Luise Buchmann
| Luise Buchmann av Johan Lem |
Opprydning: Denne siden trenger en opprydning for å oppnå en høyere standard. Du kan hjelpe Wikikilden med å forbedre den.
Luise Buchmann, 1884 - 1944, var en from, protestantisk diakonisse i Sveits. Fra 1912 til sin død hadde hun mulighet for samtaler med Kristus. Det skjedde ved at hun “i ånden ble henrykket til himmelen”, som det heter. Der kunne hun fremlegge egne og andres spørsmål og få svar i klartekst. Hun fikk også opplysninger - eventuelt i form av visjoner - om mennesker som trengte hjelp, og med oppdrag å hjelpe dem, noe hun da også alltid gjorde. Her følger noen av de opplysningene Luise Buchmann fikk.
“Oppsplittingen av den kristne kirke i så mange kirker og menigheter står under den guddommelige tålmodighet; ingen av dem har den rene lære lenger; djevelen har tømt sin lille frøpose i alle. På den annen side er Jeg virksom i alle kirker og menigheter, og frelsen kan bli funnet der av alle oppriktig søkende mennesker. For mine hellige øyne er det en gru (Greuel) når et kristent trossamfunn sier om seg selv: Bare hos oss er frelse! Bare den som kommer til oss står seg vel (steht richtig)!”
Deretter fikk hun et syn: Hun så et stort fjell med en vid slette på toppen. Og midt på sletten så hun Kristus sitte på en herlig trone. På alle sider av fjellet førte veier opp som bar navnene til de forskjellige kirker og trossamfunn. Vranglærene hadde ingen vei. Alle veiene var atskilt fra hverandre med plankegjærder som ved foten av fjellet var så høye at menneskene på vei oppover ikke så hverandre. Jo høyere de kom, desto lavere var gjærdene, slik at vandringsmennene og -kvinnene kunne se hverandre. Oppe på sletten opphørte all atskillelse, og man så bare en eneste stor, salig skare samlet om Kristi trone. “Hør” - forklarte Herren - “Menneskene nede på veien, der gjærdet er så høyt at man ikke kan se over det, er de kristne som ifølge sin lavere åndelige utvikling (Heiligungszustand) ikke kan erkjenne sine brødre og søstre i andre kirker og trossamfunn. Jo lenger de skrider frem på Guds veier, desto mer erkjenner de at de kristne på de andre veiene streber mot det samme målet. Der oppe hos Meg er målet nådd! Én gjeter og én hjord!”
“Det som står i Skriften er hellig. Ikke en bokstav må fjernes eller legges til. For de vise og kloke av denne verden er helligdommen skjult; men for de umyndige blir den åpenbart.” Og det blir tilføyd at Den hellige skrift inneholder alt som skal til for å oppnå salighet. Likevel, hvis alle sannheter og skjulte forhold (Geheimnisse) hadde blitt beskrevet i den, ville den blitt tre ganger så stor, og det ville blitt for mye for menneskene. Mange bøker utenom Bibelen - bøker med dypere innsikt - er riktige, men de er ikke bestemt for kristne menigheter, bare for enkelte som har evnen til å fatte innholdet.
“Hundrevis [av mennesker] i den protestantiske kirke anser seg selv for å være født påny. Men i Mine øyne er de det ikke.”
“For mine hellige øyne er kremasjon en hedensk gru (Greuel); den som bestemmer slik over sitt legeme, blir straffet og må lide for det etter døden. Jeg tar et annet standpunkt, hvis pårørende eller tredjeperson bestemmer brenning mot den avdødes vilje.”
Kristus ble blant annet spurt hvorfor det ikke sies noe om en lykkelig utsikt til et salig liv etter døden i Det gamle testamente? “Det glade håp [Aussicht] om et salig liv i himmelen kunne ikke finnes i skriftene til den gamle pakt, fordi frelsen [dengang] ikke var fullbragt. Ingen kunne gå inn i himmelen før det hadde skjedd. De troende fra den gamle pakt ble værende i dødsrikets øvre regioner etter deres [jordiske] død. Først i og med den fullbragte frelse kunne de bli opptatt i himmelen.” Og det forklares videre at det forholder seg ganske annerledes med de fromme fra den nye pakt. De kommer til den hinsidige sfære som motsvarer deres åndelige utvikling [Heiligung] i dødsrikets eller paradisets øvre regioner, for så - etter fullendt åndelig utvikling [Heiligung] - å komme til Jesu åsyn i himmelen.