Hvorledes Dr Wrangel kom/9

– Der bodde David Berglund, sa han.

Wrangel leste: Hotell «Tripolis». En besynderlig tankeforbindelse fløi gjennem hans hode: Signor Cathfield fra Tripolis, hotell «Tripolis».

– Det var da et merkelig navn på et hotell i Göteborg, sa han, det må være et tredjeklasses hotell.

– Jeg tenker sjetteklasses, svarte Grand hotells hovmester og kneiste litt med nakken.

Ved teen.

Dr. Wrangel møtte op på bryggen. Fru Theresa så ut til å være ganske oplivet efter den friske sjøreisen og hilste på ham med en viss munter overgivenhet. Hun hadde heller ikke hatt anledning til å kjede sig underveis, Gøsta Ericson hadde fulgt henne fra Lysekil.

– Vi har spist en fortreffelig lunsj ombord, sa skuespilleren. Og fru Theresa har vakt hele selskapets opmerksomhet. – La De merke til hvor begeistret den østerrikske greven var?

Fru Theresa så sig om blandt de reisende.

– Han er kommet vekk for oss nå, mumlet hun, nå ja, vi ser ham vel igjen, han skulde ta inn på samme hotell.

– Dere har altså gjort bekjentskaper? spurte dr. Wrangel.

– Det er umulig annet i ferietiden. Det var især en østerriksk greve som var meget interessant. Ham må du se å få hilst på.

I bilen fortalte dr. Wrangel om sitt møte med Paolo. – Han har ganske forandret taktikk, sa han, han er imøtekommende, og han forsøker å legge for dagen en viss elskverdighet. Men jeg kan allikevel ikke tro på de spillende brune øinene.

Det var umulig for ham å avgjøre om disse oplysningene interesserte fru Theresa eller ikke. Når det kommer til stykket, tenkte han, så tilhører også hun denne besynderlige utilnærmelige rasen, disse nøkternt overveiende, betegnende mennesker, - mestere i forstillelseskunst: Menneskene fra kardinal Mazzarins øy. Fru Theresa spurte bare–

– Men Paolo var høflig som sedvanlig, ikke sant?

– Fullkommen høflig. Høfligheten ser ut til å være en del av hans natur.

– Nei, svarte hun, men en del av hans form. Hvis De vil ha et glimt av Paolos sanne natur, så skal De prøve å bringe ham ut av likevekt.

– Jeg skal forsøke det ved leilighet.

– Det er vanskelig, innskjøt hun stillferdig.

I hotellet var det stor travelhet. Det var kommet reisende med kystbåten og med jernbanen samtidig, og et engelsk turistselskap skulde avsted til Trollhättan. Dr. Wrangel satt og hvilte i en av vestibylens makelige klubbstoler. Han var blitt alene. Fru Theresa var gått op på sitt rum, og Gøsta Ericson hadde sett en venn i vinduet på Palace og var gått over for å veksle noen ord med ham. Wrangel strøk sig med håndflaten over ansiktet. Det var kommet noe trett over ham. Han hadde praktisk talt vært i arbeide et døgn uten ro. Kanskje det var for voldsomt efter sykdommen. Nå følte han en slags behagelig hvile ved å sitte her midt i all denne uroen som ikke vedkom ham. Hovedportieren bøide sig over hans stol.

– Ser De den herren ved vinduet? sa portieren, han som nettop nå folder ut «Times»?

Dr. Wrangel kastet et blikk dit bort.

– Jeg kjenner ham ikke, sa han.

– Det er ham. Greven med det besynderlige navnet, han er kommet tilbake idag.

Dr. Wrangel blev plutselig opmerksom.

– Har De latt Dem merke med noe? spurte han.

– Nei, naturligvis ikke. Hvad skal jeg gjøre?

– Lat som ingenting. Har han opgitt samme navn, graf von Haenfstaengel?

– Ja, og han har fått sitt gamle værelse, 204.

Portieren gikk, han var en mann med selvbeherskelse, han så ikke engang bort på sosietetstyven. Det var begynt å bli roligere i vestibylen. Detektiv Stephanson kom inn fra gaten sammen med en mann i chaufføruniform. Mannen blev stående og ventet med luen i hånden mens dr. Wrangel og Stephanson gikk inn i skriverummet.

– Som De ser, har jeg funnet ham, sa Stephanson.

– Er De sikker på at det er ham?

– Han påstår å ha kjørt en dame fra teatret til Grand Hotel Haglund den kvelden. Og han mener at han kan kjenne henne igjen.

– Godt, så la ham bli stående der ved døren. Fru Theresa kommer snart ned.

Da dr. Wrangel igjen trådte ut i vestibylen, kom nettop fru Theresa ned trappen. Hun smilte mot ham, nesten lykkelig. Hun hadde iført sig en enkel, men meget elegant formiddagsdrakt, over skuldrene bar hun et hvitt arabisk sjal. Idet de passerte graf von Haenfstaengel, så dr. Wrangel til sin forbauselse at greven reiste sig og hilste ærbødig, fru Theresa bøide hodet med et vennlig smil. Doktoren fikk ikke tid til å spørre, for nå kom også Gøsta Ericson inn fra Palace.

