Hvorledes Dr Wrangel kom/6

– Nei.

– Hvad behager?

Italieneren slo med hånden på sin dokumentmappe.

– Jeg har her en liste over de verdipapirer min far hadde med, sa han.

– Jeg skal se på den senere, svarte dr. Wrangel rolig, jeg har ikke tid nå.

– Papirene må være stjålet.

– Mener De det?

– Ja, jeg har funnet et av dem igjen i London, og det er omsatt efter min fars død.

Under seil.

Dr. Wrangel tenkte sig om en stund. Så spurte han –

– Vil De la mig se listen over de forsvunne verdipapirer?

Italieneren rakte ham et maskinskrevet dokument med en opregning av alle de verdipapirer den avdøde hadde medbragt på reisen. Ved en av postene var det satt et rødt kryss. Det var en post på obligasjoner i det tripolitanske koloniallån, ialt 120 000 lire.

– Jeg går ut fra at det er denne posten som er omsatt i London, bemerket doktoren.

– Vår advokat har funnet den hos en bankforbindelse i London. Men det tok oss ikke lang tid å få konstatert at obligasjonene er kommet fra Skandinavia. De er sist blitt overført til London fra Privatbanken i København, og det er skjedd efter min fars død. Vi går derfor med sikkerhet ut fra at de er stjålet i forbindelse med fars død.

– Med noen absolutt sikkerhet kan De ikke gå ut fra det. Men det er jo unektelig overveiende sannsynlig.

– Innrømmer De så at vi har rett til å forlange en forklaring av madame?

– Fru Theresa har gitt den forklaringen som hun er istand til å gi. Hun har ikke noe som helst kjennskap til disse verdipapirene.

– Det er ingen tilfredsstillende forklaring. Madame var den eneste som var i nærheten av min far da han døde.

– Det er en påstand, svarte dr. Wrangel og trakk på skuldrene.

– Men det er i overensstemmelse med politiets redegjørelse.

– Da har De misforstått politiet. Fru Theresa sov i værelset ved siden av sin manns, sannsynligvis har han vært død allerede om aftenen da hun kom fra teatret. Om morgenen blev døren sprengt av hotellpersonalet som straks tilkalte politiet. Fru Theresa var ikke et øieblikk alene på den dødes værelse. Det er vel ikke Deres mening å antyde, at det svenske politi har vært behjelpelig med å bringe verdipapirene av veien?

– Nei, men det er fremdeles vår mening at madame hemmeligholder ting som kan bringe klarhet i saken. Jeg gjør både Dem og madame opmerksom på, at dette blir mitt eneste private besøk her. Jeg har villet gi henne denne chansen, for at hun muligens kunde undgå en overordentlig pinlig aktivitet fra vår side.

– Dette høres som en trusel.

– Det er også en trusel. Herefter er det kriminalpolitiet som skal føre forhandlingene.

– De later til å glemme, sa dr. Wrangel, at De ikke lenger befinner Dem i Tripolis. Det svenske politi har allerede tatt hånd om saken. Det foreligger to meget alvorlige anklager. Den ene gjelder tyveri i stor stil. Den annen noe enda verre, nemlig mord eller delaktighet i mord. De kan være aldeles overbevist om, at politiet ikke vil hvile før saken har fått sin opklaring. Enhver underhåndsordning er en umulighet. Selve den omstendighet, at De forsøker å få istand en privat overenskomst med den mistenkte part, gjør at politiet herefter ikke kan behandle Dem med full tillit.

– Jeg vil insistere på at politiet foretar det eneste skritt som kan bringe resultater.

– Nemlig arrestere fru Theresa, mener De?

– Ja.

– Det kan bare retten avgjøre. Og retten vil i dette tilfelle sikkert følge politiets råd. Politiet ønsker foreløbig ingen arrestasjon. Dets arbeide består ikke bare i å finne den skyldige, men også i å beskytte den uskyldig mistenkte.

– Det vil jeg selv konferere med kriminalpolitiet om, sa italieneren avvisende.

– De har allerede den ære, svarte dr. Wrangel, det er nemlig jeg som leder undersøkelsen.

Italieneren stirret på ham i den ytterste forbauselse. Så la han sine papirer tilbake i dokumentmappen og gjorde sig rede til å gå.

