Korpiken (Tsjekhov)
| Korpiken av , oversatt av Wikikilden |
| Novelle oversatt fra Marian Fells oversettelse The Chorus Girl på engelsk wikisource. |
En gang, da hun var yngre, vakrere og mer høyrøstet, satt beundreren Nikolaj Kolpakov i andre etasje av datsjaen hennes. Ettermiddagen var uutholdelig varm og kvelende. Kolpakov, som nettopp hadde spist middag og drukket en hel flaske dårlig portvin, følte seg riktig uvel og nedstemt. Begge kjedet de seg og ventet på at heten skulle gi seg litt så de kunne ta seg en spasertur.
Plutselig ringte det på døren. Kolpakov, som satt i tøfler og uten jakke, skvatt opp og så spørrende på Pasja.
«Det er sannsynligvis postmannen eller en av jentene», sa sangerinnen.
Kolpakov var ikke redd for å bli sett av postmannen eller av Pasjas kvinnelige venner, men for sikkerhets skyld plukket han med seg jakka og forsvant inn på rommet ved siden av mens Pasja sprang for å åpne døren. Til hennes forundring så hun verken postmannen eller en de kvinnelige vennene sine, men en ukjent kvinne, ung og vakker! Drakten hennes var utsøkt, og hun var åpenbart av god familie.
Den fremmede var blek og andpusten som om hun hadde løpt opp bratte trapper.
«Hva gjelder det?» spurte Pasja.
Kvinnen svarte ikke med en gang. Hun tok et skritt framover mens hun langsomt så seg rundt i rommet, og sank ned i en stol som om beina sviktet på grunn av besvimelse eller utmattelse. De bleke leppene hennes beveget seg en lang stund lydløst mens hun forgjeves forsøkte å si noe.
«Er ektemannen min her?» spurte hun til slutt, og så opp på Pasjas ansikt med store øyne under røde, oppsvulmede øyelokk.
«Hvilken ektemann mener du» hvisket Pasja og kjente brått en så voldsom angst at hender og føtter ble iskalde. «Hvilken ektemann?» gjentok hun og begynte å skjelve.
«Min mann – Nikolaj Kolpakov.»
«N–nei, gode frue. Jeg kjenner ingen ektemann.»
De tilbrakte et minutt i taushet. Den fremmede dro lommetørklet flere ganger over sine bleke lepper, og holdt pusten i et forsøk på å skjule det skjelvende åndedraget, mens Pasja sto ubevegelig som en statue og stirret på henne, full av usikkerhet og frykt.
«Så du sier at han ikke er her?» spurte kvinnen med fast stemme og et underlig smil på leppene.
«Jeg — jeg — vet ikke hvem du spør etter!»
«Du er et motbydelig, nedrig, ondt kryp!» mumlet den fremmede mens hun betraktet Pasja med hat og avsky. «Ja, ja, du er motbydelig. Jeg er glad jeg endelig har fått anledning til å si deg dette!»
Pasja følte at hun var skyld i at noe urent og stygt veltet fram hos den svartkledte kvinnen med de sinte øynene og lange slanke fingrene, og var skamfull over sine egne runde og røde kinn, kopparret på nesen, og hårlokken i pannen som hun aldri fikk til å ligge riktig. Hun tenkte at dersom hun bare hadde vært tynn og ansiktet ikke pudret, og hun ikke hadde den hårvirvelen i pannen, ville hun ikke vært så redd og skamfull der hun sto foran denne mystiske, ukjente kvinnen.
«Hvor er min mann?» fortsatte kvinnen. «Likevel spiller det ingen rolle for meg om han er her eller ikke, jeg vil bare du skal vite at han har underslått midler, og at politiet leter etter ham. Han kommer til å bli arrestert. Alt er din skyld!»
Kvinnen reiste seg og gikk opphisset rundt i rommet. Pasja stirret skrekkslagent på henne og forsto ikke.
«De finner og arresterer ham i dag» gjentok kvinnen med et hulk fullt av bitterhet og hat. «Jeg vet hvem som har fått ham opp i dette! Avskyelige, frastøtende kvinne. Nedrige ludder!» (kvinnens lepper vrengte seg og hun rynket på nesen av avsky.) «Jeg er maktesløs. Hør på meg, din fordervede kvinne. Jeg er maktesløs og du er sterkere enn meg, men det er én som vil hevne meg og mine barn. Guds øyne ser alt. Han er rettferdig. Han vil stille deg til ansvar for hver eneste tåre jeg har felt, for alle mine søvnløse netter. Den dag vil komme da du husker meg!»
