Utgitt av Komanditselskapet Narvesens Kioskkompani, Kirste & Sieberth (s. 88-95).
XI
DØDENS VEGTSKAAL.


—Har De ikke truffet Ferejo? spurte Fjeld.

—Nei, svarte Torell. Der er nok sygdom i huset. Datteren skal være daarlig, sa forvalteren. Her kom netop en læge fra Corrientes . . .

—Donna Francesca—er hun syk. Der feilet hende intet igaaraftes?

—Aa, det er vel ingen fare paafærde. Italieneren snakket noget om oppkastelse og hodepine . . .

Fjeld saa sig urolig omkring. Han kunde ikke tænke sig Donna Francesca syk.

—Paquai, sa han til indianeren. Gaa ind i kjøkkenet og spør, hvad der feiler Ferejos datter . . . Aa, det er et henrivende barn kan De tro, fortsatte han henvendt til svensken . . . Hun er et litet særsyn for disse egne . . . Men se der kommer lægen . . .

En liten halvgammel fyr med briller og en tyk hake kom ned trappen med Redaelli. Han trak paa skuldrene, slog ut med hænderne og hadde akkurat det livlige, taapelige uttryk, som præger en mand, der ikke selv vet, hvor taapelig han er . . . Hans mund stod ikke . . .

—En smule feber, min gode Redaelli, —la os si gastrisk feber. Hverken mere eller mindre . . . som sagt, et pulver acetyl salicyl hver anden time, naar opkastelsen gir sig . . . ellers ro, absolut ro . . . saa gaar det nok over . . . Om to dage kommer jeg igjen . . . jeg har imorgen et tilfælde længer nede ved floden . . . Og glem endelig ikke de varme omslag paa maven . . . med urtepose . . . et udmerket middel . . . et glas whisky og vand? . . . Jeg sier tak, kjære Redaelli . . . . Motorbaaten venter nok de minuttene . . .

—Han saa ikke videre talentfuld ut, mumlet svensken efter ham. En lægevidenskabelig røver av en hedengangen type hjemme hos os . . .

Fjeld lyttet.

—Hør, mumlet han. Er det ikke et barn, som graater her i nærheten . . ?

Og ganske rigtig. Fra et aapent vindu i havebygningen hørtes med visse mellemrum en sagte jamren, der steg og sank . . . En av pikerne gik netop over pladsen. Fjeld grep hende om armen.

— Hvem er det, som ligger deroppe? sa han og pekte paa vinduet.

— Det er frøkenens værelse hvisket halv-indianersken. Sennorita er syk . . . meget syk. Hun kaster sig hit og dit, og der er sved paa hendes pande . . . Doktoren har netop været hos hende. Han sier, hun snart blir frisk . . .

— Lider hun meget?

— Hun har svære smerter i maven paa venstre side . . . Patronen vaakte hos hende inat . . . nu sitter han og holder hende i haanden . . .

— Er hun mat i øinene?

— Om hun er, sennor? Jeg synes hun er blit helt ukjendelig paa en eneste nat. Ilden er slukket i hendes deilige øine, . . . vi piker mener, hun er sykere end den doktor tror . . .

Piken gik videre og de to skandinaver blev staaende alene paa gaardspladsen. Paquai kom et kvarter efter ut av kjøkkenet . . .

— Donna Francesca har følt sig uvel et par dage, men har ikke sagt noget, sa han. Hun begyndte at kaste op allerede iforgaars, og det er, som om hendes indvolde skulde sprænges, sier hun . . . Hun ynker sig som en fugl, herre . . og hendes øine flakker bønfaldende fra den ene til den anden . . .

Fjeld blev raadvild staaende. Hvad var dette? . . Det spanske fæ hadde øiensynlig tat saken for overfladisk. . . Svære smerter, brækninger i over et døgn, et mat ængstelig uttryk i øinene . . . skulde det være . . . aa nei! . . . han fik vente nogen timer . . . og da. . .

. . . . . . . . . .

Den samme aften sat Ferejo ved Donna Francescas sykeleie. Man hadde fulgt den spanske doktors forskrifter; men den forventede bedring lot vente paa sig. . . Det lille ansigt paa den hvite pute blev trættere og trættere, og Ferejo saa med skræk hvorledes trækkene likesom sank sammen. . . Han hadde ofte set døden—dengang han ved Lopez side kjæmpet fortvilelsens kamp for Paraguays frihet. Og med forfærdelse saa han, hvorledes hans yndling visnet mellem hænderne paa ham {. . . ja, dette maatte være døden! . . . Han vred sine hænder, . . . mens hans ansigt smilte opmuntrende til den syke. . . .

En pike kom stille ind.

—Hr. Stone vil tale med herren, sa hun hviskende. Det var en vigtig sak.

