Melankoli (Tsjekhov)
| Melankoli av , oversatt av Wikikilden |
| Bearbeidet fra automatoversettelser (Yahoo og Google) fra den russiske originalen Тоска. |
Skumringstimen. Store hvite snøfiller sirkler rundt de nylig tente gatelyktene og legger seg i et tynt, mykt lag på tak, hester, skuldre, luer. Kusken Iona Potapov er blitt hvit som et spøkelse. Han sitter urørlig på bukken, bøyd framover så langt det er mulig å bøye en levende kropp. Selv om han hadde vært dekt av en snøfonn ville han ikke funnet det nødvendig å riste av seg snøen... Også den lille hesten hans er hvit og ubevegelig. Urørligheten, de kantete formene og de rette beina får henne til å ligne en pepperkakehest. Hun står sannsynligvis i dype tanker. Den som rives fra plogen, vekk fra det kjente grå landskapet og kastes inn i denne menneskesumpen, full av unaturlig lys, rastløse folkemengder og gatestøy, kan ikke unngå å tenke...
Iona og hesten har stått her lenge. De forlot stallen allerede før middagstid, og har ikke fått en eneste tur. Og nå er kveldsmørket i ferd med å senke seg over byen. Gatelampenes bleke lys blir mer levende og gatestøyen øker.
«Kusk, til Vyborgskaya.»[1] hører Iona. «Kusk!»
Iona skjelver, og gjennom snødekte øyevipper ser han en hettekledd skikkelse i militærfrakk.
«Til Vyborgskaya!» gjentar offiseren. «Sover du, eller hva? Til Vyborgskaya!»
Iona nikker samtykkende og drar i tømmene så snølaget rutsjer av hesteryggen og hans egne skuldre. Offiseren setter seg på sleden. Kusken smekker med tunga, strekker halsen som en svane, setter seg opp i bukken og svinger pisken, mer av vane enn av nødvendighet. Også hesten strekker hals, den bøyer de rette føttene og starter nølende å gå.
«Hvordan er det du kjører, din tosk?» Iona hører straks rop fra folkemengden som flyter fram og tilbake i mørket foran ham. «Hold deg til høyr-re!»
«Hvor pokker har du tenkt deg hen? Hold til høyre!» sier offiseren irritert.
En karjolkusk banner til Iona, en fotgjenger som krysser gaten sender ilskne blikk idet hestens mule streifer skulderen hans, og rister snø fra ermet. Iona flytter seg urolig på bukken som om han sitter på stifter og nåler, setter albuene ut til siden og ser seg forvirret rundt, som han ikke vet hvor han er eller hvorfor han er her.
«For noen slyngler!» flirer offiseren. «De forsøker jo å kollidere med deg eller havne under hesten. Dette gjør de med hensikt.»
Iona snur seg, ser på passasjeren og beveger leppene... Han prøver å si noe, men får bare fram hvislelyder.
«Hva sier han?» spør offiseren.
Iona vrir munnen i et slags smil, rensker halsen og sier hest:
«Sønnen min døde for knapt en uke siden, herre.»
«Hm! Men hvorfor det?»
Iona snur seg helt rundt mot passasjeren og sier:
«Hvem vet? Det må ha vært en slags feber... han lå tre dager på sykehuset før han døde... Det var vel Guds vilje.»
«Snu deg, din jævel!» hører han inne fra mørket. «Er du blitt gal, din gamle hund? Se deg for!»
«Kjør, kjør» sier passasjeren. «På denne måten kommer vi ikke fram før i morgen. Kjør på!»
Kusken strekker hals på ny, reiser seg litt opp og svinger pisken i luften. Han ser flere ganger bakover, men offiseren sitter med lukkede øyne og er åpenbart ikke interessert i å høre hva han har å si. Passasjeren settes av i Vyborgskaya, og Iona stopper utenfor et vertshus. Snart sitter han framoverbøyd og urørlig på bukken igjen... Våt snø legger seg over ham og hesten, og om ikke lenge er begge hvite. Det går en time, det går to...
