Det var en gang en mann som hadde en kjerring, og hun var så tverr og vrang at det var ikke godt å være i lag med henne; mannen, han hadde nå slett ingen utkomme med henne; det han vilde, vilde hun støtt tvert imot. Så var det en søndag utpå sommeren at mannen og konen gikk ut og skulde se hvordan åkeren stod.
Da de kom til en åker på den andre siden av elva, sa mannen: «Ja, nå er den skjær; imorgen får vi til å skjære.»
«Ja, imorgen kan vi ta på å klippe ’n,» sa kjerringa.
«Hvad for noe, skal vi klippe? Skal vi ikke få lov til å skjære heller nå?» sa mannen.
Nei, klippe den skulde de, mente kjerringa på.
«Det er aldri verre enn lite å vite,» sa mannen; «men du må vel ha gått fra det vesle vettet du har hatt og nå. Har du sett at noen har klipt åkeren, du,» sa han.
Lite veit jeg, og lite vil jeg vite,» sa kjerringa, «men det veit jeg visst, at åkeren skal en klippe, og ikke skjære,» sa hun. Det var ikke å røe om det, klippe den skulde de.
Så gikk de bortefter og keiket og trettet, til de kom på brua over elva, like ved en dyp høl.
«De sier for et gammalt ord,» sa mannen, «at god redskap gjør godt arbeid; men det trur jeg nok skal bli en rar skur som de klipper med sauesaks,» sa han. «Skal vi slett ikke få lov å skjære åkeren nå da?»
«Gammal vane er vond å vende,» tenkte mannen, «men det skulde være snodig om jeg ikke fikk rett engang, jeg og.»
Han la ut i hølen, og fikk tak i hårtoppen på henne, så vidt hun fikk hodet over vannet. «Skal vi så skjære åkeren?» sa han.
«Klippe, klippe, klippe!» skrek kjerringa.
«Ja, jeg skal lære dig å klippe jeg,» tenkte mannen og dukket henne under. Men det hjalp ikke, de skulde klippe, sa hun da han tok henne op igjen. «Jeg kan ikke annet tru enn at kjerringa er gælen,» sa mannen ved sig sjøl. «Mangen er gælen, og veit det ikke, mangen har vett, og når det ikke; men jeg får nå friste en gang til likevel,» sa han. Men han hadde ikke før fått henne under, før hun satte hånden op over vannet og til å klippe med fingrene som med en saks. Da blev mannen storsint, og dukket henne både vel og lenge. Men rett som det var, seg hånden ned under vass-skorpa, og kjerringa blev så tung med ett at han måtte slippe taket.
«Vil du dra mig ned i hølen til dig også nå, så kan du ligge der, ditt troll,» sa mannen. Og så blei kjerringa.
Men da det lei om litt, syntes han det var ille at hun skulde ligge der og ikke komme i kristen jord, og så gikk han ned langs med åa og lette og soknet efter henne. Men alt det han lette og alt det han soknet, så fant han henne ikke. Han fikk med sig gårdsfolket og andre folk fra grannelaget, og de gav sig til å grave og sokne nedefter hele åa alle i hop; men alt det de lette, så fant de ingen kjerring.
«Nei,» sa mannen, «det kan nok ikke nytte dette. Denne kjerringa var nå ei kjerring for sig sjøl hun,» sa han. «Mens hun levde, var hun så rent på tverke, og hun kan vel ikke være anderledes nå heller; vi får til å lete opetter og friste ovenfor fossen; kanskje hun har fløtet sig opetter.»
Å ja, de gikk opetter og lette og soknet ovenfor fossen. Der lå kjerringa, det var riktig nok. Det var kjerringa mot strømmen det.
