Karl Marx/1
Karl Marx[1] er født den 5 mai 1818 i Trier i Vesttyskland av jødiske foreldre. Og både det jødiske og det tyske i hans herkomst er av den aller største betydning for hans liv som for hans tankegang. Internasjonalismens store talsmann har dype nasjonale røtter både i tysk og jødisk ånd; hans tanke svevde ikke som Jahves ånd ensom over vannene fra begynnelsen av, men kan bare forståes ut fra hans gitte forutsetninger. Over halvdelen av sitt liv, fra 1849 til 1883, levde han i London; men aldri ble han kjent i England; de engelske arbeidere visste ikke hvem han var, brydde seg ikke hvem han var, brydde seg ikke om hans lære, og selv kom han aldri til å forstå stort mere av engelske forhold enn det nans venn og medarbeider Friedrich Engels kunne lære ham. Han har aldri hatt mer enn en eneste virkelig elev i England, Henry M. Hyndman, og Hyndman har — vel mest på grunn av sitt forhold til Marx — neppe noensinne øvd stor innflytelse i sitt eget land.[2]
Hyndman var til det ytterste retttroende marxist. Karl Marx’ tankebygninig ble for ham et ortodokst system av læresetninger, likeså fast og urørlig som det katolske trossystem eller en annen åpenbaret religiøs lære. Det kan godt ha vært med tanke på ham Karl Marx en gang sa, at det han selv minst av alt var, det var marxist.[3] Nå — noe slikt fortelles jo om så mange stiftere av skoler og systemer. Det fortelles f. eks. også om Grundtvig at han bad Gud bevare seg for grundtvigianerne. Og slikt kan man aldri ta for nøye. Særlig Marx var personlig så meget av en pave, så overbevist ikke bare om at nan selv hadde rett, men om at alle andre meninger var fullkommen tåpelige, at han med god grunn kan kalles «marxist», i den forstand at han var hellig troende overfor sin egen lære.
Men på den andre siden var hele hans tankegang så solid historisk fundert, så ærbødig overfor kjensgjerninger at han alltid var villig til å tenke sine tanker om igjen når det hendte noe nytt, når den faktiske utvikling viste at han hadde tatt feil, — så han var ikke «marxist» i den forstand at han svor til et system som var ferdig og avsluttet en gang for alle.
Karakteristisk for Marx’ stilling i den europeiske åndshistorie er slektskapet mellom hans tanke og andre av de store nye ledetanker som dukker opp på samme tid. Tenk f. eks. på Darwins idé om «kampen for tilværelsen» som grunnlag for naturutviklingen og Marx’ «materialistiske historieoppfatning» — etter Marx bygger hele menneskeslektens historie på de økonomiske interesser, på behovet for mat, hus, klær osv.; klassekampen er kamp om de økonomiske goder og alt annet — politikk, religion, moral, vitenskap, kunst — er avledet av disse enkle økonomiske behov — og Darwins «kamp for tilværelsen», som styrer artenes utvikling, det er nettopp kampen for de samme naturbehov, kampen for lys, luft, næring, forplantning. Som man ser, er det i grunnen den samme tanke som ligger til grunn, bare nyttet på forskjellige livsområder.
Eller tenk pa Narx’ og Schopenhauers psykologi. Det 18. årh.s filosofi og3 selv Marx’ læremester Hegel gikk ut fra at det var forstandsn som styrte menneskelivet, at menneskets bevisste tanks skapte dets handlinger og dermed hele verdenshistorien. Marx går ut fra det stikk motsatte grunnforhold: menneskets tanker er bestemt av dets interesser.[4] Interessen er det første og med den menneskets vilje, som man vil og ønsker, slik tenker man. — Og dette er jo akkurat det samme som Schopenhauers viljefilosofi.
Nå er det sikkert ikke riktig å anse Marx for en elev av eller endog bare påvirket av Darwin eller Schopenhauer, like så lite som man kan påvise at noen av disse forskere har lært av Marx. Det er tanker som tiden var moden for, som «lå i luften», og som ble oppfanget og utformet selvstendig av tidens betydeligste tenkere i naturvitenskap, filosofi eller økonomi.
Tids- og nasjonsbundet i sine forutsetninger var Karl Marx, men universell og ubegrenset i sin tankes flukt, og modig og fri for alle ytre hensyn. Aldri var han redd for sin tankes konsekvenser, og aldri bøyde han av fra sin vei for gods eller gull eller av frykt for landsforvisning og nød. Dypt virkelighetskjær i sin forskning var han uverdslig og verdensfremmed i sitt liv; han var ren og uegennyttig, og tross alle personlige kjevlerier og uvennskaper, tross vrienhet og ubehagelighet både mot motstandere og meningsfeller, tok han til syvende og sist aldri andre hensyn enn til det hans ånd og hans tanke sa ham var sannhet og rett.
