Lagmannsrettens dom i Quislingsaken
Merk: Dette er dommen i Eidsivating lagmannsrett. For kjennelsen i Høyesterett, se Quislingdommen.
| Kjennelse | |
|---|---|
| Instans: | Lagmannsrett |
| Saksnummer: | L.nr. 26/2 h/1945 |
| Avsagt: | 10. september 1945 |
| Publisert: | Rt. 1945 s. 117 pp. ff. |
| Parter: | Den offentlige påtalemyndighet mot Vidkun Abraham Laurits Quisling |
| Forfatter: | Lagmann Solem, lagdommerne Ryen og Knudsen med domsmenn |
| Saken gjelder: | Landssvik |
Kst. statsadvokat Annæus Schjødt har etter Riksadvokatens ordre under 11 juli 1945 satt major Abraham Vidkun Quisling, født *.*.1887, for tiden i varetektsfengsel i Oslo under tiltale ved Eidsivating lagmannsrett for forbrytelse mot I. Militære straffelov av 22 mai 1902 § 80 nr. 1, 2 og 3, jfr. § 9 nr. 1 og straffelovens § 12, siste ledd.
Militære straffelov § 80 lyder:
« For krigsforræderi straffes den som i hensikt å gavne fienden eller skade Norges eller noen med Norge forbunden stats krigsmakt 1. søker å bringe norske eller forbundne tropper eller krigsmenn i fiendtlig vold, 2. søker å bringe festningsverk, besatt plass eller annen forsvarspost, mineanlegg, signalstasjon, havn, krigsskip, fartøy, militært verft eller verksted, tøyhus, magasin eller forråd av våpen og ammunisjon krigskasse eller andre krigsfornødenheter, jernbane, vei, bro, telegraf, telefon eller lignende befordrings- eller meddelelsesmiddel eller vannledning eller demning i fiendtlig vold eller ødelegger eller ubrukbargjør den, 3. forleder norske eller forbundne krigsmenn til å gå over til fienden eller opphisser dem til mytteri eller annen troløshet. - - -
På samme måte straffes den som medvirker til noen ovennevnt handling.»
Grunnlaget for tiltalen er: a) Tiltalte talte over Oslo radio om kvelden 9 april 1940. Han uttalte her bl.a.:
« Etterat England har brutt Norges nøytralitet ved å utlegge minefelter i norsk territorialfarvann uten å møte annen motstand enn de vanlige intetsigende protester fra regjeringen Nygaardsvold, har den tyske regjering tilbudt den norske regjering sin fredelige hjelp ledsaget av en høytidelig forsikring om å respektere vår nasjonale selvstendighet og norsk liv og eiendom. Som svar på dette tilbud om løsning av en for vårt land helt uholdbar situasjon, har regjeringen Nygaardsvold iverksatt alminnelig mobilisering og gitt den hensiktsløse ordre til de norske stridskrefter å motsette seg den tyske hjelp med væpnet makt. Selv har regjeringen flyktet etter således lettsindig å ha satt landets og dets innbyggeres skjebne på spill.
Regjeringen Nygaardsvold har trådt tilbake. Den nasjonale regjering har overtatt regjeringsmakten med Vidkun Quisling som regjeringssjef og utenriksminister.
- - -
Alle nordmenn oppfordres til å vise ro og besindighet i denne for vårt land så vanskelige situasjon. Ved felles anstrengelse og alles godvilje skal vi berge Norge fritt og frelst gjennom denne svære krise. Jeg tilføyer at slik som situasjonen har utviklet seg, er enhver motstand ikke bare nytteløs, men direkte helt betydende med kriminell ødeleggelse av liv og eiendom. Enhver embetsmann og andre stats- og kommunale tjenestemenn og i særdeleshet alle vårt lands offiserer i hær, marine, kystartilleri og luftvåpen, er forpliktet til å lyde ordre fra den nye nasjonale regjering. Enhver avvikelse herfra vil medføre de alvorligste, personlige ansvar for vedkommende. » b) Tiltalte tilbakekalte regjeringens mobiliseringsordre ved kunngjøring i pressen 10 april 1940, sålydende:
« Til alle militære sjefer og alle vernepliktige.
Den alminnelige mobilisering som regjeringen Nygaardsvold før sin flukt iverksatte, stoppes uten opphold. Alle innkalte hjemsendes straks, innkalte underveis vender selv tilbake til sine hjemsteder.
Vidkun Quisling. » c) Tiltalte gav 10 april 1940 gjennom Norsk Telegrambyrå en meddelelse som ble offentliggjort i pressen påfølgende dag, og hvori han bl.a. uttalte:
«På enkelte steder søker den flyktede regjering riktignok å fortsette mobiliseringen og organisere motstand. Jeg gjentar imidlertid og jeg understreker at dette er et forbrytersk og helt hensiktsløst spill med menneskeliv.
Hvis det ikke uten opphold innstilles, vil det kunne medføre rettsforfølgelse for mord for de ansvarlige og delaktige. Ordren om innstilling av den alminnelige mobilisering må overalt og uten unntagelse etterkommes. Alene den før mobiliseringen eksisterende nøytralitetsvakt blir stående, hvis ikke annen ordre mottas. » d) Ved forlangende ledsaget av trusler forsøkte han 9 eller 10 april 1940 å få kringkastingen til å sende ut en beskjed om å innstille motstanden på Bolærne. -
II. Den alminnelige borgerlige straffelov av 22 mai 1902 § 83 som setter straff for den som rettsstridig søker å bevirke eller medvirke til at Norge eller noen del av riket bringes under fremmed herredømme.
Grunnlaget for tiltalen er: a) De samme forhold som er nevnte under 1. b) I tiden før 9 april 1940 - således i midten av desember 1939 da han hadde en konferanse med Hitler i Berlin - drøftet tiltalte med tyske myndigheter spørsmålet om en tysk okkupasjon av Norge og Norges innlemmelse i en storgermansk statsdannelse under Tyskands ledelse. Under disse drøftelser gav han veiledning og råd med en slik okkupasjon for øye. - c) Han dannet 9 april 1940 en regjering med bl.a. det formål å hjelpe tyskerne med okkupasjonens gjennomførelse og gav i den anledning samme dag ca. kl. 12 oberst Hiorth telefonisk ordre om å arrestere regjeringen Nygaardsvolds medlemmer. Omtrent kl. 1 samme dag bistod han tyskerne med å trenge seg inn i Forsvarsdepartementets lokaler. d) I tidsrommet 15 april-25 september 1940 arbeidet han gjennom henvendelser til tyske myndigheter og på annen måte for å få styrtet det av Høyesterett etablerte og av Kongen godkjente administrasjonsråd i den hensikt at N. S. og han selv skulle overta styret og arbeide for Norges innlemmelse i en storgermansk statsdannelse under Tysklands ledelse.
Dette arbeid er bl.a. foregått gjennom brev og promemoria til tyske myndigheter, hvorav gjenparter er funnet i tiltaltes arkiv på Gimle. e) Tiltalte bistod det tyske styre i Norge med å få etablert ordningen med kommissariske statsråder pr. 25 september 1940, utnevnt av Terboven og ansvarlige overfor denne, og overtok fra 1 februar 1942 som « ministerpresident » ledelsen av en regjering som også i virkeligheten var et ledd i okkupantens styre av Norge og tjente dennes formål. - f) Under hele okkupasjonstiden bistod tiltalte i sin egenskap av N. S.-fører og «ministerpresident» det tyske styre med råd og dåd, derunder med undertrykkelse av den norske motstand og med angrep på landets lovlige styre, skjønt det var åpenbart at tysk seier ville resultere i at Norge fortsatt kom til å stå under tysk herredømme eller bli innlemmet i en av Tyskland ledet statsdannelse. Denne bistand ble ytet gjennom lovgivning og administrative tiltak (således de ved kgl. resolusjon av 4 mai 1945 opphevede lover, forordninger og bestemmelser, og skritt tatt til gjennomførelse av disse) og ved ytringer fremsatt i tale og skrift. Av taler nevnes eksempelvis tiltaltes taler av 2 oktober og 1 desember 1940, 12 mars, 26 juni, 29 juni, 5 september, 16 november og 6 desember 1941, 1 februar, 25 mai, 21 juni, 22 juni, 5 september og 25 september 1942, 22 februar, 17 mai og 17 oktober 1943, 15 mai 1944 og 1 januar 1945. Videre intervju av 19 februar 1942, artikkel av 6 april 1942 og uttalelse om invasjonen i Frankrike av 7 juni 1944.
Under denne bistand går tiltaltes arbeid for å reise norske frivillige til kamp på Tysklands side mot Norge og dets allierte, f. eks. ved utferdigelsen av lover av 7 mai og 11 juni 1942 og 14 oktober 1943, som gir krigsfrivillige forskjellige lettelser og fordeler, ved anvendelse av bestemmelsen i forordningen av 19 januar 1942 om at « mindreårige ikke trenger samtykke fra foreldre eller verge for å ta tjeneste i den norske legion eller i den tyske forsvarsmakt for øvrig », ved propaganda og ved bidrag av betydelige pengebeløp av offentlige midler. Flere tusen unge nordmenn kom på denne måten ut i krigen på fiendens side. De frivillige enheter som det her siktes til er Regiment Nordland, Den norske legion, Hirdvaktbataljonen av 1942, Pansergrenaderregimentet Norge, Germanske SS Norge, Skijegerbataljonen og 4 politikompanier. Videre går under denne bistand politiets og hirdens m. fl.s oppsetning som væpnet makt - kfr. midlertidig lov av 14 august 1943 - og verving av flere hundre frivillige til den tyske marine og det tyske flyvåpen. - Av tiltaltes arbeid for å skaffe Tyskland frivillige norske soldater kan nevnes hans brev til den tyske riksminister dr. Lammers av 6 september 1940, hvori han ber om at der må bli gitt nordmenn adgang til frivillig krigstjeneste i den tyske hær, hans opprop av 9 januar 1941 og 9 mars 1943, hans tilsagn om jordeiendommer til frivillige i januar 1941, hans bestemmelse av oktober 1941 om at rikshirden skulle avgi 350 mann til legionen, hans tale til de norske frivillige i Tyskland i juni 1942, referert i norske aviser, og hans tale av 29 mars 1943 i Oslo.
III. Straffelovens § 86 som setter straff for den som rettsstridig bærer våpen mot Norge eller som under en krig hvori Norge deltar, eller med sådan krig for øye yter fienden bistand i råd eller dåd eller svekker Norges eller noen med Norge forbunden stats stridsevne.
Grunnlaget for tiltalen er:
De samme forhold som nevnt under I og II.
IV. Straffelovens § 98 som setter straff for den som søker å bevirke eller medvirke til at rikets statsforfatning forandres ved ulovlige midler.