Tre støyende unge menn iført kalosjer svupper avgårde på fortauet. To av dem er høye og tynne, den tredje liten og pukkelrygget.
«Kusk, til Politibrua!» skriker den pukkelryggede med skjærende stemme. «Vi er tre, det blir tyve kopek.»
Iona strammer tømmene og smekker med tunga. Tyve kopek er for billig, men Iona bryr seg ikke om det nå. En rubel eller noen kopek, det som betyr noe er at han får en tur... Ungdommene dytter og banner, og forsøker å klatre opp i sleden samtidig. Spørsmålet er: hvem av dem får sitte og hvem må stå? Etter en lang og støyende krangel med uvennskap og bebreidelser kommer de til at den pukkelryggede er minst og må stå.
«Vel, kjør i vei!» knirker pukkelryggen. Han finner plassen sin rett bak kusken og puster Iona i nakken. «Kjør på! Litt av en lue du har, broder! Verre finner du ikke her i St. Petersburg...»
«Ha, ha!» ler Iona. «Det er nå engang den jeg eier...»
«Javel, så er det den du eier, kjør på! Skal du kjøre hele veien på den måten? Ja? Skal du ha en i nakken?»
«Jeg har hodepine» sier den høyeste. «Vaska og jeg drakk fire flasker brennevin hos Dukmasovs i går.»
«Jeg forstår ikke hvorfor du alltid skal lyve» sier den andre høye. «Du lyver så det renner av deg.»
«Måtte Gud slå meg i hjel på flekken om jeg lyver.»
«Det der er ikke sannere enn at at lusa hoster.»
«He, he!» ler Iona. «Det var ly-stige unge herrer.»
«Faen ta deg som du somler» raser pukkelryggen. «Vil du fortsette, din gamle plageånd, eller vil du ikke? Er dette en måte å kjøre på? Pisk henne! Stå på, gi henne inn.»
Iona merker den pukkelryggedes romstering og skjelvende stemme bak ryggen sin. Han hører fornærmelsene som slynges mot ham, ser mennesker, og ensomhetsfølelsen begynner så smått å slippe taket. Pukkelryggen kjefter til han holder på å kveles under en intrikat serie profaniteter, og bryter ut i et hosteanfall.
Den høye begynner å snakke om en viss Nadezjda Petrovna. Iona gløtter bakover mot dem. Etter å ha ventet til det oppstår en kort pause, snur han seg igjen og mumler:
«Sønnen min...døde...denne uka.»
«Vi skal alle dø...» sukker pukkelryggen og tørker munnen etter hosteanfallet. «Men kjør på, kjør på! Mine herrer, jeg holder simpelthen ikke ut denne sneglefarten lengre! På denne måten kommer vi aldri fram!»
«Så gi ham en liten oppmuntring – i nakken!»
«Din gamle plageånd, hører du? Jeg skal gi deg en i nakken. Å kjøre med sånne som deg er jevngodt med å gå. Hører du, din gamle slange? Eller gir du blanke i hva vi sier?»
Og Iona hører mer enn kjenner et slag i nakken.
«He, he!» ler han. «For en lystig gjeng – måtte Gud unne dere god helse!»
«Er du gift?» spør den lange.
«Jeg? He, he, dere er noen lystige herremenn! Min eneste kone er den fuktige jorda. Hee-ho-ho ... Graven altså! Sønnen min er også død nå, og jeg lever... Det er rart, Døden valgte feil dør – i stedet for meg tok han sønnen min.»
Og Iona snur seg for å fortelle hvordan han døde, men pukkelryggen sukker lett og sier at nå er de endelig framme. Etter å ha tatt imot de tjue kopekene, stirrer Iona lenge etter de feststemte ungdommene som forsvinner inn en mørklagt port. Igjen er han alene i stillheten... Han hadde fått en stunds lindring for sin tunge sorg, men nå velter den fram i brystet med fornyet styrke. Med et engstelig og lidende uttrykk streifer Ionas øyne over mengden som iler fram og tilbake på begge sider av gaten: finnes det virkelig ikke én blant de mange tusen som er villig til å høre på ham? Men folkemengden løper forbi uten å legge merke til hans elendighet. Sorgen hans er enorm, uten grenser. Dersom Ionas hjerte brast og sorgen veltet ut, tror han den ville drukne hele verden, men det er likevel ingen som ser den. Sorgen har klart å få plass i et så lite skall at den ikke ville blitt funnet om du lette med lykt i fullt dagslys...