Stillheten senket seg igjen. Kvinnen vandret fram og tilbake mens hun vred hendene sine. Pasja fortsatte å se sløvt på henne uten å forstå, men med en forutanelse om at noe fryktelig ville skje.
«Jeg vet ikke hva du snakker om, frue» ropte hun plutselig og brast i gråt.
«Løgn!» skrek kvinnen med øynene som lynte av sinne. «Jeg kjenner til alt! Jeg har visst om deg lenge. Jeg vet han har kommet hit hver eneste dag de siste månedene.»
«Javel, og om han har det? Er det min feil? Jeg har en mengde besøkende, men jeg tvinger ingen til å komme. De er fri til å gjøre som de ønsker.»
«Fortalte jeg ikke at han er tiltalt for underslag? Han har tatt penger som ikke var hans, og det på grunn av kvinner som deg – han har begått en forbrytelse for din skyld! Hør på meg» sa kvinnen strengt og stoppet foran Pasja. «Jeg vet at du er en kvinne uten prinsipper. Du lever for å ødelegge menn, det der ditt livs mål, men jeg kan ikke forstå at du har falt så dypt at det ikke er en gnist av menneskelighet igjen i deg. Han har en hustru, han har barn, ja, husk det! Det finnes en måte å redde oss fra fattigdom og skam; dersom jeg straks kan finne ni hundre rubler lar de ham være. Bare ni hundre rubler!»
«Hvilke ni hundre rubler?» spurte Pasja svakt. «Jeg – jeg visste ikke – jeg har ikke tatt...»
«Jeg spør deg ikke om ni hundre rubler, du har ikke penger, og jeg ønsker ikke noe som tilhører deg. Det er noe annet jeg spør om. Til kvinner som deg gir menn vanligvis dyre gaver, som smykker. Alt jeg spør om er at du gir meg det min mann gav deg.»
«Men kjære frue, han har aldri gitt meg noe!» klaget Pasja, som begynte å forstå.
«Hvor er pengene da? Han har på en eller annen måte ødslet bort sin egen formue – og min og andres. Hvor er det blitt av pengene? Hør her, jeg bønnfaller deg! Jeg ble revet med av mitt eget raseri og sa mye stygt om deg, men jeg ber om tilgivelse! Jeg vet du hater meg, men om du har medfølelse, så sett deg inn i min situasjon! Jeg bønnfaller deg om å gi meg smykkene!»
«Hmm–» sa Pasja og trakk på skuldrene, «jeg skulle med glede gitt dem til deg, men jeg sverger ved Gud, han gav meg aldri en eneste ting. Han gjorde virkelig ikke det! Men, nei, du har rett», stammet sangerinnen, plutselig forvirret. «Jeg fikk to småting. Vent et øyeblikk så skal jeg hente dem om du vil ha dem.»
Pasja trakk ut en av skuffene i kommoden og tok fram et armbånd av gullplett og en smal ring med en rubin.
«Hva er det du gir meg?» skrek kvinnen. «Jeg ber ikke om almisser, men om det som ikke tilhører deg, det du ved å utnytte din stilling tok fra min svake og ulykkelige ektemann. Jeg så dere sammen ved verftet på torsdag, og da bar du dyre brosjer og armringer. Tror du at du kan spille den rene uskyldighet for meg? Jeg spør deg for siste gang: vil du gi meg de gavene, eller vil du ikke?»
«Du er meg en underlig type» utbrøt Pasja, som begynte å føle seg fornærmet. «Jeg sverger at jeg har aldri fått noe av Nikolaj, bortsett fra dette, og noen småkaker.»
«Småkaker!» lo den fremmede plutselig. «Barna hans sulter der hjemme, og han tar med småkaker til deg! Så du gir ikke verdisakene fra deg?»
Da hun ikke fikk noe svar, satte kvinnen seg ned, stirret stivt på et punkt langt borte, og så ut til å overveie noe.
«Hva skal jeg gjøre?» mumlet hun. «Får jeg ikke tak i ni hundre rubler vil han være ruinert, det samme vil jeg og barna være. Skal jeg drepe dette krypet, eller skal jeg gå ned på mine knær for henne?»
Kvinnen presset lommetørklet mot øynene og brast i gråt.