Grunnlaget for tiltalen er: a) Tiltalte dannet 9 april 1940 den såkalte nasjonale regjering og uttalte på en pressekonferanse 12 s. m. at han hadde til hensikt å forandre forfatningssystemet bl.a. ved avskaffelse av de politiske partier og innførelse av riksting. b) Han dannet 1 februar 1942 den annen såkalte nasjonale regjering ved «statsakten» av 1 februar 1942 og utferdiget en kunngjøring av 5 s. m. der det bl.a. heter:
«§ 1. Regjeringen står under ledelse av ministerpresidenten. Ministerpresidenten innehar den myndighet som etter Grunnloven tillå Kongen og Stortinget.
§ 3. Ministerpresidentens lovbeslutninger medunderskrives av vedkommende minister og paraferes av sjefen for statsrådsekretariatet. Lovbeslutningen som avviker fra Grunnlovens bestemmelser, skal dessuten medunderskrives av sjefen for Justisdepartementet og i en innledning gi uttrykk for at den gjelder uten hensyn til Grunnlovens bestemmelser. » c) Han virket i hele okkupasjonstiden i skrift og tale - således i de under II. punkt f. nevnte taler - og gjennom lover, forordninger og bestemmelser - f. eks. de som er opphevet ved kgl. resolusjon av 4 mai 1945 - for å befeste og utbygge videre det nazistiske styresett. d) De samme forhold som nevnt under II.
V. Straffelovens § 233, som lyder således: «Den som forvolder en annens død eller medvirker dertil, straffes for drap med fengsel i minst 6 år.
Har den skyldige handlet med overlegg, eller har han forøvet drapet for å lette eller skjule en annen forbrytelse eller unndra seg straffen for en sådan, kan fengsel på livstid anvendes. Det samme gjelder i gjentagelsestilfelle samt hvor for øvrig særdeles skjerpende omstendigheter foreligger. » a) I en konferanse med stedfortredende Gauleiter Wegener den 28 august 1941 og i tidligere samtaler med tyske myndigheter fremkom tiltalte med uttalelser og råd angående advokat Viggo Hansteen. Han talte om advokat Hansteens «farlige virksomhet» og beklaget seg over at ikke engang denne «røde-armist, oberst og kommunist» var blitt fjernet. I et P. M. til tyske myndigheter av 17 september 1941 refererte han sine uttalelser derhen:
« Jeg har gjentatte ganger advaret mot fagforeningslederne og betegnet dem som uforbederlige kommunister, som bare ventet på den programmessige krig mellom Sovjet-Unionen og Tyskland for å omsette sin ondartede, hemmelige virksomhet i åpen handling på signal fra London og Moskva.
Særlig har jeg mange ganger gjort oppmerksom på den nå skutte advokat Hansteens farlige virksomhet. Han utnyttet meget lurt Rikskommissariatets tillit - - -. »
Tiltalte forstod at disse uttalelser kunne forvolde advokat Hansteens død, og faktisk bevirket eller medvirket de også til at advokat Hansteen ble myrdet av tyskerne den 10 september 1941. b) I hele okkupasjonstiden og også forut for denne opphisset tiltalte i skrift og tale til hat mot jøder, således i tale holdt på den antijødiske kongress i Frankfurt am Main i 1941, referert i Morgenbladet for 29 mars s. å. i taler av 29 juni og 5 september s. å. og i en rekke andre foredrag og artikler. Han utferdiget den 17 november 1942 en lov om meldeplikt for jøder og lot det norske politi bistå ved pågripelse av jøder som skulle sendes til Polen. Han visste at denne jødeforfølgelse ville koste mange jøder livet, hvilket også har vist seg å slå til for et antall av flere hundre. Bortsendelsen fra landet ble arrangert av tyskerne på basis av Quislings uttalte ønske om å få det norske jødespørsmål løst på denne måte og så fort som mulig. c) Det under II f nevnte arbeid for frivillig deltagelse i krigen på Tysklands side, som ledet til at ca. 700 « frontkjempere » mistet livet. d) Tiltalte underskrev den 14 august 1943 ny «midlertidig lov om tiltak til opprettholdelse av ro og orden i krigstid», som bl.a. gikk ut på at Norge var i krig med Sovjet-Samveldet og de med dette forbundne stater, at politiet var å betrakte som en del av rikets væpnede makt underlagt krigsartiklene i den militære straffelov, og at forbrytelser mot den militære straffelov skulle pådømmes av særdomstoler oppnevnt av politidepartementet. Han visste at denne lov skulle brukes mot politifullmektig Gunnar Eilifsen for hans nektelse av 9 s. m. av å adlyde en ordre om å arrestere norske piker innkalt til arbeidstjeneste. Etter at Eilifsen var dømt til døden ved særdomstolen, avslo han søknaden om benådning med den følge at Eilifsen ble henrettet den 16 s. m. e) Tiltalte avslo andragende om benådning fra følgende som var dømt til døden av den nevnte norske særdomstol, og som deretter ble henrettet:
Knut Mathiesen, skutt 4 mai 1944,
Olaf Moen, » 22 » »
Asle Grepp, » 8 februar 1945,
Franz Aubert, » » » »
Aksel Henry Hansson, » » » »
Ivar Moum, » » » »
Thorvald Ones, » » » »
Gunnar Svein Anklev, » » » »
Bjørn Hans Engenes, » » » »
Erik Larsen Bye, » » » »
Åge Tolkinrud, » 9 » »
Rolf Kristian Johansen, » » » »
Reidar Johansen, » » » »
Borgar Aune Knutsen, » » » »
VI. Straffelovens § 257 som setter straff for den som uten besitterens samtykke borttar eller medvirker til borttagelse av en gjenstand som helt eller delvis tilhører en annen i hensikt å forskaffe seg eller andre en uberettiget vinning ved dens tilegnelse.
Grunnlaget for tiltalen er:
a) Tiltalte bemektiget seg fra begynnelsen av 1942 av og utover fra Det kongelige slott, Oslo, kunstgjenstander, bohave, servise, sølvgjenstander m.v. tilhørende dels Staten dels den kongelige familie, således eksempelvis et møblement i Kongens arbeidsværelse, 2 statuer, deriblant en av dronningen som ung, spisebestikk i sølv til 50 personer og et kobberstikk av Napoleons kroning. b) Fra sommeren 1941 av og utover bemektiget tiltalte seg Det norske Selskabs eiendeler, derunder innbo, beholdninger, bøker, kunstgjenstander og verdipapirer til en samlet verdi av ca. 1 mill. kroner. c) Fra vinteren 1941 av og utover bemektiget han seg den overveiende del av de verdier av enhver art, således eksempelvis innbo, løsøre og verdipapirer, som tilhørte Frimurerlosjen i Oslo og andre norske frimurerlosjer. Det dreiet seg om verdier på tilsammen henimot 10 mill. kroner. d) Etter september 1940 bemektiget han seg de oppløste politiske partiers formuer, bestående av bankinnskudd, verdipapirer m.v. til betydelige beløp. Formuene ble visstnok i 1942 overført til N. S.'s partikasse. e) Ved lov av 19 mars 1942 traff tiltalte bestemmelse om «formuesinndragning på grunn av folkefiendtlig og statsfiendtlig virksomhet». I henhold til denne lov har han truffet beslutning om inndragning av formue hos en rekke personer, f. eks. ved vedtak av 17 oktober 1944 om inndragning av all formue tilhørende 24 personer. f) Ved lov av 26 oktober 1942 traff tiltalte bestemmelse om inndragning av formue av enhver art tilhørende jøder og deres ektefeller og barn. I henhold til denne lov har han foranlediget eller godtatt at slike inndragninger har funnet sted i betydelig omfang, se eksempelvis kunngjøring av 10 november 1942 om inndragning av formue tilhørende 125 jøder. De inndragne verdier skal være overført til «Riksfondet». - g) Han traff ved lov av 20 mai 1943 bestemmelse om inndragning av formue tilhørende flyktninger m.v. I henhold til denne lov har han inndratt betydelige beløp som senere angivelig skal være overført til « Riksfondet ». Eksempelvis nevnes tiltaltes vedtak av 20 november 1944 om inndragning av formue tilhørende 243 personer « som ulovlig har forlatt riket ».
For punkt a) bygges tiltalen subsidiært på den alminnelige borgerlige straffelovs § 255 og § 275, og for punkt b), c) og d) på § 317, kfr. § 318.
§ 255 setter straff for den som i hensikt derved å forskaffe seg eller andre en uberettiget vinning rettsstridig tilegner seg en løsøregjenstand som helt eller delvis tilhører en annen, eller fragår besittelsen av eller avhender eller forbruker noen ham betrodd løsøregjenstand, eller som medvirker dertil.
§ 275 setter straff for den som i hensikt å forskaffe seg eller andre en uberettiget vinning eller å skade forsømmer en annens anliggender der er undergitt hans bestyrelse eller tilsyn eller med hensyn til disse handler mot vedkommendes tarv.
§ 317, kfr. 318, setter straff for den som i hensikt å forskaffe seg eller andre en uberettiget vinning mottar til eie, pant eller bruk, skjuler, forvarer, forbruker eller søker avhendet eller pantsatt en gjenstand hvorom han visste eller måtte forstå at den er noen fravendt ved underslag, tyveri, naskeri eller ran, eller som medvirker hertil.
VII. Den alminnelige borgerlige straffelovs § 255 se ovenfor.
Grunnlaget for tiltalen er:
Tiltalte lot under okkupasjonen utbetale til seg og sine ministre og til nazistiske organisasjoner og foretagender betydelige beløp som de ingen rett hadde til, eller medvirket til at så skjedde. Det dreier seg her om gasje og representasjonsutgifter, derunder kr. 1 000 000 som gasje til tiltalte selv. Videre om utgifter til spesielle formål, som f. eks. til tiltaltes garde ca. 7,5 millioner kroner, til utvidelse, innredning og utstyr av « Gimle » ca. 5,5 millioner, og betydelige beløp til « Ørneredet » i Asker. Videre at han i samme tidsrom bevirket eller medvirket til at statskassen utbetalte ca. 14 millioner kroner til N. S., og ca. 12 millioner kroner til hirdens våpenopplæring og ca. 1,2 millioner kroner til norsk frivillig krigsdeltagelse på Tysklands side.
VIII. Den alminnelige borgerlige straffelovs § 317, kfr. 318 - se ovenfor.
Grunnlaget for tiltalen er:
Av stjålne eller underslåtte midler mottok tiltalte: a) Fra « finansminister » Fredrik Prytz tilsammen kr. 300 000 som gave, visstnok i 1943 eller senere, hvorav kr. 200 000 til ombygning av « Ørneredet » og kr. 100 000 til ombygning av tiltaltes odelsgård i Fyrrisdal. b) Som gave fra generalkonsul Dietrich Hildisch høsten 1944 kr. 400 000.
