London

London av Forfatter:Nordahl Grieg

I

Vi ligger i mørket og lytter til bombemaskinenes gang.

Fra spinnerier i himlen summer turbinenes sang.

Rastløst, rundt melkeveien, går flittige mønsterkverner.

Så veltes en last utfor stupet, mot byggverk og menneskehjerner.

Vi kjenner det hvinende fallet av dynamitt og stål, —

som kroppen, fordi den er sårbar, var et magnetisk mål,

Huset vårt svaier i braket, til det igjen finner feste.

Den dér var bestemt for andre. Så venter vi på den neste.

Men vi kan smile i mørket, beskyttet, fordi vi vet:

det finnes ting som er verre enn bombenes stupiditet,

Det er ikke Gestapos våben som truer i luftangrepet

Det er tross alt ikke sinnet som de har kraft til å drepe.

Vi har fått bedre skjebne enn de i Europas natt

som frykter at fienden skal ta dem, etter at motet er tatt.

I frihet skal vi få hjelpe de innestengte som kaller;

og derfor er det vi smiler, i mørket, mens bombene faller.

II.

Morgenen kommer med havets våte og bleke vær.

Måkene, drevet fra elven, flyr mellom disige trær.

Men der hvor mennesket bygget, står murer, forbrente og sorte.

Her raket tårner mot himlen; og de er for alltid borte.

Kirker og støtter og saltgrå elisabethanske hus —

hvor rolig folket tar avskjed med alt som er lagt i grus.

Noe må bomben ramme. Velsignet hver bombe som skrånet

inn i et gotisk byggverk, hvis bare et barn ble skånet!

Kunsten skal ikke kjøpes med trelldom, ond og infam.

Hva hjelp i å miste sin frihet og redde sin Notre‐Dame?

Kunsten har også rett til blodige sår som verker.

Og verden vil elske London for manglen på minnesmerker!

Kanskje må sinnet bli frigjort for fortidens trylletegn

som maner oss til å stanse. Over ruinenes stein

er rummet blitt høyere, större; uhindret styrker sydvesten.

Og friheten trekker sin ånde mer dypt i den nakne blesten!

III.

Langs mitraljerte veier, på bombete busser og tog,

frem mellom byens ruiner, har konen på hjørnet dog

fått sine asters fra landet … Opp i morgenrå gater

strømmer flokker av småbarn, kjellernes bleke soldater.

Er dét som glimter i himlen uttrykkelig gjort for de små?

Ballongenes sølvelefanter lunter omkring i det blå.

Og der, hvor om natten er slagmark og luftvernkanonene smeller,

står piker langs speilglassruter og kikker på hattemodeller.

Løvegul stiger solen. De bader seg, London Bys

kjempende millioner i flommen av kjølig lys.

Da jamrer sireneropet, den angstfullt bølgende ringen

hvor vi er innesperret; og dog anfekter det ingen.

Livet myldrer i gaten som varslet lød på: alt klart.

Lite betyr et angrep, men alt: at vi blir forsvart.

Det kjempes deroppe, vi ser det. Farten av jagerne riper

i himmelhvelvingens blankhet hvite susende striper.

Om kvelden vet vi hvorledes vår tryggete dag ble skapt.

«Tyve av fienden ble nedskutt; åtte av våre gikk tapt»,

De ga oss det beste de hadde, de døde ukjente venner.

De ga oss en dag til å bruke, rakt med forkullede hender.

Igår, idag og imorgen skal flygernes stormblå flokk

gi til folket i London sin dristige målestokk.

Vi fikk en dag som skal brukes; og vi skal leve den under

en himmel av fallen ungdoms dyrekjøpte sekunder.