– Jeg har altså ikke annet å gjøre enn å overlate utspillet til min advokat. Ikke sant? tilføiet han og kastet et spørrende blikk på konsulen, som hele tiden hadde stått taus borte ved verandadøren.

– Det er utvilsomt det fornuftigste, svarte konsulen. De er jo selv ganske ukjent med forholdene her.

Paolo vendte sig enda en gang mot dr. Wrangel:

– Men De må da innrømme at jeg har rett til å forsvare mine interesser, sa han.

– Absolutt.

– Jeg har gitt Dem visse nye oplysninger, blandt annet om obligasjonene som er funnet i London. Mener De ikke at denne omstendighet støtter mistanken?

– Den gjør det overveiende sannsynlig at det foreligger en forbrytelse, svarte dr. Wrangel.

– Et tyveri, mener De?

– Jeg er dessverre tilbøielig til å tro at det ikke bare innskrenket sig til et tyveri.

– Men et mord?

Dr. Wrangel nikket.

– Hvor lenge blir De her i landet? spurte han.

– Dessverre kan jeg bare bli her i fjorten dager, svarte italieneren.

– Fjorten dager er også tilstrekkelig.

– Jeg skal holde politiet underrettet om mitt opholdssted.

– Det skulde ikke være nødvendig, svarte dr. Wrangel, politiet vil til enhver tid vite å treffe Dem.

– Utmerket. Det gjør mig friere i mine bevegelser.

Med fullkommen høflighet tok han farvel med fru Theresa, bøide sig over hennes hånd og kysset den. Men det blev ikke vekslet ord mellem dem.

Da fru Theresa igjen var blitt alene med dr. Wrangel, sa hun:

– Det var besynderlig hvordan De behandlet ham. Nesten truende.

– Ganske riktig.

– Det var likesom han som var den mistenkte og ikke jeg. Jeg la også merke til noe annet. De så nesten ikke på ham. De så på mig hele tiden.

– Jeg vil svare Dem opriktig, sa dr. Wrangel. Jeg studerte Dem.

— — —

Da skuespilleren traff sin venn i Sosietetsrestauranten om kvelden, blev han forbauset over dr. Wrangels utseende. Doktoren var likesom blitt forynget på noen timer. Han var livlig og munter. De gikk sammen en stund og småpratet ute på verandaen mens de ventet på fru Theresa. Gøsta Ericson kom igjen tilbake til at det var åndelig beskjeftigelse som hadde manglet vennen i det siste. Med den første store opgaven var livskraften og livslysten vendt tilbake.

– Kanskje du har rett, sa dr. Wrangel. Han stanset op foran verandabordet hvor Gøsta hadde arrangert souperen. Et utsøkt smørgåsbord stod og ventet. Dr. Wrangel gned sig i hendene og utbrøt begeistret:

– Store og uforlignelige arrangør! Du er den fødte dramatiker, overraskelsenes mester i alt du foretar dig. Dette bordet er jo et kunstverk.

Han kastet et blikk utover havnen.

– De begynner alt å tende lanternene, ser jeg, og se der blinker lysene i Fiskebäkskil. En slik aften i skjærgården kan ikke sammenlignes med noe annet. Man har vanskelig for å forestille sig noe slikt som mord i en verden som er så vakker som denne.

– For pokker, utbrøt skuespilleren forbauset, det er første gang jeg har opdaget at du er lyriker.

– Og nettop nå går det en fin bris fra land, fortsatte dr. Wrangel, en fin seilvind for den som skal sydover.

Plutselig pekte han ut på havnen.

– Ganske riktig, sa han, der går nordmannen under seil.

Den blå yachten krenget nettop over og strøk elegant ut mellem skjærene.

Dr. Wrangel gikk helt frem til balustraden for å se tydeligere.

– Det var det jeg visste, mumlet skuespilleren, det var nok noe annet enn sommernattens skjønnhet du hadde i kikkerten.

– Det er litt for mørkt til å se hvem som er ombord, mumlet doktoren, matrosene glir omkring som grå skygger på det gule dekket. Men jo, nå kan jeg kjenne de to der akter. Ved roret sitter nordmannen, den andre er italieneren Paolo Cathfield.