IX. Den alminnelige borgerlige straffelovs § 275 - se ovenfor.
Grunnlaget for tiltalen er: a) Det under punkt VII nevnte forhold. b) Tiltalte lot i mai 1944 overføre til seg som gave fra det offentlige Fyrrisdal prestegård med en verdi av ca. kr. 80 000.
For punkt I's vedkommende reises tiltalen også etter provisorisk anordning av 3 oktober 1941, inneholdende tillegg til den militære straffelov.
For punkt II-IV's vedkommende reises tiltalen også etter provisorisk anordning av s.d. om tillegg til den alminnelige borgerlige straffelov.
For punkt V's vedkommende reises tiltalen også etter provisorisk anordning av 22 januar 1942 om tillegg til den alminnelige borgerlige straffelovs kap. 19, 21 og 22.
Videre har kst. statsadvokat Annæus Schjødt under 9 august 1945 etter Riksadvokatens ordre utferdiget tillegg til tiltalebeslutningen av 11 juli d. å. sålydende:
Punkt I.
Henvisningen til den militære straffelovs § 9 gjelder også paragrafens punkt 1. Grunnlaget herfor er at tiltalte pr. 16 desember 1930 ble beskikket til ulønt major i Feltartilleriets landvern og inngikk i mobiliseringsoppgjøret for 1940.
c) Tiltalte kringkastet den 12 april 1940 følgende meddelelse:
«Norske sjøoffiserer, la ikke deres verdenskjente ry for godt sjømannskap og tapperhet forlede dere til å ofre deres eget og deres underordnedes liv forgjeves.
Norges ære og integritet er garantert av den tyske krigsmakt, så fortsatte tap av tapre norske sjømenns liv er et spill av Norges beste folkestamme.
Vend tilbake til norsk havn, da en fortsatt kamp er håpløs. »
Punkt II, b.
Tiltalte stillet seg og N. S. til disposisjon også til forberedelse og gjennomføring av en slik okkupasjon. Han var bl.a. med på planen om en overraskende aksjon i Oslo som skulle lamme den norske motstand og bringe Kongen og ledende politikere i fiendens vold. Han mottok betydelig økonomisk understøttelse fra fienden i månedene før okkupasjonen.
Punkt II, f.
Tiltalte arbeidet for å få de tyske myndigheter til å gjennomføre mobilisering av nordmenn til støtte for tyskerne i deres kamp - f. eks. ved memorandum av 10 februar 1942, hans skriv til Hitler av 9 juni 1942 og memorandum av samme dag, kfr. Neumanns skriv til ham av 18 desember 1943.
Punkt III.
Grunnlag for tiltalen er også de under punkt V, a, b, d og e nevnte forhold.
Tiltaltes fulle navn er Vidkun Abraham Lauritz Quisling. Han er gift med en russisk kvinne, har ingen barn og er ikke tidligere straffet.
Om hans personlige forhold er opplyst, at han ble offiser i 1908 og kaptein i 1917. Han tjenestegjorde i generalstaben i 1916-1917, var adjoint i 1918 til 1923 og var samtidig militærattasje i Petrograd i 1918-1919 og i Helsingfors 1919-1921, da han også var legasjonssekretær og en stund charge d'affaires. I 1922 ble han engasjert av Fridtjof Nansen som hjelper i Nansens hjelpeaksjon i Russland og i Lille-Asia. Han arbeidet også på Balkan etter oppdrag av Folkeforbundet. I 1927-1929 tjenestegjorde han ved den norske legasjon i Moskva og varetok her de britiske interesser i Sovjet, da England hadde avbrutt den diplomatiske forbindelse med Sovjet.
Retten antar at det er riktig at tiltalte i 1923 søkte ytterligere et par måneders permisjon fra sin militære stilling for å avvikle det store hjelpearbeid han stod oppe i for Nansen. Da permisjonen ble nektet, mente han seg nødsaget til å tre ut som surnumerær og gjorde senere ikke aktiv militærtjeneste. I 1928 gikk han over på redusert kapteinslønn og ble i 1931 beskikket som ulønt major i hæren.
Den 2 oktober 1923 skrev tiltalte en artikkel i Tidens Tegn som er velvillig overfor Russland. Han tar til orde for at Norge skal anerkjenne Sovjetrepublikken også de jure og kritiserer de européiske stormakters avvisende holdning overfor Sovjet.
Retten anser det godtgjort at tiltalte i 1924-1925 under et opphold i Oslo henvendte seg til Arbeiderbladets redaktør Martin Tranmæl som han kjente fra Tranmæls besøk i Russland. Tiltalte fremholdt overfor Tranmæl det uforsvarlige i at Arbeiderpartiet manglet fysiske forsvarsmldler og tilbød seg å være til tjeneste ved organisasjonen av røde garder. Han henvendte seg også til arkivar Jacob Friis som han kjente fra før og fikk Friis til å arrangere et møte hos Friis mellom tiltalte og den daværende redaktør av Norsk Kommunistblad, Olaf Scheflo. Med Friis og Scheflo diskuterte tiltalte muligheten av at han fra generalstaben kunne skaffe opplysninger av interesse for Arbeiderpartiet. Ingen av disse henvendelser førte til noe.
Etter at tiltalte var kommet tilbake fra Russland i 1929, var hans syn på Russland og Sovjetrepublikken tydelig endret. Han skrev en bok « Russland og Vi », der det blant annet heter:
« Når det forholder seg slik som det virkelig gjør, at bolsjevismen er en sammensvergelse mot den nordisk inspirerte européiske sivilisasjon, at den i første rekke går de nordiske livsidealer på livet, og at de største motsetninger i verden reduserer seg til en tvekamp mellom bolsjevismen og det nordisk-européiske prinsipp - - - da må vi se det mest effektive botemiddel mot bolsjevismen i et nærmere - - - samarbeid mellom de nordisk innstillede folk i videste forstand. »
Tiltalte var med i valgkampen på Bondepartiets side i 1930 og holdt foredrag uten å være valgkandidat eller medlem av partiet. Han arbeidet i denne tiden med en bevegelse han kalte Nordisk Folkereisning, som imidlertid ikke var noe sluttet politisk parti.
Da statsminister Kolstad i 1931 dannet sin bonderegjering, gikk tiltalte med som forsvarsminister og fortsatte etter Kolstads død i Hundseids regjering til den gikk av i mars 1933. Etter at tiltalte var gått av som statsråd, tenkte han, etter hva han selv sier, å få i stand en sammenslutning av Bondepartiet og Høire, der han skulle være med i ledelsen. Da dette ikke førte til noe, tok han opp arbeidet for å danne eget parti, Nasjonal Samling som ble stiftet i mai 1933. For dette partiet har han senere vært fører. Partiet deltok i valgkampen 1933 og 1936 uten å vinne fram til noen plass på Stortinget.
Etter eget sigende har tiltalte etter at han kom tilbake fra Russland levd av sin reduserte kapteinslønn og sin formue. Den var etter tiltaltes selvangivelse i 1939 kr. 1 000 og det samme i 1940. Såfremt selvangivelsene er riktige, må han i det siste år ha levd av sin reduserte kapteinslønn, om han ikke har fått bidrag fra annet hold.
Om tiltaltes forbindelser med tyske myndigheter i tiden til 9 april 1940, kan en på grunnlag av de dokumenter som er skaffet til veie fra Tyskland i den aller siste tid - særlig riksleder Alfred Rosenbergs dagbok - og vitneavhøringer som er foretatt i Nürnberg til bruk for denne sak gjøre seg opp et noenlunde klart billed.
Etter rettens oppfatning er forløpet følgende:
Iallfall så tidlig som i 1936 ble tiltalte kjent med Rosenberg og omtrent på samme tid stiftet han bekjentskap med en nordmann, Viljam Hagelin, som i om lag tyve år hadde oppholdt seg i Tyskland og bodde i Dresden der han drev en agentvirksomhet. Hagelin meldte seg på denne tid inn i Nasjonal Samling. Han var godt kjent med forholdene i Tyskland og ble en slags representant for tiltalte der. Hvorvidt tiltalte har hatt noen nærmere forbindelse med Rosenberg i tiden utover til 1939 er uvisst, men forsommeren 1939 oppsøkte han og Hagelin Rosenberg. Tiltalte som da var en tur i Sønderjylland, var nå kommet til den oppfatning at det trakk opp til krig mellom Tyskland og Vestmaktene, og at Norge under en slik krig ikke kunne holde seg nøytral. I sin samtale med Rosenberg fremholdt han den betydning det under en slik krig ville være for en av de kjempende parter å få støttepunkter for fly- og sjøstridskrefter i Norge. Ved denne leilighet - om ikke før - stiftet han også bekjentskap med amtsleiter Scheidt som var knyttet til Rosenberg. Scheidt introduserte tiltalte hos statssekretær Körner. Også overfor Körner fremholdt tiltalte de samme tanker som overfor Rosenberg. Det fremgår tydelig av et notat fra Scheidt av 16 juni 1939. Det må ansees for overveiende sannsynlig at tiltalte alt på dette tidspunkt har ytret ønske om økonomisk stønad for sitt parti og sin presse som den gang stod meget svakt.
Etter oppholdet i Berlin var tiltalte og Scheidt med på Nordische Gesellschafts møte i Lübeck, hvoretter de begge reiste til Norge, - Scheidt på feriereise.
I den første tid etter at Tyskland hadde begynt krigen mot Polen ble det ikke foretatt noe videre skritt med de « norske spørsmål », men tiltalte har tydeligvis holdt Rosenbergs kontor underrettet om stemninger og den politiske utvikling i Norge. Som mellommann har han brukt Hagelin som fremdeles bodde i Tyskland. Imidlertid innfant tiltalte seg i Berlin i desember 1939. Han var sammen med Hagelin og oppsøkte Rosenberg som han gjorde kjent med at stemningen i Norden ble stadig mer tyskfiendtlig. Rosenberg noterer i sin dagbok den 11 desember 1939: « Han (dvs. tiltalte) fremsatte ennå engang de konkrete forslag å forberede en tysk landgang etter anmodning av en ny regjering som skulle kjempe seg fram.» Det ble utvirket at tiltalte fikk foretrede for storadmiral Raeder, som igjen foredrog saken for Hitler med den følge at tiltalte ble mottatt av Hitler den 15 og 17 desember 1939. Hitler fremholdt i førstningen at han helst så at Skandinavia og dermed Norge holdt seg nøytral under krigen, men tiltalte hevdet bestemt at Vestmaktene ville søke å sette seg i besittelse av støttepunkter på den norske kyst. Dette sa Hitler at han ville motsette seg ved å sette inn sterke krefter.
