fru Theresa. Der ser jeg Gøsta Ericson kommer for å treffe mig. De ser mig sikkert igjen i løpet av aftenen. Kanskje har jeg da noe å fortelle Dem. De behøver ikke lange forberedelser for å reise, ikke sant?

– Jeg kan reise på minuttet om det skal være.

– Utmerket. På gjensyn.

Noen minutter efter gikk dr. Wrangel sammen med sin venn inn i fru Theresas hus. Det var en liten villa i nærheten av kirken, den lå ganske for sig selv inne i en blomstrende have. Et gammelt trehus i den vakre skjærgårdsstilen man ennå kan treffe på vestkysten av Sverige. Der var vel ikke mer enn en fire-fem værelser, – de gamle skipperne og losene, som bygde disse husene, behøvde ikke stor plass. Til gjengjeld bredte en stor veranda sig ut i haven, det var likesom den var en del av haven og ikke av huset. Trærne grodde op over rekkverket og dekket verandaen som et tak. Gjennem en grind som stod åpen, kom man inn i haven, derfra førte en bred tretrapp op til verandaen. Det var sent på eftermiddagen, da den nordiske sommerdagen likesom ånder ut i ro, varmen hviler ennå inne i de stille trærne, de skrå solstrålene spiller i vegger og vinduer i et fantastisk farveskimmer, luften er klar og gjennemsiktig, med en anelse av kveldens kjølighet, stemmene langt nede fra havnen kan høres tydelig, som om de var nær ved.

Fru Theresa kom ut på verandaen.

Med en gang dr. Wrangel blev forestilt for henne, blev hun grepet av en merkbar forvirring. En slags forlegen overraskelse. Hun forsøkte å skjule det, men skuespilleren hadde allikevel lagt merke til det.

– Hvis jeg ikke visste bedre, skulde jeg tro dere var kjent, sa han.

– Jeg har sett fruen flere ganger på gaten, svarte dr. Wrangel. Han hadde også lagt merke til at hun stusset.

– Det var bare et flyktig minne som drog forbi mig, forklarte fru Theresa undskyldende, det er jo ofte så, at helt fremmede mennesker kan minne en om andre, som man kjenner godt.

Hun rakte dr. Wrangel hånden og takket fordi han vilde hjelpe henne. Hun la slett ikke noen overstrømmende takknemlighet for dagen, men det var en egen stille hjertelighet i ordene. En besynderlig atmosfære av ro og blidhet svevet omkring henne. Det var umulig å forstå at hun satt her under skyggen av en fryktelig anklage. Hennes selvbeherskelse måtte være ganske usedvanlig. Eller kanskje var hennes ro bare den ekte fatalisme, som betyr at skjebnens tilskikkelser ikke lenger har makt til å overraske.

Hun snakket et feilfritt svensk, slik som hun hadde lært det av sine foreldre, men allikevel med en underklang av den glidende og melodiøse italienske tone. I sitt utseende var hun en ekte sydlending, øinene hennes var mørke og funklende. Men kanskje var det allikevel en gjenspeiling av det nordiske lynne i dem. De skiftet ikke i hurtige glimt, som ellers er karakteristisk for Sydens barn og som røber deres upålitelige og lidenskapelige temperament. De var likesom fylt av stillhet, mørke som brønner, uutgrunnelige men iakttagende.

Også hennes omgivelser bar preg av en tilværelse under andre himmelstrøk. Overalt var der farveglødende tepper og matter. Over skuldrene hadde hun en av disse rikt broderte, sølvskimrende kapper, som er enhver araberinnes stolthet. Tiltross for den lune aften var det likevel som om hun følte kulde, en og annen gang skalv hun litt under kappens tunge og kalde brodering.

Gøsta Ericson vilde la de to være alene og fru Theresa motsatte sig ikke det.

– Jeg har dessuten et meget viktig arbeide å utrette, sa Gøsta Ericson, idet han tok farvel. Og det angår oss alle tre.

