Forfatter:Nordahl Grieg

Det var gjerne mindre roller
han i fredens dager fikk.
Mange andre skulle roses
før han kunne få kritikk.
ingen følte under krigen
i sitt hjerte noe savn,
da de sløyfet på plakaten,
nederst, Martin Linges navn.
Mens de spilte gamle stykker
i vår blodige april,
flertes teppet for et annet,
vilt og ukjent skuespill,
aldri øvet, aldri prøvet,
jagende fra sted til sted -
det var Norges skjebnedrama.
Der var Martin Linge med.
Slitt fra søvnen i en vårnatt
fikk enhver av folkets sverm
presset inn i sine hender,
bydende, en rolleperm,
og hvert blad var ubeskrevet,
og hver vei var mørk og blind,
og til alle kom et stikkord.
Gla gikk Martin Linge inn.
I sitt edle varme hjerte
fant han det han skulle si:
drømmen om å gjøre slekten
mere rank og mere fri.
I den hårde stjernekulden
stod han smilende parat;
han som ikke kunne gjøgle
ble den frie kunsts soldat.


Alltid vokste rolleheftet
med hans klare sterke skrift,
og han spillte det han diktet
og hans drøm ble til bedrift.
Alltid måtte flere undres
ved hans vesens milde makt.
Men en manns og kunstners gjerning
dømmes etter siste akt.


Timen kom. Han kjente scenen:
stille hav og hvite fjell.
Det var Nasjonalteater -
bygget opp av Norge selv!
Mot de tyske rekker gikk han
i sin norske uniform
med en håndgranat i neven,
og tok publikum med storm!


Her fikk skuespiller Linge
lysende sitt gjennombrudd,
møtt av ingen bifall-salve,
men av mitraljøse-skudd.
Da han stupte, ramt i brystet,
hadde, blodig, han gitt alt
som en kunstner har på hjerte.
Det var slutt, og teppet falt.


Men hans folk, fra hav til fjellbygd,
frihetskrigens stolte menn,
som en kunstner sjelden når til,
de står rikere igjen;
og de veier hovedrollen
som han tok, men aldri fikk,
og de føler det han følte,
og de gir ham god kritikk.