På dette tidspunkt synes tiltaltes plan å ha vært følgende: Når Stortinget trådte sammen i januar 1940 skulle det erklæres ugyldig, fordi den treårsperiode som det var valgt for var utløpet, og forlengelsen av funksjonstiden var ulovlig. Når Stortinget var ulovlig, var etter tiltaltes mening også regjeringen ulovlig. Tiltalte skulle trolig ved hjelp av tyske tropper som skulle smugles inn under ledelse av nordmenn ta makten. Han gikk da ut fra at Kongen ville gi seg og så skulle tiltalte tilkalle sterkere troppestyrker fra Tyskland. Hans akt var å få innlemmet Norge i et storgermansk forbund. Den tyske storadmiral Raeder ble sterkt interessert i tiltaltes planer om tysk besettelse av Norge. Etter Rosenbergs dagbok uttaler han etter sin samtale med tiltalte: « For et skjebnens vink », og det var Raeder som skaffet tiltalte foretrede hos Hitler.
Det lykkedes for tiltalte ved dette besøk å overbevise tyskerne og fremfor alt Hitler om de fordeler det ville være for dem å få besatt Norge.
Den videre forberedelse av den militære side av saken ble overtatt av hærens overkommando og marinen. Amtsleiter Scheidt som var knyttet til Rosenbergs kontor ble skaffet en plass ved legasjonen i Oslo, uten at denne fikk rede på hans egentlige arbeid. Den pengehjelp som tiltalte hadde bedt om ble ytet. Det må ansees bevist at Scheidt har latt tilflyte tiltalte 200 tusen riksmark i norske penger og det er på det rene at Hagelin som ved nyttårsskiftet flyttet til Oslo og tok inn på hotell utbetalte til tiltalte kr. 50 000 til kr. 70 000 som han hadde brakt med fra Tyskland. Retten er ikke i tvil om at også dette var bidrag fra de tyske myndigheter til tiltalte. Omtrent samtidig med Hagelin flyttet en annen norsk forretningsmann, Olaf Fermann, som lenge hadde oppholdt seg i Tyskland og hadde vært « beauftrager » der for N. S. til Oslo. Han dannet et tysk-norsk selskap for kullimport i Oslo.
Etter at Hagelin var flyttet til Norge foretok han stadige reiser til Tyskland og holdt myndighetene underrettet om utviklingen i Norge på grunnlag av opplysninger han fikk av tiltalte.
Tiltaltes plan om å bemektige seg makten i Norge ved et kupp inneholdt for stor risiko til at tyskerne ville støtte den. Men de militære myndigheter arbeidet videre med de egentlige okkupasjonsplaner. Dette arbeid ble fremmet i største hemmelighet, da en var klar over at overraskelsesmomentet var av avgjørende vekt om okkupasjonen skulle lykkes; således ble ikke engang tiltalte holdt underrettet om planene.
Det må imidlertid ansees på det rene at tiltalte den 6 april 1940 var i Kjøbenhavn, der han hadde et møte med en oberst fra den stab som hærens overkommando hadde satt til å arbeide med planene om invasjon i Norge. Han ble her forelagt en del konkrete spørsmål av militær art og av betydning for invasjonsplanene. Disse spørsmål svarte tiltalte på. Det var på foranledning av Hitler at denne offiseren ble sendt til Kjøbenhavn. Sjefen for hærens overkommando, Keitel, hadde ingen konferanse med tiltalte før invasjonen, som ble gjennomført etter planer som var utarbeidet av hærens overkommando.
Den tyske legasjon i Oslo ble holdt helt utenfor invasjonsplanene. Som nevnt var amtsleiter Scheidt knyttet til legasjonen, men det er all grunn til å tro at den ikke hadde rede på hans forbindelse med tiltalte. I motsetning til tiltaltes meldinger til Berlin om den norske regjerings ettergivenhet overfor England og Frankrike, fremholdt legasjonen at regjeringen ville gjøre det den kunne for å verge landets nøytralitet.
Om tiltalte har fått noe sikkert tilsagn av Hitler om den stilling han skulle få når okkupasjonen var gjennomført, er noe uklart, men det har utvilsomt vært tiltaltes og også riksleder Rosenbergs forutsetning at tiltalte skulle få en ledende stilling som statsminister. I sin dagbok 20 desember 1939 da tiltalte var på avskjedsvisitt hos Rosenberg, skriver han:
« Vi trykket hverandre i hendene og kommer vel først til å se hverandre igjen når aksjonen er lykkes og Norges ministerpresident heter Quisling. »
Tiltalte har gjort gjeldende at hans virksomhet utelukkende har bestått i at han har fremholdt for tyskerne faren ved at England og Frankrike besatte støttepunkter i Norge. At denne fare faktisk var til stede mener han er godtgjort ved Paul Reynauds nettopp offentliggjorte memoarer. Det tiltalte ville oppnå ved slike henvendelser til Tyskland var, sier han, å hindre at Norge ble krigsskueplass. Men det var ikke hans mening å oppfordre tyskerne til å foreta invasjon før Frankrike eller England hadde angrepet Norge.
Reynauds erindringer viser etter rettens mening, at det i franske kretser var interesse for å sette seg i besittelse av de svenske gruver, men at England var uvillig til å gå til noe angrep mot de skandinaviske land. Selvom det forholdt seg slik at England og Frankrike hadde planer om å gå angrepsvis til verks for å få støttepunkter, kunne det ikke berettige eller unnskylde tiltaltes hemmelige oppfordringer bak de norske myndigheters rygg til en fremmed makt om å foreta en militær okkupasjon av hans fedreland.
Retten anser det bevist at tiltalte foruten å tilskynde de tyske myndigheter til å iverksette den militære okkupasjon av Norge, også aktet å bringe Norge inn i et storgermansk forbund der det ville tape en vesentlig del av sin selvstendighet.
Hans forhold rammes av straffelovens § 83 som setter straff for den som rettsstridig søker å bevirke eller medvirke til at Norge eller noen del av riket bringes under fremmed herredømme, og av straffelovens § 86 som setter straff for den som rettsstridig bærer våpen mot Norge eller som under en krig hvori Norge deltar eller med sådan krig for øye yter fienden bistand i råd eller dåd eller svekker Norges eller noen med Norge forbunden stats stridsevne.
Statsadvokaten har under hovedforhandlingen gjort gjeldende at forholdet også rammes av straffelovens § 84, som straffer den som rettsstridig bevirker eller medvirker til at Norge blir påført krig eller fiendtligheter.
Forsvareren har hatt anledning til å uttale seg om subsumsjon av forholdet under § 84.
Straffelovens § 83 kan nyttes ved siden av § 84.
Retten henfører tiltaltes forhold før 9 april 1940, jfr. tiltalebeslutningens II b - under straffelovens §§ 83 og 84 og anser det unødvendig i denne forbindelse også å bringe § 86 om bistand til fienden i anvendelse.
Etter de forhandlinger tiltalte hadde hatt med tyskerne måtte han være klar over at de ville foreta en okkupasjon så snart Vestmaktenes forhold overfor Norge etter tyskernes mening gjorde det nødvendig. De tyske militærmyndigheter holdt strengt hemmelig både forberedelsen og tidspunktet, da okkupasjonen skulle settes i verk, således fikk den tyske utenriksminister Ribbentrop først underretning 36 timer før okkupasjonen tok til. Retten antar derfor at tiltalte ikke under sitt besøk i Kjøbenhavn den 6 april 1940 har fått noen opplysning om tidspunktet. Men av avismeldingene om skipene i de danske belter - og særlig etter meldingen om Rio de Janeiros senking, har tiltalte forstått at invasjonen nå var umiddelbart forestående. Om det har foreligget noen avtale mellom Hitler eller andre tyske myndigheter og tiltalte om de tiltak han skulle gjøre under invasjonen, eller om han skulle få nærmere beskjed om det, når tyskerne hadde satt seg fast i Oslo, er uvisst.
Om tiltaltes forhold 9 april 1940 og de følgende dager anser retten følgende bevist:
Da tiltalte om kvelden 8 april skjønte at invasjonen var forestående flyttet han fra sin bolig inn på hotell Continental, der Hagelin bodde. Tiltaltes sekretær Franklin Knudsen bestilte i sitt navn værelse for seg og tiltalte. Alt tidlig om morgenen - trolig ved 7-tiden innfant amtsleiter Scheidt seg hos tiltalte. Ved 13-tiden kjørte tiltalte sammen med Scheidt og en annen tysker til forsvarsdepartementet, der han skjøv den norske vakt, en gardist, til side og trengte seg inn. I forsvarsdepartementet, hvor det bare var en assistent til stede, oppholdt tiltalte seg noen tid - og bestilte derfra rikstelefon til Bolærne, Oslofjordens ytre befestninger, Odderøyas befestninger og til oberst Hiorth, som var regimentssjef på Elverum. Med Hiorth kom samtalen i stand. Den gikk ut på at Hiorth skulle hindre medlemmene av Nygaardsvolds regjering i å flykte til Sverige. Det ble også telefonert til Eidsvoll der generalstaben holdt til og gitt beskjed om at to yngre generalstabsoffiserer skulle sendes tilbake til Oslo. Begge samtaler ble fra rikstelefonen varslet som ilsamtaler fra « statssjefen ». Disse samtaler har trolig funnet sted før tiltalte klokken 19,32 holdt sin tale i radioen, der han utropte seg selv til statsminister og oppnevnte en del herrer som statsråder.
Etter tiltaltes eget sigende kom han nokså tidlig på dagen på den tanke at han skulle proklamere seg som statsminister. Han visste da at Kongen og regjeringen ennå var i landet. Det var Scheidt som skaffet tiltalte adgang til kringkastingen som på det tidspunkt var overtatt av tyskerne.
I sin proklamasjon 9 april 1940 uttaler tiltalte at « enhver motstand mot tyskerne ikke bare er nytteløs, men direkte helt betydende med kriminell ødeleggelse av liv og eiendom. Enhver embetsmann og andre stats- og kommunale tjenestemenn og i særdeleshet alle vårt lands offiserer i hær, marine, kystartilleri og luftvåpen er forpliktet til å lyde ordre fra den nye nasjonale regjering. Enhver avvikelse herfra vil medføre det alvorligste personlige ansvar for vedkommende. »
I tilslutning til denne talen sendte han ut følgende kunngjøring i pressen 10 april 1940:
« Til alle militære sjefer og alle vernepliktige.