Marx gikk — utenfor sin aller næmeste vennekrets — for å være bisk og knurrende som en gammel lenkehund, og Ed. Bernstein forteller om sin forbauselse da han — ikke svært lenge før Marx’ død — traff denne for første gang, og han i stedet virket rolig og avklaret som en gammel patriark. Men da Bernstein fortalte dette til Friedrich Engels, svarte denne Marx’ nærmeste venn: «Å, moren — vennenes kjelenavn pa Marx på grunn av hans svarte hår — kan da ennå tordne ganske ordentlig.» Sannneten er nemlig at Marx visstnok ikke var bisk som en lenkehund, men at han nådde et veldig fond av «hellig vrede» som de gammeltestamentlige profeter. I sin tale om Pariserkommunen av 1871 lar han sin harme tordne over de mordere som straffet den så ubarmhjertig, og en av svigersønnene, Charles Longuet, sier i den anledning, at Marx’ invektiver har det tilfelles med de tilsvarende fra verdenslitteraturens store kampforfattere at de er uttrykk for harme over dypt følt urett, og han fortsetter om Marx’ hjem:
«I dette den materialistiske historieoppfatninga tempel levde man bestandig det mest høysinnede, idealistiske liv, det eneste som er umaken verd å leve. Forviste fra alle reisninger for folkets sak ble her mottatt med åpne armer. Uten betingelser og forbehold overfor læren, uten ringeste sektånd ødslet man på dem vitnesbyrd om den hjerteligste gjestfrihet .... man skydde nøytralitet. Med sin yndlingsdikter, den uforsonlige gibellin (Dante), forviste Marx de nøytrale til helvetes port, til den sjofle flokk av de englene som er falne engler, fordi de hverken er opprørere mot Gud eller trofaste mot ham, men er allting bare for seg selv — falne engler, ikke for et opprør, men for sin feighets skyld. — — — Hans filosofi var ingen kasuistikk (d. e. lære om å klare hvert enkelt tilfelle). Den ville aldri ha vanæret den klare og frimodige klassekampteori ved skjelende spissfindigheter.»
En av de skarpsindigste av alle Marx-kritikere, den russiske forsker Michael Tugan-Baranowsky, sier om Marx, at hans arbeide — navnlig Das Kapital — ikke inneholder sosialismens teori, men kapitalismens teori, teorien om den kapitalistiske utvikling som fører til sosialismen; sosialismen selv, — framtidsstaten, målene — rører Marx nesten ikke ved; han overtar det sosialistiske ideal ferdig fra sine forgjengere — Saint Simon, Fourier, Robert Owen — uten at man klart kan se hvor meget han beholder av deres ideal, men dog slik at man ser at hans idealisme har ikke vært mindre brennende enn deres.
Tugan-Baranowky mener dette som en innvending mot Marx; men Marx selv ville sikkert tatt det opp som den høyeste ros. Han ville drive vitenskap, og vitenskap var det å vise hvordan utviklingen nødvendigvis matte føre hen imot en sosialistisk samfunnsordning; men a utmåle denne samfunnsordning i detalj, det var ikke vitenskap, det var personlige fantasier, det var «utopi». Den brennende sosiale rettkerdighetstrang som lå under alt Karl Marx’ ardeide, ville han aldri gi lov til å flamme opp; var hans hjerte glødende, ville han alltid bevare sin tanke kald; det var hans stolthet, og forresten også en god del av hans storhet.
På første side i første bind av Das Kapital begynner Karl Marx den tankeutvikling som fører til hans berømte teori om merverdien, det overskudd av verdi som arbeideren produserer utover det han får betaling for, og som altså kapitalisten tilegner seg. Denne læren om merverdien er nå — som man alt kan se av den plass Marx selv satte den på i sitt hovedverk — en hovedhjørnesten i hele hans system, og det vakte derfor stor jubel blant motstanderne, da ivrige forskere oppdaget at teorien alt fantes hos en meget eldre engelsk sosialist, William Thompson — en av Robert Owens elever — i 1824. Marx ble øyeblikkelig redusert til en simpel plagiator, og selve teorien hadde i mange folks øyne også fått et grunnskudd ved denne oppdagelsen.