– Nei, der er jo vår venn fra Lysekildamperen, sa han, kjære dr. Wrangel, jeg må endelig forestille dig for grev Haenfstaengel.

Det blev vekslet noen konvensjonelle ord. Den fremmede virket meget sympatisk, stillferdig, en verdensmann, kanskje med et visst drag av melankoli over sig.

Greven undskyldte sig med at han ventet et besøk, og de tre andre gikk inn i tesalongen. Dr. Wrangel virket i begynnelsen noe åndsfraværende, han satt og smilte for sig selv.

– Er det noe du morer dig over? spurte Gøsta Ericson, kjente du ham?

– Nei, svarte doktoren, og jeg morer mig ikke over noe. Men ved sig selv tenkte han: Hvis min teori er riktig, så har grev Haenfstaengel fulgt efter fru Theresa fra Lysekil i håb om et offer. Kanskje han har hørt at hun er enke efter en styrtrik afrikaner. Nettop sånn optrer folk som arbeider i hans branche: Diskret tilbakeholdende efter at de har gjort det første bekjentskap, så speidende efter en anledning til å være hjelpsom, og tilslutt speidende efter chansen. Nå, vi får se. Men det er da iallfall sammenheng i begivenhetene. Han bodde her på hotellet i dagene før signor Cathfield døde. Og nå dukker han op i nærheten av fru Theresa. Plutselig kom han i tanker om et navn: Paolo. . .

Det blev bragt inn et brev til ham fra Stephanson, og dr. Wrangel leste:

«Chaufføren kjente henne igjen».

Dr. Wrangel rev langsomt og eftertenksomt det lille papiret i mange stykker.

– Husker De, fru Theresa, spurte han, at De så et svensk teaterstykke den ulykkelige kvelden?

– Naturligvis, svarte hun. Det er sjelden jeg har sett moderne dramaer.

– Har De lyst til å se stykket igjen? spurte doktoren.

– Å, ja, men like gjerne et annet.

– Vil De gjøre mig en stor tjeneste? Det samme stykket går på fredag i samme opsetning og med den samme gjest. Jeg har sørget for billett til Dem. Vil De se stykket en gang til?

– Gjerne det. Kanskje De også har lyst til å se det?

– Nei, jeg kommer ikke til å gå.

– Uforbederlige teaterfiende! utbrøt skuespilleren, så skal det være mig en ære å ledsage fru Theresa.

– Nei, dere har misforstått mig begge. Det er nødvendig at fru Theresa går alene. Akkurat som sist. For De var jo alene, ikke sant?

Fru Theresa smilte.

– Jo, jeg var virkelig alene, svarte hun, – og nå begynner jeg å forstå. Det er ikke bare på teatret det er komedie. Kanskje De forbereder en komedie i det virkelige liv?

– Til å begynne med kan vi jo kalle det en komedie, sa doktoren. Og efter teatertid skal De kjøre hjem i en drosjebil som jeg sender til teatret. De skal ikke ta noen annen.

– Men hvordan skal jeg vite hvilken bil det er?

– Chaufføren kjenner Dem.

– Det høres som en hemmelig bortførelse.

– Man annonserer ikke en hemmelig bortførelse på forhånd, sa skuespilleren, det er udramatisk.

Fru Theresa var trett efter reisen og trakk sig tidlig tilbake. Ved nitiden drev dr. Wrangel frem og tilbake utenfor hotellet og ventet på Stephanson som skulde komme tilbake klokken ni. Det var blitt kjøligere. Wrangel så op mot bygningen. Der var den dødes mørke vinduer, det flimret et svakt lys fra fru Theresas værelse. Doktoren husket hvad som blev fortalt om familien Cathfields siste døgn på hotellet: Skrikene om natten. For hans bevissthet steg Cathfield frem fra det døde som en skygge, stor og truende. Hvad var det for lidenskaper som hadde drevet ham? Som i årevis hadde gjort ham taus og farlig. Doktoren kom til å tenke på vulkanen som hviler, men aldri er i ro.

Stephanson kom bort til ham.

– Jeg har vært på hotell «Tripolis» sa han. Jeg forstår Dem ikke, De forbauser mig stadig. De må ha et annet blikk enn vi andre dødelige. Men de kan jo umulig ha visst noen ting. Det må være intuisjon. Det var naturligvis en forbindelse mellem dette hotellnavnet og den avdøde fra Tripolis, skjønt det kunde være ganske tilfeldig. Men nå er det kommet noe annet til.

– Har David Berglund bodd på hotellet? spurte doktoren utålmodig

– Ja, han har bodd der. Men De aner ikke hvad det er for et hotell!

– Hvad er det så for noe merkelig De har opdaget?

– Kvelden før sin død tilbragte signor Cathfield på hotell «Tripolis».

Grand Hotell Elendigheten.

Denne meddelelsen gjorde virkelig inntrykk på dr. Wrangel. Han stanset op og så på kriminalbetjenten.