Den alminnelige mobilisering som regjeringen Nygaardsvold før sin flukt iverksatte, stoppes uten opphold. Alle innkalte hjemsendes straks, innkalte underveis vender tilhake til sine hjemsteder. Vidkun Quisling. »
Gjennom Norsk Telegrambyrå gav tiltalte den 10 april 1940 en meddelelse som ble offentliggjort i pressen den 11. april. I denne uttalte han bl.a.:
« På enkelte steder søker den flyktende regjering riktignok å fortsette mobiliseringen og organisere motstand. Jeg gjentar imidlertid og jeg understreker at dette er et forbrytersk og helt hensiktsløst spill med menneskeliv. Hvis dette ikke uten opphold innstilles, vil det kunne medføre rettsforfølgelse for mord for den ansvarlige og delaktige. Ordren om innstilling av den alminnelige mobilisering må overalt og uten unntagelse etterkommes. »
Disse meddelelser til offentligheten sendte tiltalte ut, til tross for at han visste at kampen pågikk mot tyskerne, og at regjeringen gjorde anstrengelser for å få organisert forsvaret. Det er innlysende og også godtgjort at disse forskjellige tiltak fra tiltaltes side vanskeliggjorde organisasjonen av forsvaret og skapte forvirring på flere hold.
Ved disse oppfordringer som tiltalte har sendt ut offentlig under skinn av at han hadde myndighet til det, har han søkt å bryte ned det forsvar av hans fedreland som de lovlige myndigheter var i ferd med å organisere. Når troppene oppgav forsvaret og de stillinger m.v. som de holdt, ville disse komme i fiendens vold. Ved oppfordringen søkte han således å forlede de norske tropper til mytteri og troløshet. Dette er straffbart som krigsforræderi etter militære straffelovs krigsartikler § 80 nr. 1, 2 og 3. Retten er nemlig ikke i tvil om at alle disse tiltak fra tiltaltes side er gjort med den hensikt å gagne fienden ved å lette okkupasjonen for ham. Om tiltalte ut fra sitt syn på forholdene har ment også å gagne Norge virker det ikke frifinnende.
Vilkåret for å anvende den militære straffelovs § 80 er først og fremst at de handlinger det gjelder er foretatt i krigstid, se militære straffelovs § 3. Loven inneholder ikke noen beskrivelse av hva krigstid er utover bestemmelsen i § 3 om at krigstid også omfatter tiden fra den væpnede makt eller vedkommende avdeling av samme er beordret satt på krigsfot og inntil den atter er satt på fredsfot.
Etter rettens oppfatning tar krigstiden til fra det øyeblikk da det faktisk åpnes kamphandlinger. Meningen med krigsartiklene i den militære straffelov er blant annet at ansvaret skal skjerpes under de vanskelige forhold som på mange måter oppstår straks de militære krigsoperasjoner begynner. Det er de faktiske forhold og ikke formelle betraktninger som her må være avgjørende. Og særlig er det etter rettens mening ingen tvil om at krigstid i den militære straffelovs forstand inntrådte alt natten mellom 8 og 9 april 1940, da Tyskland satte inn et stort anlagt militært angrep mot Norge med betydelige land-, luft- og sjøstridskrefter, og det fra Norges side straks ble ytet motstand, således i Oslofjorden og ved Narvik.
Den militære straffelov § 9 gir bestemmelse om dem som rammes av loven. Etter nr. 1 straffes alle ved rikets væpnede makt ansatte eller dertil hørende personer, unntatt de tjenestemenn som er ansatt ved utskrivningsvesenet.
Det er på det rene at tiltalte som major med redusert kapteinslønn hadde tjenesteplikt under mobilisering. Han var ført opp i mobiliseringsoppgjøret og var stillet til disposisjon for hærens overkommando. Tiltalte har riktignok gjort gjeldende at han i 1939 hadde tilkjennegitt kommanderende general at han ikke ville tjenestegjøre under mobilisering fordi han var helt uenig med regjeringen, bl.a. i dens forsvarspolitikk. Dette er benektet av den daværende kommanderende general, og retten må gå ut fra at tiltalte hadde tjenesteplikt i samsvar med det faktiske forhold hvoretter han var ført opp i mobiliseringsoppgjøret for 1940.
Men dessuten rammes etter militær straffelov § 9 nr. 5 enhver som på krigsskueplassen gjør seg skyldig i forbrytelse mot militære straffelovs § 80. Krigsskueplass er ethvert sted der det foregår krigsoperasjoner. Tiltaltes meddelelser som ble sendt ut gjennom presse og radio tok i vesentlig grad sikte på å rekke fram til de steder, der kamphandlinger fant sted, jfr. den borgerlige straffelov § 12. Etter rettens syn må derfor tiltalte rammes av den militære straffelov også om han ikke regnes å høre til den væpnede makt.
Såfremt de forbrytelser som her er nevnt og som går inn under tiltalens post I ikke ble rammet av krigsartiklene § 80 nr. 1, 2 og 3 ville de rammes av den borgerlige straffelovs § 86.
Retten har fått det inntrykk at begivenhetene 9 april 1940 utviklet seg noe annerledes enn tiltalte hadde tenkt. Den omstendighet at Kongen, regjeringen og stortingsmedlemmene kom seg ut av Oslo og ikke ble stanset av tyskerne har tydeligvis brakt noen forvirring i hans planer, som trolig har vært at Kongen skulle tvinges til å ta ham som statsminister og formidler av landets ve og vel overfor tyskerne. Slik forholdene utviklet seg, måtte han til en viss grad improvisere sin regjeringsdannelse. Det hele foregikk uten den tyske legasjons vitende, og det var amtsleiter Scheidt som skaffet ham adgang til radiostasjonen i Oslo, som da alt var besatt av tyskerne. Herfra sendte han ut sin proklamasjon om at han på egen hånd hadde utnevnt seg til regjeringssjef og utenriksminister og oppnevnt sitt statsråd. Til å begynne med aksepterte Hitler dette tiltak av tiltalte, men etter hvert som forholdene utviklet seg med skjerpet motstand fra de norske tropper og tiltaltes tydelige evneløshet til å overta forvaltningen ble tyskerne skuffet over at okkupasjonen tok for lang tid og krevet for meget. De fant da at tiltalte burde fjernes. Resultatet ble at han fratrådte 15 april og administrasjonsrådet trådte til. Den 24 april 1940 ble Terboven tilsatt som rikskommissær.
Tiltalte følte seg krenket over den skjebne som hadde rammet ham. Han opptok et energisk arbeid for å få oppreisning. Således sendte han den 2 mai 1940 er skriv til Hitler der han beklager seg over den behandling han har fått og ber om å få besette to stillinger i administrasjonsrådet: nemlig sjefen for justis- og politidepartementet og en presse- og propagandastilling som skulle nyopprettes. Dessuten skulle han sette i gang en planmessig samling av representanter for det økonomiske og kulturelle liv for å forberede en nasjonal regjeringsdannelse under tiltaltes ledelse. Den 10 juli 1940 skriver han på ny til Hitler og klager over at Terboven ikke vil slippe ham til og minner om de tjenester han har ytet Stortyskland. Den 6 september 1940 skriver han til dr. Lammers og antyder opprettelse av en norsk vernemakt og ber om at norske som melder seg frivillig skal få høve til å tjene i den tyske hær.
Det han oppnådde var at det ble utnevnt kommissariske statsråder, og at alle andre politiske partier enn N. S. ble oppløst. Tiltalte fikk ingen offisiell stilling, men som « fører » for N. S. hadde han den faktiske kontroll med de kommissariske statsråders virke og hadde ukentlige sammenkomster med dem.
Tiltalte tok opp arbeidet for å vinne videre fram, men møtte atskillig motstand fra Terbovens side. Som et ledd i dette arbeid må sees et « Denkschrift » av 25 oktober 1940 som trekker opp linjene for ordningen av forholdet mellom Norge og Tyskland. Etter dette skulle det dannes en selvstendig nasjonal regjering under tiltaltes ledelse som riksforstander, samtidig skulle rikskommissarens titel endres til sonderbeauftragter. Det antydes også fredsforhandlinger med innordning av Norge i et storgermansk forbund bl.a. med felles utenrikspolitikk og tysk overkommando over vernemakten. Tiltalte påstår at dette bare er et utkast som aldri er sendt. Retten anser det imidlertid på det renne at tiltalte for å rekke fram med sine planer om en ny « nasjonal regjering » har kommet med forslag av dette innhold overfor de tyske myndigheter.
Det lykkedes da også til slutt tiltalte å få samtykke til å danne den såkalte « nasjonale regjering » av 1 februar 1942. Men han rakk ikke fram til å bli riksforstander og fikk ikke forandret titelen til rikskommissæren, noe som han den hele tid tilla stor vekt. Tiltalte har i tiden fra de kommissariske statsråder ble tilsatt og til kapitulasjonen stadig i tale og skrift virket for Tysklands sak og seier. Han hjalp tyskerne i deres kamp mot den nasjonale motstandsbevegelse, hvor således det av hans politiminister organiserte statspoliti ytet fienden beredvillig hjelp. Det samme var også tilfelle med hirden hvor tiltalte var øverste sjef. Hans opphissende agitasjon mot Kongen, den lovlige regjering og den hele nasjonale motstandsbevegelse, tok sikte på å bryte ned motstanden fra de nasjonale krefter i landet. Betegnende for tiltaltes virke er enkelte av de uttrykk han brukte i den offisielle kunngjøring da han tiltrådte som ministerpresident:
« Alle skal få se at Norge har en nasjonal regjering som ikke lar seg overtreffe av noen i kjærlighet til sitt folk og i sitt arbeid for hele folkets vel. Men jøssingklikkene, plutokratklikkene, marxistklikkene og de intellektuelle klikkene som fremdeles arbeider for fienden og forsøker å utnytte frihetskjærligheten og terrorisere folket, for på dets bekostning (til hele nasjonens forderv) å fremme sine egne og sine engelske og orientalske herrers interesser, disse klikkers makt og innflytelse skal vi tyne med alle lovlige midler til siste rest. »
Han har helt fra det nevnte brev til Dr. Lammers av 6 september 1940 arbeidet for å få satt på benene væpnede norske styrker som skulle hjelpe Tyskland i kampen. Det er søkt gjennomført under forskjellige navn: Regiment Nordland, Den norske legion, Hirdvaktbataljonen av 1942, Pansergrenaderregimentet Norge, Germanske SS Norge, Skijegerbataljonen og fire politikompanier. For å fremme disse tiltak har han bl.a. latt sende ut forordning av 19 januar 1942, der det fastsettes at « mindreårige ikke trenger samtykke fra foreldre eller verge for å ta tjeneste i Den norske legion eller i den tyske forsvarsmakt for øvrig ».
For å få ungdommen til å melde seg ble det lovet den fordeler og lettelser av forskjellig slag, bl.a. ble det stillet i utsikt at frontkjemperne skulle få vederlagsfritt overlatt gode jordeiendommer, og studerende ble tilsagt eksamenslettelser m.v. På denne måten lyktes det tiltalte å lokke flere tusen ungdommer til å bli frontkjempere for fienden, derav er omlag 700 mann falt.