Nå er oppdagelsen riktig nok. Det er ingen tvil om at kjernen i merverdi-teorien alt finnes hos Thompson, og det er heller ikke tvil om at Marx har lest Thompson. Men for det første er selve framstillingen og tankeutviklingen hos Marx ganske annerledes konsekvent, fyldig og logisk enn hos Thompson, og dernest — og det er det viktige — Thompson bruker ikke sin merverditeori til noe, hos Marx fører den til verdensomstyrtende konsekvenser.
Og denne sammenhengen gir oss igjen en av nøklene til å forstå Karl Marx’ storhet. Det er ikke de enkelte tankers nyhet som er det epokegjørende; det er sammenføyningen, den veldige, fast tømrede tankebygning han har oppført. Han er som en genial arkitekt; kuppelens teori var kjent før ham, men han hvelvet den største av alle kupler over sin tankes Peterskirke, har evnet å avveie alle forhold og proporsjoner, stille tyngde og bæreevne opp mot hverandre, og dômen ble stående gjennom århundrene.
Men Karl Narx var ikke bare en entusiast og en tenker, han var også, tross sin verdsnsfjernhet, politiker, og hans politiske dåd er sammenkoplingen av sosialismen med klassekampidéen, med den nye industriarbeiderklassens frigjørelseskamp. I denne intime forbindelsen mellom to tilsynelatende helt uensartede ting, en forbindelse som ikke er logisk, men historisk begrunnet, ligger den del av Marx’ virksomhet, hvor tilhengere og motstandere må møtes i å erkjenne hans verdenshistoriske betydning. Det kan strides om rekkevidden av hans idéer; det kan øves den sterkeste kritikk mot hans teori, og det kan næres den aller dypeste tvil om hvorvidt han har sett riktig i sitt framtidsprogram. Men ingen kan være i tvil om at han ved å forbinde sosialismen med arbeidernes klassekamp har skapt den sosial-demokratiske bevegelse — i Tyskland, Skandinavia og en rekke andre land — en bevegelse som — hva man enn kan mene om dens framtid — i over et halvt århundre har øvd den aller sterkeste innflytelse på den siviliserte verdens utvikling i denne tid.
Nettopp på dette punkt — hvis viktighet er så ubestridelig — møter vi imidlertid en vanskelighet ved bedømmelsen av Marx’ personlige betydning; det er hans vennskapsforhold til Friedrich Engels.[5]
Dette forholdet som varte fra 1844 da Marx var 26 år gammel og Engels 24, og til Marx’ død i 1883, altså i nesten 40 år, er et av de skjønneste eksempler historien kjenner på et aldri formørket, varmt og uegennyttig vennskap mellom to jevnbyrdige ånder som tross all personlig ulikhet alltid arbeider sammen mot det samme store mål og hvis syn på oppgaven som på menneskene, på venner som på motstandere, etter hvert arbeider seg sammen til en uløselig enhet.
At Marx var den betydeligste tenker og den sterkeste karakter av de to, kan det neppe være tvil om. Men på den andre siden er det likeså klart at Engels, sto det praktiske, levende liv meget nærmere, ikke bare i sin livsførsel, men også i sin forståelse; og nettopp i foreningen av teori og praksis, av sosialisme og arbeiderbevegelse, er det derfor på forhånd sannsynlig at det er begge to som i like grad sammen har formet det man med et enkelt ord kunne kalle sosialdemokratiet.[6]
Det er en omstendighet som gjør det vanskelig å skifte sol og vind rettferdig mellom de to. Engels levde ennå i 12 år etter Marx’ død og med rørende mangel på personlig ærgjerrighet hevdet han bestandig — i sine utgaver av Marx’ etterlatte arbeider og ellers — at det var Marx som var ideenes egentlige opphavsmann; han selv hadde alltid bare vært en beskjeden medarbeider. Liknende uttalelser foreligger det derimot ikke fra Marx, dels fordi han som den først avdøde ikke hadde de anledninger til det som Engels, dels fordi Marx’ karakter nå engang var voldsommere, mindre selvfornektende enn Engels’.