Iona ser en portner med en pakke og bestemmer seg for å snakke med ham.
«Hva er klokken, kjære venn?» spør han.
«Det er den tiende timen. Du kan ikke stå her, kjør videre!»
Iona kjører hesten et par skritt, bøyer seg framover og gir etter for sorgen... Det er visst ingen hensikt i å henvende seg til folk. Men før det har gått fem minutter retter han seg opp igjen, rister på hodet som om en skarp smerte ilte gjennom ham, og trekker i tømmene... Han holder ikke ut lengre.
«Tilbake til stallen» tenker han. «Til gårdsplassen!»
Den lille merra ser ut til å ha lest tankene hans, og begynner å trave. Etter en og en halv time sitter Iona ved en stor, skitten komfyr. Oppå komfyren, på gulvet og på benkene ligger folk og snorker. Lufta er stinn og stinkende... Iona ser på de som sover, han klør seg og angrer på at han kom hjem så tidlig.
«Jeg har ikke tjent nok til havren engang» tenker han. «Det er derfor jeg føler meg så elendig. Den mann som kan sitt arbeide...som spiser nok, og gir hesten nok å spise, er alltid fornøyd.»
En ung kusk reiser seg i et hjørne, kremter søvnig og strekker seg mot vannbøtta.
«Vil du drikke?» spør Iona.
«Det virker slik.»
«Velbekomme... Min venn, sønnen min er død... Har du hørt det? Det skjedde denne uken, på sykehuset...Det er litt av en historie!»
Iona ser om ordene hans har noen virkning, men ser ingen reaksjon. Ungdommen hadde dekket til hodet og sov allerede. Den gamle mannen sukker og klør seg... På samme måte som den unge kusken tørstet etter vann, tørster Iona etter å få lettet sitt hjerte. Snart ville det være en uke siden sønnen døde, men ennå har han ikke fått snakket skikkelig med noen om det... Han behøver å fortelle hvordan sønnen ble syk, hvordan han led, hva han sa før han døde, hvordan han døde... Han vil beskrive begravelsen og turen til sykehuset for å hente den avdødes klær. Hans eneste datter, Anisja, bor i landsbyen... Det er nødvendig å snakke med henne også... Det er ikke lite han har å snakke om nå. Lytterne må sukke, stønne og beklage seg... Men det er best å snakke med kvinnene. Selv om de er tåper, begynner de å hulke allerede etter de første ordene.
«Jeg får gå og se til hesten» tenker Iona. «Den tid kommer da jeg kan sove... Det blir mer enn nok søvn, det er det minste problemet...»
Han kler på seg og går ut i stallen der merra hans står. Iona tenker på havre, på høy, på været... Sønnen sin klarer han ikke tenke på når han er alene. Det er mulig å snakke om ham med noen, men å tenke på ham, og forestille seg ham, det er uutholdelig...
«Tygger du?» spør Iona hesten, og ser hennes blanke øyne.
«Vel, tygg i vei... Siden vi ikke har tjent til havre, får vi tygge høy. Jaja, jeg er allerede for gammel til å være drosjekusk... Sønnen min kunne vært kusk, ikke jeg... Han var en sann kusk... Det var han som skulle ha levd...»
Iona tier en stund og fortsetter:
«Slik er det, jenta mi... Kuzma Ionitsj er borte... Han ba meg leve lenge... Han forsvant, han døde forgjeves... La oss si at du hadde et lite føll du var moren til... Og plutselig går føllet hen og dør... Det ville virkelig vært tragisk, ville det ikke?»
Den lille merra tygger, lytter og puster på sin eiers hender. Iona blir så grepet av av sin egen historie at han forteller henne alt.
Fotnoter
rediger- ↑ Et historisk distrikt i St Petersburg på høyre bredd av Neva