Ved den virksomhet som tiltalte således har utfoldet helt fra sin regjeringsdannelse 9 april 1940 - og senere til tyskernes kapitulasjon, har han ytet fienden bistand, således ved sin undertrykkelse av den norske nasjonale motstand og ved å stille tropper til forføying for fienden som frontkjempere.
Retten antar at hele dette forhold, jfr. tiltalens II og III rettest rammes av straffelovens § 86 som straffbar bistand til fienden under krig, noe retten ikke er i tvil om at tiltalte har vært seg bevisst.
Tiltaltes virksomhet har helt fra 9 april 1940 gått ut på å endre statsforfatningen, d. v. s. ikke bare den grunnlovsbestemte rett, men alle de regler som gjelder for den statlige ordning. Alt oppnevningen av regjeringen den 9 april 1940 var et forsøk på å endre statsforfatningen ved ulovlige midler. Tiltalte visste at Kongen og regjeringen oppholdt seg i landet, men likevel forkynner han egenmektig at den lovlige regjering er trådt tilbake, og at han har overtatt regjeringsmakten.
Tiltalte samvirket med tyskerne ved ordningen av 25 september 1940 med kommissariske statsråder. Samtidig ble alle politiske partier oppløst og Terboven sier i sin tale den 25 september 1940:
« For en fremtidig nasjonal norsk løsning av den nåværende situasjon, d. v. s. for en løsning som er skikket til i vidtgående utstrekning å vinne frihet og selvstendighet tilbake for det norske folk, gis det nå bare en vei, og denne fører over Nasjonal Samling. »
Denne ordning var således ikke bare midlertidig, men tenkt som det første skritt til en statsordning grunnet på N. S. med tiltalte som fører.
Den lovgivningsmyndighet som tok til straks de kommissariske statsråder var tiltrådt tok sikte på å endre statsforvaltningen i nazistisk retning - mest betegnende er for så vidt kommunalforvaltningen av 20 desember 1940 som helt endret det århundregamle folkestyre i kommunene. Da tiltalte som fører av N. S. hadde fullstendig kontroll med de kommissariske statsråders virksomhet og hadde ukentlige sammenkomster med dem, har denne lovgivningsvirksomhet vært utøvet i full forståelse med ham og hans samtykke, stundom sikkert også ved direkte initiativ fra ham.
Regjeringsdannelsen den 1 februar 1942 innebærer en alvorlig endring av statsforfatningen. Det er nok å nevne at all den myndighet som etter forfatningen er tillagt Kongen d. v. s. Kongen i statsråd og Stortinget er samlet hos « føreren », som dessuten er tillagt myndighet til å gi lover uten hensyn til Grunnlovens regler. I tiden fra 1 februar 1942 og til frigjøringen har tiltalte utfoldet en ivrig lovgivningsvirksomhet som i stor utstrekning har tatt sikte på å nazifisere det offentlige styre. Hele denne såkalte lovgivning er satt til side ved Kgl. Res. av 4 mai 1945.
Hele dette tiltaltes forhold (tiltalens IV) rammes av straffelovens § 98, da endringen er foretatt ved ulovlige midler, nemlig med støtte i fiendens militærmakt.
Om tiltalebeslutningens post V, medvirkning til forskjellige drap, har retten ansett følgende bevist:
Tiltalte har vært irritert over den innflytelse høyesterettsadvokat Viggo Hansteen hadde hos tyskerne på grunn av sin dyktighet og faglige innsikt i arbeiderspørsmålene. Han har derfor fremstillet ham som en person som drev en farlig virksomhet, og beklaget seg over at denne « rødearmist, oberst og kommunist » ikke var blitt fjernet. Dette uttalte han til den stedfortredende gauleiter Wegener den 28 august 1941 på en tid da situasjonen var meget spent. Det var således 31 juli 1941 av rikskommissæren gitt forordning om unntakstilstand. Det blir her gitt adgang til standrettslig forfølgning mot dem som forstyrrer eller truer den offentlige orden og sikkerhet, det økonomiske liv eller arbeidsfreden. Standretten idømmer, heter det, dødsstraff, eller livsvarig tukthus eller tukthus ikke under 10 år. Tiltalte måtte under disse omstendigheter forstå at det kunne medføre den største fare for advokat Hansteen at tiltalte i den stilling han stod i til tyskerne omtalte Hansteen på en slik måte. Han må ha innsett at følgen kunne bli at Hansteen ble arrestert og satt for standrett og skutt, så snart unntakstilstand ble erklært. Tiltalte hadde jo klaget over at Hansteen ikke var blitt fjernet tidligere. Så vidt opplyst hadde Hansteen ikke foretatt noe som gav grunn for tyskerne til å henrette ham, men likevel ble han under unntakstilstanden stillet for standrett og skutt. Den 17 september 1941, en uke etter at Hansteen på denne måten var myrdet, skrev tiltalte i et promemoria til rikskommissæren bl.a. følgende:
« De tiltak som nå er truffet i henhold til unntagelsestilstanden, som ble erklært på grunn av streiketruslen, viser hvor lett det er å bryte motstanden i slike kretser.» Senere nevner han en merkbar økning i innmeldelsene i N. S.: « nettopp fordi terroren ble brutt med klare linjer » Videre heter det:
« Det har vist seg at det etter hvert modnede forsøk på en generalstreik meget lett kan kveles i fødselen ved at man pågriper bandeførerne.» Litt nedenfor: « Det er for oss ikke til å forstå at en slik hensiktsmessig metode som jeg gjentatte ganger har påpekt som egnet for Norge, ikke kan anvendes i fullt omfang på alle områder. »
Dette promemoria viser etter rettens mening tydelig at fremgangsmåten under unntakstilstanden var i samsvar med tiltaltes ønsker og av ham ble betraktet som en lett og hensiktsmessig måte å ordne forholdet på. Når dette sammenholdes med hans uttalelser på forhånd der han utpeker Hansteen som den som driver farlig virksomhet, er retten på det rene med at tiltalte har vært seg bevist at henrettelsen av Hansteen kunne bli følgen av hans uttalelser om ham og at henrettelsen ikke var mot tiltaltes ønsker. Han må derfor felles etter straffelovens § 233.
Lagdommer Ryen føler seg ikke overbevist om at tiltalte har vært seg bevisst at hans uttalelser skulle få disse følger, men under de foreliggende forhold var hans uttalelser så uforsiktige at han bør straffes for uaktsomt drap etter straffelovens § 239.
Etter at tiltalte i forskjellige taler i 1941 hadde gjort seg til talsmann for jødeforfølgelse endret han 12 mars 1942 Grunnloven ved på ny å ta inn det i 1851 opphevede forbud mot jøders adgang til riket. Deretter utferdiget han 26 oktober 1942 en lov om inndragning av formue som tilhørte jøder og deres ektefeller og barn. Den 17 november 1942 kom lov om meldeplikt for jøder. Det ble av det norske statspoliti så igangsatt pågripelse av jødene. Jødene ble transportert til Tyskland i to porsjoner i et antall av om lag 1 000, hvorav 12 er vendt levende tilbake.
Retten anser det bevist at tiltalte har vært interessert i å få gjennomført jødeforfølgningen, og det er på det rene at den er gjennomført langt mer hårdhendt enn f. eks. i Danmark. Tiltalte har anført at han ikke kjente til at jødene ble mishandlet i Tyskland og trodde heller ikke at de skulle sendes dit. Han har etter rettens oppfatning forstått at jødene ville bli sendt ut av landet. Og han gjorde intet forsøk på å hindre sendingen av den annen avdeling etter at en stor del allerede var sendt med S/S « Donau ». Retten antar at tiltalte ikke har vært seg fullt bevisst at jødene ved den aksjon han satte i gang ville utsettes for å miste livet, da en dengang ikke hadde det kjennskap til tyskernes behandling av jødene i gasskamre o. l. som en senere har fått. Men likevel var kjennskapet til tyskernes jødeforfølgelse alt på det tidspunkt så utbredt, at retten finner at tiltaltes forhold må bli å straffe etter straffelovens § 239.
Lagmannen og domsmann Belle finner at tiltalte etter det kjennskap han må ha hatt til jødebehandlingen i Tyskland, også har vært seg bevisst at flere eller færre av jødene ville bli ført i døden, når han satte sin aksjon mot dem i verk. De stemmer for at tiltalte i dette punkt dømmes etter straffelovens § 233.
Politifullmektig Eilifsen ble skutt den 16 august 1943 etter dom av en særdomstol som var nedsatt med hjemmel i « midlertidig lov av 14 august 1943 om tiltak til opprettholdelse av ro og orden i krigstid ». Etter denne lov ble politiet betraktet som en del av rikets væpnede makt med den følge av krigsartiklene i den militære straffelov kunne anvendes, da det samtidig ble fastslått i loven at Norge var i krig med Russland. Eilifsens forseelse var at han den 9 august hadde nektet å bistå ved arrestering av to unge piker som var utskrevet til arbeidstjeneste. Dette forhold kunne etter den lovgivning som gjaldt på gjerningstiden bare straffes som forseelse med bøter eller tjenestens tap. Ved den av tiltalte utferdigede lov ble det åpnet en formell adgang til å behandle forholdet som krigsforræderi etter militære straffelovs krigsartikler § 80, hvor straffen går like til dødsstraff.
Tiltalte har fremstillet det slik at rikskommissær Terboven forlangte dødsdom og tilkjennegav tiltalte at Eilifsen ville bli skutt av tyskerne, såfremt de norske myndigheter ikke gjorde det. Rikskommissæren truet også med andre represalier.
Tiltalte har erkjent at han fant at dødsdommen var urimelig i forhold til den forseelse Eilifsen hadde gjort seg skyldig i. Hadde tiltalte stått fritt, ville han ikke gitt sitt samtykke til fullbyrdelse av dommen.
Tiltaltes forbrytelse består her først og fremst i at han ved å utferdige den midlertidige lov av 14 august 1943 gav en formell adgang til å dømme Eilifsen til døden. Han visste hva loven skulle brukes til og måtte være klar over at den var åpenbart grunnlovsstridig. Dernest er tiltalte skyldig i å ha unnlatt å hindre at dommen ble fullbyrdet, noe han hadde adgang til etter den benådningsrett han selv hadde tillagt seg. Den omstendighet at rikskommissæren truet med at tyskerne under hver omstendighet ville skutt Eilifsen kan ikke unnskylde at tiltalte utferdiget den midlertidige lov og unnlot å hindre fullbyrdelsen av den ulovlige dom. Han måtte forstå at det for tyskerne ville vært umulig å finne et rimelig grunnlag for å henrette en norsk politiembetsmann som hadde begått en bagatellmessig forseelse overfor sine norske overordene. Hadde tiltalte nektet å lystre tyskerne i deres forlangende om at han grunnløst skulle bidra til å drepe en landsmann, er det overveiende sannsynlig at han ville reddet Eilifsens liv. Retten har inntrykk av at tiltalte i dette som i så mange andre tilfelle føyet seg etter tyskerne for å bevare sin stilling. Etter det retten har ansett bevist om dette forhold har tiltalte forsettlig medvirket til mordet på Eilifsen og vil bli å dømme etter straffelovens § 233.
