Mannen som skulde stelle hjemme

Det var en gang en mann som var så gretten og vill, og aldri syntes han at kjerringa gjorde nok i huset. Så kom han hjem en kveld i slåttonna og grein og skjelte og bante så det lyste om ham.

«Kjære vene, vær ikke så vond, far,» sa kjerringa; «i morgen skal vi bytte arbeid: jeg skal gå med slåttekarene, så kan du stelle hjemme.»

Ja, det var mannen vel nøgd med, og det vilde han gjerne.

Tidlig om morgenen tok kjerringa ljåen på nakken og gikk i enga og skulde slå, og mannen skulde da til å stelle i huset. Først vilde han til å kjerne smør; men da han hadde kjernet en stund, blev han tørst og gikk ned i kjelleren for å tappe øl. Mens han holdt på å tappe i ølbollen, fikk han høre at grisen var kommet i stua. Han la i vei med tappen i neven, op igjennem kjellertrappen som aller snarest og skulde se efter grisen, så den ikke veltet kjernen; men da han fikk se at grisen alt hadde slått overende kjernen og stod og smattet på fløten, som rant utover gulvet, blev han så flyende sint at han rent glemte øltønnen, og satte efter grisen det beste han vant. Han nådde
«Kjære vene, vær ikke så vond, far,» sa kjerringa.
den igjen i døren og gav den et dyktig spark, så den blev liggende på flekken. Nu kom han i hug at han gikk med tappen i hånden; men da han kom ned i kjelleren, var øltønnen tom.

Han gikk da på melkebua igjen og fant så meget fløte at han fikk kjernen full, og så gav han sig til å kjerne; for smør vilde han ha til middags. Da han hadde kjernet en stund, kom han i hug at heimekua stod inne enda og hverken hadde fått vått eller tørt, enda det var langt på dag. Han syntes det var for langt å gå til hagen med den, han fikk slippe den op på taket, tenkte han; det var torvtak på bygningen, og der stod stort, gildt gras. Huset lå i en bratt bakke, og når han la en planke bort på taket, så trodde han nok han skulde få op kua. Men kjernen torde han ikke slippe heller, for den vesle ungen hans fór og kravlet og krabbet på gulvet; han kunde gjerne slå den overende. Så tok han kjernen på ryggen; men så skulde han gi kua vann først, før han slapp den på taket. Å ja, han tok en bøtte og skulde ta vann i brønnen med, men da han bøide sig over brønnkanten, rant fløten ut av kjernen og ned i nakken på ham.

Det led sterkt til middags, og smør hadde han ikke fått enda; så tenkte han han fikk koke graut, og hengte en gryte med vann på peisen. Da han det hadde gjort, kom han i tanker om at kua kunde gå utfor taket og bryte beina eller nakken av sig; gikk så op og skulde binde den. Den ene enden av repet bandt han om halsen på kua, slapp det ned igjennem pipa, og bandt rephelda om låret sitt, for vannet kokte alt i gryta, og han måtte til å stampe grauten. Mens han holdt på med det, falt kua utover taket likevel hu, og drog mannen op igjennem pipa; der satt han fast, og kua hu hang utenfor veggen og svevet mellem himmel og jord, og kunde hverken komme op eller ned.

Konen hadde ventet i syv lange og syv brede på at mannen skulde komme og rope hjem til middags; men det varte og det rakk, og ikke blev det til noe. Til sist syntes hun
Eilif Petersen.
det drygde vel lenge, og gikk hjem. Da hun fikk se at kua hang så stygt til, gikk hun bort og hogg over repet med ljåen; i det samme falt mannen ned igjennem peispipa, og da kjerringa kom inn, stod han på hodet i grautgryta.


Denne teksten er offentlig eiendom fordi forfatteren døde for over 70 år siden.