—Johnny, mumlet den syke med skyggen av et smil.

Ferejo rynket panden.

—Han maa vente til imorgen, sa han lavt. Jeg blir hos min datter.

—Johnny kan ikke vente, mumlet den syke med en svak smertesstønnen. Gaa far . . »Kondoren« vil det. . .

Ferejo reiste sig lydig med et tungt suk. Der kom et farlig glimt i hans øine. . . Saa gik han ut. . . Fjeld stod i salonen. Den ellers saa rolige mand var synlig nervøs; men han slog ikke øinene ned for spanierens truende blik

—Hvor tør du vaage at forstyrre mig? sa Ferajo hæst, mens hans hænder knyttet sig.

—Det gjaldt en vigtig sak, sa Fjeld.

—Ingen sak er vigtig nu, naar min datter er syk. Jeg vil ikke høre noget. Tal til Redaelli og reis til helvede. . . .

Spanierens raseri var forfærdelig. Hans barter strittet, hans læber skalv . . .

—Vel, sa Fjeld, det gjælder Donna Francescas liv.

Spanierens knyttede hænder løsnedes.

—Men hvorledes . . .?

—Jeg betror Dem nu noget, som jeg hadde tænkt skulde være begravet, sa Fjeld hurtig. Jeg er læge fra Christiania universitet, Mit navn hadde for et aar siden en god klang blandt Skandinaviens kirurger. . . .} Forholdene drev mig væk. . . De maa tro mig, Don Manuel. . . Efter alt, hvad der er mig berettet er Deres datter alvorlig syk. Det er ikke gastrisk feber, som den klodrian sa . . . en kort undersøkelse, og jeg skal gi Dem klar besked. . . .

Ferejo lysnet. Han grep den unge nordmands haand.

—Er det sandt? spurte han.

—Det er sandt, Don Manuel! Men tiden gaar. Døden sitter med sin vegtskaal ved Donna Francescas seng. La mig komme ind til hende.

—Vel, sa Ferejo nølende. Jeg faar tro dig, Stone. Selv har jeg det indtryk, at Francesca er langt sykere, end dr. Gusman sa. Saa la os gaa i Guds navn. . . .

Han gik hurtig foran, og Fjeld fulgte efter. Francescas øine, matte og trætte, møtte ham i døren. Det var, som om de forsøkte at smile. Men i næste øieblik jog der en graa smertesskygge over det unge ansigt. . .

—Johnny, stønnet hun, red mig—red mig . . ser du ikke, jeg dør? . .

Der stod taarer i Fjelds øine. Hans sterke haand skalv, da han grep de tynde, fine fingrer, som laa matte paa sengeteppet.

—Donna Francesca, sa han stille. Ha tillid til mig og jeg vil forsøke at gjøre Dem frisk og kjæk igjen.

—Aa Johnny, tror du, at du kan? Jeg synes, at jeg maa dø . . . jeg er saa træt, saa svak. . .

Fjeld svarte ikke. Han var atter lægen. Med den største omhyggelighet undersøkte han patienten. Den svake uregelmæssige puls, det slappe, dødsprægede uttryk—alt gav ham sikkerhet for, at hans formodning var rigtig. . . Her var ingen tid at spilde. . . .

—Vær nu kjæk, Donna Francesca, sa han mildt. . . Der er ingen fare; men De maa gjøre, som jeg sier. . . . Om nogen minutter kommer jeg tilbake. . . . Og da. . . .

—Du er vidunderlig Johnny, hvisket hun med et tilløp til spøk, jeg tror, du er en forklædt prins.

Saa lukket hun øinene.

—Naa, sa Ferejo spændt, da de stod i værelset ved siden av.

—Deres datter vil være død før morgenen gryr, hvis vi ikke foretar os noget, sa han, trak langsomt trøien av og slang den fra sig. Har De et husapotek?

—Ja.

—Saa la mig se det! . . . Og send samtidig bud efter et kokeapparat og en mugge varmt vand. . . .

Ferejo gav en pike de fornødne ordrer.

—Hvad agter De nu at gjøre? spurte han ængstelig.

—Der er kun ett at gjøre, sa Fjeld kort.

—Og det er?

—En operation, svarte nordmanden rolig, mens han omhyggelig vasket sine hænder.

Ferejo saa forfærdet paa ham.

—Er De sikker i Deres sak?

—Ja . . . det er en grei operation, men jeg har daarlige instrumenter. . .

—Der findes en forbindingsvæske i apoteket. . .

—Godt. Men Deres datter er svak. Jeg skal gjøre det, saa godt jeg kan. Vi er sent ute. . . .

—Hvad er det da, hun lider av? hvisket Ferejo angst.

—Tarmslyng, svarte Fjeld og brettet op skjorteærmene.