Tiltalte har også tross han hadde adgang til det unnlatt å hindre fullbyrdelsen av følgende dødsdommer avsagt av norsk særdomstol:
Knut Mathiesen, skutt 4 mai 1944,
Olaf Moen, » 22 » »
Asle Grepp, » 8 februar 1945,
Franz Aubert, » » » »
Aksel Henry Hansson, » » » »
Ivar Moum, » » » »
Thorvald Ones, » » » »
Gunnar Svein Anklev, » » » »
Bjørn Hans Engenes, » » » »
Erik Larsen Bye, » » » »
Åge Tolkinrud, » 9 » »
Rolf Kristian Johansen, » » » »
Reidar Johansen, » » » »
Borgar Aune Knutsen, » » » »
Tiltalte gjør også her gjeldende at han var i en tvangssituasjon og at rikskommissæren forlangte disse dommer, særlig de siste i februar som represalier for at generalmajor Marthinsen var blitt drept.
Retten kan heller ikke i disse tilfelle finne at tiltalte kan unnskyldes. Han har medvirket til at landsmenn er drept på forlangende av fienden og må felles for forbrytelse mot straffelovens § 233.
Tiltalte er også satt under tiltale for en rekke vinningsforbrytelser.
Påtalemyndighetens syn er her for det første at tiltalte har nyttet den maktstilling han hadde skaffet seg til å tilegne seg selv forskjellige verdigjenstander enten ved å bemektige seg dem eller ved å motta dem fra tyskerne vitende om at tyskerne på folkerettsstridig måte hadde bemektiget seg dem.
Dernest gjelder tiltalen at tiltalte har nyttet den stilling han hadde til å tilvenne seg selv betydelige offentlige midler og til å bruke offentlige midler til rene partiformål som lå utenfor den lovlige måte å anvende statsmidler på.
Tiltalens post VI a gjelder at tiltalte fra 1942 og utover fra det kongelige slott i Oslo har tilvent seg kunstgjenstander, bohave, servise, sølvgjenstander m.v. tilhørende dels staten dels den kongelige familie.
Retten anser det bevist at tiltalte da han etter statsakten 1 februar 1942 tok det kongelige slott i besittelse som kontorer har fjernet fra slottet de gjenstander som er nevnt under denne post i tiltalebeslutningen.
Tiltalte har anført at han flyttet en del av bohavet fra slottet dels til sitt bosted Gimle på Bygdøy, dels til Eidsvoll prestegård som han hadde latt innrede til evakueringssted for seg i tilfelle av invasjon. Ved å flytte sakene bort mente han å sikre dem mot å bli ødelagt ved bombing, og han unngikk å kjøpe nye ting. Han mener derfor at han ikke har tilvent seg gjenstandene på en rettsstridig måte.
Retten er imidlertid av den oppfatning at tiltalte har hatt til hensikt å tilegne seg gjenstandene. Det gjelder utvilsomt de gjenstander som var kongefamiliens eiendom, og retten mener også at tiltalte har hatt tilegnelseshensikt for de andre gjenstanders vedkommende. Retten antar at tilegnelsen ikke bør straffes som tyveri, men som underslag etter straffelovens § 256, da den først har funnet sted etter at tiltalte var flyttet inn på slottet og således hadde fått gjenstandene i sin besittelse.
Under den samme post bokstav b anser retten det bevist at tyskerne i 1941 hadde beslaglagt Det norske Selskaps eiendeler til en samlet verdi av om lag 1 million kroner og at verdiene deretter ble overdratt til tiltalte til eie.
Retten mener at tiltalte måtte forstå at denne beslaglegging var folkerettsstridig og derfor måtte sees som et tyveri eller kanskje helst et ran fra tyskernes side. Tiltalte sier selv at han mottok gjenstandene for å ta vare på dem og senere levere dem tilbake til et mulig rekonstruert selskap. Tiltalte har uttalt seg temmelig uklart om dette forhold. Men retten er ikke i tvil om at tiltalte har ment å tilegne seg verdigjenstandene og at han også har ansett seg som eier etter at han hadde fått dem overdratt. Han lot således fjerne initialene på en del av sølvtøyet.
Tiltalen gjelder prinsipalt tyveri, subsidiært heleri. Retten finner at tiltalte under denne post må dømmes for heleri, etter straffelovens § 318, jfr. § 317, da han har mottatt verdigjenstandene til eie i hensikt å skaffe seg en vinning og han visste eller måtte forstå at de var fravendt selskapet ved tyveri eller ran.
Post VI bokstav c gjelder de norske frimurerlosjers eiendeler.
Retten anser det bevist at rikskommissæren i 1940 opphevet losjene og konfiskerte deres formuer. Denne konfiskasjon var folkerettsstridig. I 1941 ble formuene til en verdi av om lag 10 millioner kroner overført til tiltalte.
Post VI bokstav d handler om de politiske partiers formuer. De politiske partier ble av rikskommissæren oppløst og deres formuer konfiskert i september 1940. Det dreier seg også her om millionbeløp som ble overført til tiltalte. Frimurerlosjenes verdier ble av tiltalte tillagt Nasjonal Samlings hjelpefond og de politiske partiers formuer ble overført til Nasjonal Samlings partikasse. Tiltalte har villet fralegge seg ansvaret for disse transaksjoner, fordi det etter hans mening er en offentlig og ikke en privat sak og fordi han personlig ikke har hatt befatning med ordningen.
Etter rettens oppfatning er disse konfiskasjoner på samme måte som konfiskasjonen av Det norske Selskaps formuer folkerettsstridig og må derfor betraktes som et tyveri eller ran fra okkupasjonsmaktens side. Verdiene ble overført til Nasjonal Samling som tiltalte var øverste fører for. Han har hatt kjennskap til at verdiene ble konfiskert og har mottatt verdiene som han har overdratt til partiet. Den omstendighet at han ikke har hatt befatning med enkelthetene ved ordningen kan ikke fri ham for ansvar. Midlene er ikke overført til statskassen for å forvaltes der, men er tatt til inntekt av partiet, som vesentlig har brukt dem til partiformål. Den omstendighet at staten og partiet var ett og det samme etter tiltaltes syn kan ikke endre det faktiske forhold, at midlene er overført til partiet og brukt til rene partiformål. Retten mener at tiltalte også her må dømmes for heleri da de samme betraktninger gjør seg gjeldende som ved Det norske Selskaps midler, bare med den skilnad at tiltalte her har hatt til hensikt å skaffe en annen, nemlig Nasjonal Samling, en uberettiget vinning.
Post e gjelder formuesinndragning etter en « lov » av 19 mars 1942. Såvidt retten forstår er de midler det her gjelder overført til statskassen. Om enn selve inndragningen er ulovlig kan forholdet etter rettens oppfatning ikke straffes som underslag, tyveri eller heleri. Tiltalte vil derfor bli å frifinne i denne post.
Etter post f har tiltalte med hjemmel i en « lov » av 26 oktober 1942 foretatt inndragning av jøders formuer og etter post g har inndragninger funnet sted overfor nordmenn som hadde måttet forlate landet. De sistnevnte inndragninger er foretatt med påstått hjemmel i en « lov » av 20 mai 1943.
Retten anser det bevist at tiltalte med påstått hjemmel i disse « lovene » har foretatt konfiskasjon i stort omfang hos jøder og flyktninger. Midlene er blitt overført til et såkalt « riksfond ». Men midlene er i vesentlig grad brukt til fremme av partiformål. Det er derfor i partiets og ikke i statens interesse disse konfiskasjoner har funnet sted. Det er på det rene at tilegnelsen er foretatt uten eiernes samtykke. Den omstendighet at tiltalte ved å lage de ovennevnte ugyldige lover har skaffet seg en formell hjemmel til tilegnelsen kan ikke endre det strafferettslige forhold.
Retten antar at eierne fremdeles har hatt besittelsen av eiendelene og at den bemektigelse av dem som er foretatt etter tiltaltes foranledning derfor må straffes som tyveri da tilegnelsen er foretatt for å skaffe partiet en uberettiget vinning.
Post VII gjelder tiltaltes forbruk av betydelige midler fra statskassen. Retten anser det bevist at tiltalte har latt utbetale om lag en millioner kroner til seg selv, 4,7 millioner kroner til tiltaltes « garde », og til utvidelse av hans bosted Gimle om lag 5,5 millioner kroner. Dessuten er det utbetalt av statskassen 14 millioner kroner til partiet Nasjonal Samling, 12 millioner kroner til våpenopplæring av hirden og over 1,2 millioner kroner til norske frivilliges deltagelse i krigen på Tysklands side.
Etter rettens oppfatning ligger alle disse utbetalinger utenfor de normale og rettsmessige utbetalinger av statskassen. I noen tilfelle er midlene direkte anvendt for å hjelpe fienden således hjelpen til frontkjemperne. Statskassen var i kraft av den rett okkupasjonsmakten hadde overlatt til tiltaltes bestyrelse og han har misbrukt den stilling han således hadde fått til å skade statens økonomiske stilling i hensikt dels å skaffe seg, dels partiet, uberettiget vinning. Han har også handlet mot statens tarv.
Forholdet blir derfor å straffe som økonomisk utroskap etter straffelovens § 275 annet ledd.
Post VIII er frafalt av påtalemyndigheten.
Post IX gjelder det forhold at tiltalte i mai 1944 lot overføre til seg som gave fra det offentlige Fyrrisdal prestegård til en verdi av ca. 80 000 kroner.
Retten anser det bevist at tiltalte som eide en mindre gård like ved Fyrrisdal prestegård, hadde ytret ønske overfor sjefen for Kirkedepartementet om å bli eier også av prestegården. Departementssjefen ordnet dette på den måten at gården ble overdratt tiltalte vederlagsfritt.
Tiltalte hadde som « ministerpresident » i første rekke ansvaret for at statens midler ble anvendt på lovlig måte. Når han lot en av sine departementssjefer helt ulovlig overføre til tiltalte personlig en verdi av kr. 80 000 som tilhørte staten - har han skadet og forsømt dennes anliggender, og han har gjort det i hensikt å skaffe seg en uberettiget vinning.