«Ååh, jeg trygler deg!» hulket hun. «Det er du som har vanæret og ruinert min mann; nå må du redde ham! Du har kanskje ikke noen medfølelse med ham, og det skjønner jeg; men barna, husk barna! Hva galt har vel de gjort?»
Pasja så for seg de små barna skrikende av sult på et gatehjørne, og dermed brast også hun i gråt.
«Hva kan jeg gjøre, frue?» hulket hun. «Du sier jeg er et moralsk fordervet krek som er skyld i din manns ruin, men jeg sverger overfor Gud at jeg aldri har tatt noe på hans bekostning! Mosji er den eneste piken i vårt kor som har en rik venn, vi andre lever på vann og brød. Din mann er velutdannet og sofistikert, det er grunnen til at jeg tok i mot ham. Vi kan ikke velge på øverste hylle.»
«Jeg vil ha smykkene; gi meg juvelene! Jeg gråter, jeg ydmyker meg; om du vil, skal jeg falle på mine knær og be deg!»
Pasja skrek av frykt og viftet med armene. Hun følte at denne bleke, vakre kvinnen som uttrykte seg i et språk like storslått som det man hører på teaterscenene, faktisk kunne gjøre alvor av å falle på knærne for henne, og dermed ville hun med sin æresfølelse og stolthet opphøye seg selv og ydmyke den lille sangerinnen.
«Ja, ja, jeg skal gi deg smykkene!» sa Pasja høyt og hastig, og tørket tårene. «Ta dem, men de kommer ikke fra din mann! Jeg fikk dem av andre besøkende. Men ta dem hvis det er så viktig!»
Pasja dro ut øvre skuff i kommoden, tok ut en diamantbrosje, et halsbånd av koraller, noen ringer og et armbånd. Alt dette rakte hun til kvinnen.
«Her er smykkene mine, men jeg gjentar at din mann aldri gav meg noe. Ta dem, og måtte de bringe deg velstand!» Pasja fortsatte, fornærmet av kvinnens trusel om å kaste seg på knærne. «Du er en kvinne av god familie og hans ektevidde hustru – så hold ham hjemme! Som om jeg ba ham om å komme hit! Han kom fordi han ville det selv!»
Kvinnen gransket verdigjenstandene Pasja hadde gitt henne og sa:
«Dette er ikke alt. Det er bare verdier for knappe fem hundre rubler her.»
Pasja snappet et gullur, et sigarettetui og noen mansjettknapper ut av skuffen, kastet i fanget hennes, og utbrøt:
«Nå er det tomt, bare se!»
Den besøkende sukket. Med skjelvende hender pakket hun tingene inn i lommetørklet og gikk ut uten et ord, uten så mye som et nikk.
Døren til naborommet gikk opp, og ut kom Kolpatov. Ansiktet var blekt og hodet skalv nervøst, som han akkurat hadde svelget en svært bitter drikk. Øynene var fulle av tårer.
«Jeg skulle gjerne visst hva du gav meg!» sa Pasja og slo løs på ham. «Når gav du meg selv den minste gave?»
«Gaver – det er detaljer, gaver!» skrek Kolpakov, fremdeles med skjelvende hode. «Å, gode Gud, hun gråt foran deg, hun ydmyket seg!»
«Jeg spør igjen, hva har du gitt meg?» skrek Pasja.
«Gode Gud, hun – en respektabel, en stolt kvinne, hun var praktisk talt rede til å falle på kne for ... for denne tøsen. Og mine handlinger gjør meg ansvarlig! Jeg lot det skje.»
Han holdt hodet i hendene.
«Nei», stønnet han, «jeg vil aldri tilgi meg selv for dette – aldri! Vik fra meg, ditt ludder!» skrek han, rygget skrekkslagen tilbake for Pasja og holdt henne på en armlengdes avstand med skjelvende, utstrakte armer. «Hun var på nippet til å falle på sine knær for deg, og for hvem? – for deg! Å, du min godeste Gud!»
Han kastet på seg jakken, skjøv Pasja foraktfullt til side, skrittet til døren og forsvant.
Pasja kastet seg på sofaen og brøt ut i høye klagerop. Hun angret allerede at hun så impulsivt hadde gitt fra seg tingene, og følelsene hennes var såret. Hun husket at for tre år siden banket en kjøpmann henne opp uten grunn, ja, absolutt uten grunn, og ved tanken på det lød klageropene hennes høyere enn noensinne.
Andre oversettelser
rediger- Constance Garnetts oversettelse The Chorus Girl på engelsk wikisource.