– Nå? spurte hun.

– Jeg foreslår at vi benytter kvelden til et samvær på Sosietetsrestaurantens terrasse. Vi bør feire den begivenhet, at dr. Wrangel, vår første kriminalist, har gjenoptatt sin virksomhet. Jeg går nå for å treffe det nødvendige arrangement. Og jeg avgir herved det løfte, at jeg skal gjøre det så vanskelig som mulig. Er vi enige?

– Hvorfor ikke? sa fru Theresa og så på dr. Wrangel, jeg vil virkelig gjerne.

– Naturligvis, hvorfor ikke? sa han.

Da skuespilleren stod i verandadøren, syntes han at han burde ta avskjed med en spøk.

– Som dramatisk kunstner skulde jeg nesten ønske at det lå en realitet bak denne anklagen, sa han. Den klokeste kvinne jeg kjenner skulde forsvare sitt liv og sin tilværelse mot den klokeste mann. Hvilke scener!

Da han var gått, blev det en stunds stillhet.

– Om han nå hadde rett? spurte hun.

Dr. Wrangel tok en stol og satte sig bort til henne.

– Vilde en sånn kamp interessere Dem? spurte han.

– Å ja, svarte hun eftertenksomt, nesten drømmende. Enn Dem?

– Mig også, sa han.

Igjen en pause. Så tilføiet han:

– Siden jeg nå har besluttet mig for å opklare denne besynderlige saken, vil jeg gjerne spørre Dem om De har noen særlig anmodning til mig, noe ønske.

– Jeg har ett ønske, sa hun. Jeg er nemlig svært trett. Det ser kanskje ikke slik ut, men jeg er likevel forferdelig trett. Derfor vil jeg gjerne få lov til å vise Dem fullkommen fortrolighet. Jeg vil hvile ut i denne fortrolighet. Allerede mens jeg ventet på Dem, besluttet jeg mig til det. Får jeg lov?

– Jeg er takknemlig for Deres fortrolighet, sa dr. Wrangel.

Han blev sittende taus en stund. Gud i himmelen, tenkte han, hvis Gøsta Ericson har rett, så begynner hun kampen godt.

Plutselig spurte fru Theresa:

– Hvor har jeg sett Dem før?

– Mig? Her? På promenaden – –.

– Nei, nei, jeg vet at jeg har sett Dem tidligere i mitt liv.

– Umulig, svarte dr. Wrangel, jeg har aldri vært ved Middelhavet. Dessuten vilde jeg ha husket Dem. Forøvrig, ærede frue, er det ikke De som skal forhøre mig, men omvendt.

– Spør bare, sa hun, idet hun stirret granskende på doktoren for muligens å gjenkalle i erindringen hvor hun hadde sett ham før. Men det lot ikke til at det lyktes for henne. Hun lukket øinene og lente sig tilbake i stolen.

– Jeg vil rette et meget direkte spørsmål til Dem, sa dr. Wrangel, jeg går ut fra at De er uskyldig.

Hun svarte ikke og rørte sig ikke.

– Jeg går ut fra at De er uskyldig, gjentok han, men jeg vil allikevel vite følgende: Hvis Deres mann fremdeles var i live, kunde det da tenkes at De på noen måte kunde bidra til å få ryddet ham av veien?

– Ja, svarte hun.

– Vel. Men kunde De selv utføre mordet? Skyte ham, kvele ham eller stikke ham ihjel?

Hun så op.

– Jeg vet ikke, hvad jeg skal svare på det. Jeg tør ikke svare nei. Tror De mig?

– Ja, jeg tror Dem, sa doktoren.

Fru Theresas ekteskap.

rediger

Hun blev liggende tilbakelenet i stolen og så på dr. Wrangel med en underlig, nesten barnslig nysgjerrighet, hun vilde konstatere hvilket inntrykk denne tilståelse gjorde på ham. Det lå en slags verdsettelse i det. Hun vilde med en gang vite hvor langt hun kunde stole på ham.

29