Oncken kaller brevvekslingen mellom Marx og Engels for Vulkans smie, hvor røyk og damp og smuss forvirrer ens øye, og hvor det rår en øredøvende larm, men hvor det spruter og gnistrer av ambolten, et verksted for historiske ting; og det er noe i den karakteristikken. Det er en voldsomhet og ubendighet i uttrykkene som ikke bare kan skrives på konto av at det er private vennebrev, hvor en ikke tar det så nøye med hva en sier. Det er også fordi de to venner føler seg som revolusjonære, i kamp med en hel verden og i kamp med seg selv for å nå fram til sin nye anskuelse, og fordi de har det ekte, revolusjonære, eksplosive temperament at de virker så ildsprutende som de gjør.[7]
Hva Marx skylder Engels, er ikke bare det vitenskapelige og politiske medarbeiderskap; det er også selve sin økonomiske eksistens. Marx levde — som vi oftere vil komme tilbake til — det meste av sin landflyktighetstid i England i den bitreste nød, manglet stadig penger til mat, klær, husleie, til skrivepapir og frimerker, så det gikk ut over ikke bare hans og familien helbred, men i bokstavelig forstand også ut over barnas liv. Uten Engels’ ustanselige hjelp hadde han overhodet ikke kunnet leve, og: alltid gav Engels den med den samme glede.[8] Og det er enda ikke mere enn hva en venn gjerne gjør, når han kan; men Engels gjorde meget mer. Det er sikkert riktig — som Mehring framhever — at han tok på seg de 20 årenes kontorarbeide i en forretning i Manchester, som hans velhavende far satte ham til, for å kunne hjelpe Marx med det denne behøvde; men han oppga også, for det samarbeides skyld hvor han alltid var og ville og måtte være nummer to, det selvstendige vitenskapelige arbeid som hans evner, arbeidskraft og kunnskaper satte ham i stand til og hvor han uten tvil hadde kunnet yte noe av helt personlig verdi. Hans selvfornektelse overfor vennen ytret seg ikke bare i penger og beskjedenhet, men i det meget større resignasjon overfor sine egne, personlige vitenskapelige muligheter.
- ↑ Den beste Marxbiografi er Franz Mehrings, som også foreligger i
svensk oversettelse. Det viktigste kildestoff finnes i Marx’ og Engels’ egne
verker, i Mehrings firebinds utgave Aus dem litterarischen Nachlass von
Karl Marx, Fr. Engels, Ferdinand Lassalle; i brevvekslingen mellom
Engels og Marx (utgitt i. 4 bind av Bebel og Bernstein), i Mehrings Geshichte
der deutschen Sozialdemokratie; i W. Liebknechts erindringer om Marx,
i J. Guillaumes store bok om Internasjonalen og i en rekke andre arbeider,
memoirer, sosiale studier, historiske framstillinger osv., som delvis nevnes
nedenfor, ettersom de er benyttet. I 1920 ble der i Moskva grunnlagt et
Marx-Engels-institutt, under ledelse av D. Rjazanov, som har påbegynt en
utgave av Marx’ og Engels’ samlede skrifter og som dessuten utgir et
særskilt tidsskrift, Marx-Engels-Archiv, både på tysk og på russisk, til belysning
av alt som står i forbindelse med Marx. Framstilling, videreutførelse
og kritikk av Marx’ tankegang og system finner man best i forskjellige
arbeider av Kautsky, Bernstein og Tugan-Baranowsky; men for øvrig er
litteraturen om marxismen aldeles uoverskuelig stor. På skandinaviske
språk finnes det leseverdige arbeider av Gustav Bang, G. Steffen og Bengt
Lidforss. Den beste kortfattede innføring i Marx’ tankegang er Gustav
Bangs, Den kapitalistiske samfunnsordning.
(På norsk er kommet ut: Edv. Bull: «Klassekampen», 1921. Friedrich Engels: «Familiens, privateiendommens og statens opprinnelse», 1921, og «Sosialismens utvikling fra utopi til vitenskap», 1937. Erling Falk: «Hva er marxisme», siste utgave 1946, og «Studieveiledning i marxisme», siste utgave 1947. Karl Marx: «Lønn, pris og profitt», og «Lønnsarbeid og kapital», 1935. Håkon Meyer: «Historieoppfatning og marxisme», 1934. Erling Schreiner: «Naturvitenskap og religion», 1935. Valborg Sønstevold: «Karl Marx og Friederich Engels inntil 1848», 1920. Ralph Tambs Lyche: «Marx’ økonomiske teori», 1935. Johan Vogt: «Den marxistiske lære om varebytte og profitt», 1931. Av Lenins verker, hvorav flere er oversatt til norsk, kan i denne forbindelse særlig merkes «Staten og revolusjonen». E. S.) - ↑ Karakteristisk er det at da Hyndman skrev sin engelske framstilling av den sosialistiske økonomiske lære på grunnlag av Marx, fant han det av hensyn til sitt publikum ikke opportunt å nevne Marx’ navn i hele boken. — Om Marx’ forståelse av England, se Bernsteins og Hyndmans dom i Bernstein, Aus den Jahren meines Exils, s. 245.
