Midtsommerdag
Hvor onde vi mennesker er!
Vi lever i støvete gater
og sleper hit inn nogen trær
og pynter de grårøde flater.
Så sier vi: Somren er her!
Slik går vi og dikter og prater.
Nu fører vi somren i by
på kjerrer og vogner og biler!
Og byen blir likefrem ny
der ungpikebjerkene smiler.
Det minner om lier ved gry
når solblink i bladhenget iler!
De stod under himlen etsteds
og rakte sin ungdom mot solen
og trådte i blomster tilkness
til fryd for den vesle fiolen,
som gjemte seg inne i gress
og tittet dem opunder kjolen!
Vi kan ikke danse i dugg
her inne på stenen i støvet.
Så herjet vi skogen med hugg
og smykket vår gate med løvet,
at hjertet kan danse i smugg.
Men bjerkene smiler bedrøvet.
Vi synger til bjerkenes pris,
så lenge de står her og minner
om lier i susende bris
langt borte hvor soldagen rinner.
— Så lar vi dem visne til ris,
visne som bortførte kvinner.