Wrangel snudde sig mot sin venn.

– De skal til Göteborg, sa han. Med denne vinden er de fremme før det blir lyst.

Han tok Gøsta Ericson under armen og spaserte langsomt frem over verandateppet med ham.

– Jeg kan ikke riktig glemme det siste du sa da du gikk fra fru Theresa i eftermiddag, sa han, det om den klokeste mann og den klokeste kvinne. Det var en spøk naturligvis, men om det nå skulde vise sig at spøken var virkelighet.

– Det er jo umulig, kjære venn, svarte skuespilleren ergerlig, det vilde simpelthen bety at fru Theresa var en forbryter.

– Så sakte, så sakte, jeg snakker om det hele som et eksperiment. Det interesserer mig å eksperimentere med muligheter. Min samtale med fru Theresa har vært interessant på flere måter. La oss nå tenke oss den mulighet at hun er skyldig, skjønt jeg vet at selve tanken er dig motbydelig. I tilfelle har hun ikke sagt et eneste uriktig ord under vår samtale. Tvertimot, hun har sagt alle de riktige. Hun har nettop sagt alt det som kunde tjene til å kaste blår i øinene på en skarp iakttager.

– Har du opdaget noe nytt? spurte skuespilleren uvillig.

– Ikke egentlig nytt. Jeg har påny sett igjennem Stephansons akter. Der er en liten omstendighet som jeg gjerne vil gjøre dig opmerksom på. Vet du at det var to revolvere i Cathfields værelse? Foruten den lille revolveren som lå på gulvteppet, og som han altså skulde ha skutt sig med, var det også en annen, nemlig i den dødes lomme, en stor militærrevolver med skudd i alle løp. Den har han ikke brukt.

– Nåja. Den lille var vel like sikker.

– Absolutt, svarte doktoren med overbevisning, jeg kjenner disse revolverne, det er prektige våpen, men rene luksusgjenstander, fabrikert av Dufour i Paris. Innlagt med perlemor og gull. En slik revolver tar sig briljant ut i en vakker dames hånd.

Plutselig avbrøt han sig selv.

– Der ser jeg Stephanson, sa han, jeg må snakke et par ord med ham.

Han forlot den forbausede Gøsta og gikk ut i vestibylen, hvor detektiven ventet.

– Har De telefonert til Göteborg? spurte dr. Wrangel.

– Ja, det var riktig som De antok. Paolo har bestilt værelse nr. 27 på Grand Hotel Haglund, dødsværelset. Jeg har nå fått det ordnet slik at værelset i stedet blir stilt til Deres disposisjon.

– Utmerket. Nordmannen er seilt avgårde med Paolo ombord.

– Jeg har sett det.

– Godt. Er motorbåten klar?

– Alt i orden. Raceren skal ligge ved dampskibsbryggen klokken tolv inatt.

– Det er fint. Vinden er ikke særlig sterk. Jeg antar vi kan ta ham igjen allerede ved trestiden inatt.

– Sikkert. Jeg kjenner båten.

Stephanson vilde gå, men dr. Wrangel holdt ham et øieblikk fast i jakkeopslaget.

– Jeg vil bare spørre Dem om en liten ting, sa han, var De tilstede ved undersøkelsen i hotellet da døren blev sprengt?

– Nei, ikke jeg.

– For den gangen kunde De nemlig ha tatt morderen. Morderen var der.

– Detektiven stusset.

– Morderen? spurte han. Mener De ham?

– Jeg sa bare morderen, svarte dr. Wrangel.

I det samme kom fru Theresa.

De tre værelser.

Tidlig på morgenen, før de reisende var begynt å komme ned til frokost, hadde dr. Wrangel og Stephanson foretatt en undersøkelse av værelse nr. 27. De hadde forlatt Lysekil med motorbåten ved midnatt. Det hadde vært en henrivende tur nedover langs kysten i den klare sommernatten. Efter et par timers fart hadde de passert den blå yachten. Båten kunde ikke ventes til Göteborg før utpå formiddagen. Vinden hadde snudd, og stod nå temmelig hardt imot.

Fra sin tjenestetid i Stockholm var Stephanson

"