- ↑ Ytringen falt forresten til Marx’ svigersønn Paul Lafargue, som sammen med Jules Guesde grunnnla det marxistiske «arbeiderparti» i Frankrike.
- ↑ «For meg er det ideelle intet annet enn det i menneskets hode omsatte
og oversatte materielle.»
(Sitatet er fra forordet til 2 utgave av «Kapitalen», og setningen like foran lyder: «For Hegel er tenkningen skaperen av virkeligheten, som bare er et gjenskinn av tenkningen». Av sammenhengen går det fram at uttrykket «det materielle» i den setningen som Bull siterer, er brukt i den filosofiske betydning, ikke den økonomiske, og altså her betyr hele den sansbare virkelighet. E. S.) - ↑ Om forholdet mellom Marx og Engels, se foruten de fire bind «Briefwechel»
(utgitt av Bebel og Bernstein), en avhandling av den borgerlige
historiker Herman Oncken i Preussische Jahrbücher. 1914. s. 209
ff. og (fra sosialistisk hold) av Mehring i Archiv für Geschichte
des Sozialismus und der Arbeiterbewegung V (1915) s.
1—38.
(Den første helt fullstendige utgaven av brevvekslingen mellom Marx og Engels er gitt ut av Marx-Engels-Verlag, Berlin 1930). E. S.) - ↑ For bare å nevne en enkelt slående ting, så ligger en hel rekke av tankene i det grunnleggende «Kommunistiske Manifest» (1847) alt nesten ferdige i Engels’ strålende ungdomsarbeide, Die Lage der arbeitenden Klassen in England (1845).
- ↑ Til bedømmelse av mangt og meget av det som virker minst tiltalende i brevvekslingen — og i så mange av Marx’ uvennskaper gjennom hele hans liv — får man en nøkkel gjennom Oscar Blums kloke artikkel «Zur Psykologie der Emigration» (Arch. f. Gesch. d. Soz. und Arb.bew. VII 412 430). «Man innser mer og mer,» skriver Engels i februar 1851 fra Manchester til Marx i London, «at emigrasjonen (d. e. alle de politiske landflyktige) er et institutt:, hvor enhver, som ikke trekker seg helt tilbake fra den, nødvendigvis blir en narr, et esel og en gemen skurk.» En slik liten verden, av politisk landflyktige som den som møttes i London etter 1840-årenes europeiske revolusjonsperiode, folk som for det meste kom fra overklassen, men som ved sin landflyktighet var utstøtt av sin klasse og ofte brakt i den ynkeligste økonomiske stilling, folk som hadde de aller forskjelligste forutsetninger, sosialt og nasjonalt, intellektuelt og moralsk, men som ute i det fremmede var henvist til hverandre — en slik liten verden danner den frodigste jordbunn for alskens sladder, skumlerier, intriger og uvennskaper av småligste art. Marx’ liv i landflyktigheten er da også sørgelig fullt av slike personlige fiendskaper som har sin psykologiske rot i selve landflyktigheten; det gjelder både forholdet til den likeledes landflyktige Bakunin og til Lassalle som kunne bli ved å arbeide for saken hjemme i, Tyskland. — Også andre egenskaper ved Marx’ virksomhet kan kanskje være blitt utviklet ved den psykologiske virkning av landflyktigheten; det gjelder både den hensynsløse radikalisme og den ubetingede selvstendighet i standpunktene og det preg av skjematisk teori og mangel på konkret kjennskap til hjemlandets politikk, som så ofte brakte Marx og Engels i motsetning til partifellene hjemme i Tyskland — og det gjelder den stadig klarere internasjonale holdning som de hadde lettere for å innta enn de som kjempet for sin sak innenfor sitt eget lands grenser.
- ↑ Alt i 1845, da han holdt på å gi ut sin merkelige lille bok om arbeiderklassens kår i England, skrev Engels til Marx: «Det forstår seg da av seg selv, at mitt honorar for de første engelske greiene, som jeg forhåpentlig snart får utbetalt, iallfall delvis, med største fornøyelse står til din disposisjon. Pakket skal iallfall ikke ha den fornøyelse ved sin sjofelhet å sette deg i pengeforlegenhet.» Og da Engels i 1865 ordnet seg med forretningen i Manchester, så gjorde han det på betingelser som satte ham i stand til å la Marx få en årlig utbetaling på 350 £ (6300 kroner), en pensjon som siden ble atskillig større.