Retten anser det bevist at tiltalte har hatt full forståelse av dette. Han vil derfor også for dette forhold bli å dømme etter straffelovens § 275 annet ledd.
Retten har foran gjort rede for de enkelte punkter i tiltalebeslutningen og tiltaltes strafferettslige ansvar for de handlinger som tiltalen gjelder.
Denne rekke av forbryterske handlinger må imidlertid sees i sammenheng særlig når det gjelder å finne fram til beveggrunnen for tiltaltes handlemåte. Tiltalte, hans forsvarer og også statsadvokaten har under hovedforhandlingen viet denne side av saken stor oppmerksomhet. Tiltalte har med styrke hevdet at han den hele tid selvoppofrende har arbeidet for landets og folkets vel uten tanke på egen interesse. Forsvareren har gjort gjeldende at tiltalte etter hvert har arbeidet seg inn i den oppfatning at han var den eneste som kunne redde landet fra de vansker det var kommet i og denne oppfatning er til slutt blitt et fullstendig dogme for ham så han har handlet kritikkløst. Statsadvokatens syn på tiltalte er at han har handlet utelukkende av maktsyke.
Retten skal først bemerke at de oppnevnte sakkyndige har avgjort at tiltalte ikke er sinnssyk og heller ikke lider av mangelfullt utviklede eller varig svekkede sjelsevner. Ved den undersøkelse som er foretatt av tiltalte under hovedforhandlingen er det godtgjort at han heller ikke lider av noen organisk hjernelidelse.
Tiltalte har i sin ungdom utvilsomt vært en meget dyktig offiser og har senere utrettet et fremragende humanitært arbeid under Fridtjof Nansens ledelse i Russland og Lille-Asia og etter oppdrag fra folkeforbundet på Balkan. Retten har inntrykk av at tiltalte var sterkt skuffet etter at han hadde forlatt sin militære løpebane og vendte tilbake til Norge i 1929. Da han så tok fatt på politiske oppgaver, synes hans overdrevne tro på egen dyktighet og den absolutte riktighet av hans meninger å ha tatt sterkt til. Hans ensidige syn og sterke selvtillit har gjort at han ikke i tilstrekkelig grad har latt motforestillinger gjøre seg gjeldende. Dette har ytterligere utviklet seg etter at han hadde oppgitt ethvert samarbeid med de bestående politiske partier og dannet sitt eget parti, som etter sin organisasjon gav ham en meget sterk maktstilling innen partiet. Han har etter hvert innbilt seg selv at han skulle redde landet på sin måte ved å få det innordnet under Stor-Tyskland, og at hans parti ved denne nyordning skulle innta en ledende stilling med ham som toppfigur. Ut fra denne idé har han innlatt seg på disse grove forræderiforbrytelser overfor fedrelandet, uten å ville forstå at Tyskland ikke hadde annen interesse av ham enn å utnytte ham til fremme av sine egne formål.
Da det første resultat av tiltaltes forræderi overfor fedrelandet forelå ved tyskernes invasjon, trengte han seg fram for å få den ledende stilling. Etter at tyskerne hadde skutt ham til side den 15 april 1940, forstod han fremdeles ikke hvilke herrer han hadde tjent, men strevet ustanselig for på ny å komme til med sin « nasjonale regjering », så han kunne få makt, iallfall tilsynelatende. Hans henvendelser til de tyske myndigheter fra 15 april 1940 og til regjeringsdannelsen 1 februar 1942 ender stadig med at nå må han få danne sin « nasjonale regjering ». Memorandumet av 17 september 1941 etter mordet på Viggo Hansteen ender således også med denne vanlige tirade. Av de erfaringer han gjorde da de kommissariske statsråder var i virksomhet, måtte han forstå at hans « nasjonale regjering » bare ville bli et redskap i tyskernes hender, som skulle gi de folkerettsstridige og ulovlige tiltak fienden satte igjennom et slags legalt skjær. Og han synes å ha vært et villig redskap som i mange tilfelle gikk lenger enn fienden ville gått om tiltalte ikke hadde ytet bistand. Det gjelder således kirkestriden, lærerstriden, jødeforfølgelsen og arbeidstjenesten. Etter at en hel del norske offiserer var sendt til Tyskland som krigsfanger, ville tiltalte få fengslet og sendt ytterligere 250, men det motsatte den tyske øverstbefalende seg. Han lot seg true av tyskerne til å la sine landsmenn dømmes ved særdomstol og motsatte seg ikke at dødsdommene ble fullbyrdet.
Da tiltalte hadde vunnet fram til stillingen som ministerpresident for sin « nasjonale regjering » var han særlig opptatt av to spørsmål: Organisering av væpnede styrker i Norge og avslutning av fred med Tyskland. Han ville som han sier - reise Norges militære suverenitet. Det gjennomførte han forsøksvis ved å verve tropper som under forskjellige organisasjonsformer ble sendt til Tyskland og kjempet på Tysklands fronter etter å ha avlagt troskapsed til Hitler. Fredsplanene gikk ut på en ordning som i beste tilfelle ville gjøre Norge til en vasalstat under Tyskland.
Tidligere har sikkert tiltalte vært en mann med et enkelt levesett. Etter at han kom til makten har dette endret seg. Han har latt seg utbetale millioner i lønn, representasjon og til utstyr av sine boliger. Han har tilegnet seg - dels personlig, dels til partiformål - svære verdier fra private foreninger eller ved konfiskasjoner hos privatfolk. Dette hensynsløse pengeforbruk i en for landet vanskelig tid synes også å ha vært et uttrykk for tiltaltes trang til å vise sin og sitt partis makt.
Tiltalte har stadig gjort gjeldende dels at han har vært tvunget av tyskerne, og dels at det er hans undergivne som har satt i verk mange av de tiltak han er gjort ansvarlig for. Dette kan ikke virke frifinnende for tiltaltes handlemåte. Det er sikkert nok at tyskerne har utnyttet tiltalte, men han har aldri satt hårdt imot og valgt den vei å gi fra seg den formelle maktstilling han hadde. Grunnen til denne unnfallenhet har etter tiltaltes sigende vært frykten for tysk militærdiktatur. Selv om denne frykt hadde være berettiget, kan den under enhver omstendighet ikke unnskylde tiltaltes gjennomførte forræderske virksomhet. Etter det styresett tiltalte hadde innført, var han den ansvarlige og den avgjørende. Om han enn ikke kunne følge alle enkeltheter i forvaltningen har han sikkert bl.a. vært klar over det enorme pengeforbruk som fant sted.
Selv om landets styre, den forsvarspolitikk som ble ført og særlig de mangelfulle forsvarstiltak som ble gjort omkring 9 april 1940 kunne gi grunn til alvorlig kritikk, kan dette ikke på noen måte unnskylde tiltaltes handlemåte. Tiltalte mener også at han ved sin opptreden har spart landet fra å bli krigsskueplass og under okkupasjonen har spart landet for store utgifter og innbyggerne for lidelser. Retten kan ikke være enig i disse betraktninger. Ved sin tilskyndelse til invasjon fra tysk side utsatte han nettopp landet for å bli krigsskueplass, og det er på det rene at Norge av de okkuperte land i forhold til folkemengde og økonomisk yteevne har hatt de største okkupasjonsutgifter.
Det angiverisystem som ble organisert av N. S. og det nazifiserte norske statspolitis samarbeid med Gestapo har vært en sterk medvirkende årsak til at så mange av tiltaltes landsmenn ble fengslet, torturert og ført i døden.
En av de alvorligste anklager mot tiltalte som fører for Nasjonal Samling er de mange forsøk på å forlede ungdommen. Retten minner om de tiltak som ble satt i gang for å verve frontkjempere. Som nevnt falt mange i krigen i kampen for fienden, og de som er kommet tilbake må nå stå til ansvar for det forræderi tiltalte har vært anstifter av. Også mange andre av hans partifeller må lide og stå til ansvar for handlinger, som tiltalte ved sin propaganda i skrift og tale har forledet og oppfordret til.
Tiltalte har stadig fremholdt at han har handlet av fedrelandskjærlighet og til « sitt folks vel » og han har arbeidet seg fram til den oppfatning at det han mener er til landets fordel er det avgjørende uten hensyn til gjeldende lov. Han har også arbeidet med omfattende planer til en ordning av Europas forhold som skulle skaffe Norge en fremtredende stilling.
Hele dette tiltaltes syn bunner etter rettens mening i hans foran nevnte overdrevne tro på egen dyktighet og hans uimottagelighet for kritikk og motforestillinger. Det kan selvfølgelig ikke frita tiltalte for ansvaret for hans forbryterske handlinger som han har utført forsettlig. Hans forbryterske virksomhet har vært så omfattende og har voldt så stor skade at den må rammes med lovens strengeste straff.
For tiltaltes forhold før 9 april 1940 kan han bare idømmes livsvarig fengsel. Hans krigsforræderi i aprildagene 1940 kan derimot straffes med døden etter den dagjeldende lovgivning.
De andre forbrytelser som er foretatt i tiden fra 9 april 1940 og som rammes av den borgerlige straffelovs §§ 83, 84 og 86 kan ikke straffes med høyere straff enn livsvarig fengsel, for så vidt forholdet ligger forut for 3 oktober 1941, da dødsstraff ble innført for forbrytelser mot straffelovens kap. 8 og 9. For forbrytelser mot disse bestemmelser kan dødsstraff idømmes for handlinger som er foretatt etter at anordningen ble vedtatt. For forbrytelser mot straffelovens § 233 kan dødsstraff idømmes når handlingen er foretatt etter utferdigelsen av anordningen av 22 januar 1942. Etter rettens oppfatning kvalifiserer allerede tiltaltes krigsforræderi til dødsstraff. Hans hjelp til fienden etter 3 oktober 1941 særlig hans forhold med verving av tropper til hjelp for tyskerne er også så graverende at dødsstraff er nødvendig. Det samme gjelder hans medvirkning til de forskjellige drap etter 22 januar 1942 som er nevnt ovenfor. Tiltalte har erklært at han ikke anerkjenner noen av de anordninger som er utgitt av Kongen under okkupasjonstiden. De anordninger som er av betydning for saken er de ovenfor nevnte av 3 oktober 1941 og 22 januar 1942. Om gyldigheten av disse viser retten til Høyesteretts kjennelse av 9 august d. å.
Tiltalte frifinnes for tiltalebeslutningens post I d, V c, VIII og tilleggstiltalens post I e, som er frafalt av statsadvokaten under hovedforhandlingen. Dessuten blir han frifunnet for post VI e.
Påtalemyndigheten har påstått inndragning av kr. 1 040 000 som tiltalte har trukket av statskassen i lønn. Denne påstand tas til følge, da den er hjemlet i straffelovens § 36.
Bortsett fra de to ovennevnte dissenser er dommen enstemmig.