X

DOKTOR FLODIN rediger

Den unge læge begyndte at bli mere interessert og han undertrykte det anfald av træthet, som hadde kommet over ham ved at høre paa kapteinens forvirrede snak. Kapteinen talte overordentlig alvorlig og der utstraalte fra hans bleke ansigt en intensitet, som ikke kunde andet end paavirke lægen.

– De mener, sa han, at den ulykkelige maa ha talt med morderen like før han blev dræpt.

– Ja, svarte kapteinen, det er jeg overbevist om.

– Hvis ogsaa denne overbevisning grunder sig paa Deres drøm, sa lægen, da maa De indrømme, at det ikke er videre overbevisende allikevel.

– Nei, svarte kapteinen hvast og tydeligvis ubehagelig berørt av den andens overlegne tone. Jeg ser helt bort fra min drøm nu. Jeg er nervøs kanske, men jeg er ikke overtroisk og jeg gaar med paa at min drøm ikke kan ha noget med denne virkelighet at bestille, men bare er et eiendommelig psykologisk fænomen. Kanske et utslag av fjernvirkning eller tankeoverføring. Apoteker Frykman var jo min gode ven, saa jeg finder det ikke urimelig, at han har tænkt paa mig i sine sidste øieblikke. Jeg sætter altsaa drømmen helt ut av spillet; – jeg regner bare med de foreliggende faktiske forhold.

Kapteinen studerte de faa notater han hadde gjort. Lægen bøiet sig over disse notater, men kunde ikke forstaa noget av dem. Han la bare merke til, at der paa et sted stod »Hovedet« og paa et andet sted »Telegrammet«.

Kapteinen fortsatte:

– Jeg regner nu bare med de oplysninger, som Frykmans hustru har git lensmanden. Men naar jeg sammenholder dem med de andre omstændigheter, da kommer jeg til merkværdige resultater.

– Jeg er ikke kommet til noget andet resultat, svarte den unge læge, end at et vanvittig menneske er trængt ind i apoteket og har dræpt den stakkars mand. Men kanske Deres oplysninger kan forandre mine anskuelser. La mig høre dem.

– Døren til apoteket stod aapen, ikke sandt?

– Jo.

– Hvad slutter De derav?

– Jeg slutter selvfølgelig at morderen er kommet ind gjennem døren.

– Men apoteket lukkedes klokken ni og Frykmans hustru paastaar, at hun ikke har hørt natklokken lyde en eneste gang efter den tid. Hun var oppe og paaklædt da mordet foregik, og hun sier, at natklokken kan høres over hele huset. Dette kan tyde paa, at apotekeren har ventet den besøkende og i stilhet har lukket ham ind.

– En merkværdig slutning, sa lægen, synes De ikke det er rimeligere at anta, at morderen har banket paa og at derefter Frykman har lukket ham ind. Det er sikkerlig hændt i hans lange apotekerpraksis, at der utover kveldene er kommet folk til apoteket, som ikke har fundet natklokken og som derfor bare har banket i døren. Frykman kunde umulig syntes, at det skulde være paafaldende.

– Og allikevel tror jeg, svarte kapteinen, at morderen ikke er kommet ind gjennem døren.

– Hvorledes vil De saa forklare Dem hans tilstedeværelse i apoteket?

– Han er kommet ind gjennem vinduet.

Den unge læge smilte igjen.

– Det er formodentlig dette, som De har drømt, sa han.

Men han smilte ikke længer da han saa kapteinens forbitrede ansigt som langsomt vendtes mot ham.

– Ja, svarte kapteinen, saadan foregik virkelig mordet i drømmen. Morderen kom ind gjennem vinduet, gjennem vinduet tilvenstre som vender mot markerne og hvorfra man kan se jernbanelinjen. Men jeg har ikke bare drømmen at holde mig til.

– De skulde ogsaa tænke litt paa vinduerne, sa lægen, la De ikke merke til, at alle vinduerne var lukket. Ogsaa vinduet tilvenstre, som De taler saa meget om.

– Javel, men vinduerne kan lukkes indenfra.

– Men iallefald ikke aapnes utenfra, sa lægen, saa længe lemmerne sat paa. Og det gjorde de allesammen.

– Men ikke lemmen for vinduet tilvenstre, den har i flere dage været i ustand. Jeg vet det, for apotekeren har talt om, at han ventet en reparatør fra byen. Nuvel, denne lem sat saa løst, at den kunde tages væk bare nogen utenfra rystet litt i jernstangen. Og vinduerne i det gamle apotek er saadanne, at de meget let kan aapnes ved at der stikkes en kniv mellem fugerne.

Lægen sat taus av overraskelse. Han betragtet nysgjerrig den gamle kaptein. Fra kapteinens bøiede og graa ansigt gled blikket nedover hans arme og bryst til det traf kapteinens haandled og hænder. Med den nervøse ømfindtlighet som var egen for kapteinen, følte han dette granskende blik og uvilkaarlig gjemte han haandleddene inde i sine trøieærmer. Han forstod hvad lægen saa efter og tænkte paa.

– Det er et forunderlig ræsonnement, De der kommer med, sa lægen, hvorfor vil De ikke likesaagodt straks søke at bevise, at morderen er kommet ned gjennem skorstenspipen. La os nu huske paa hvad der er skedd, min kjære kaptein: – Apotekeren var efter apotekets lukning i det lille værelse. Av de papirer som han hadde etterlatt sig paa bordet sees det, at han har været optat med at gjennemgaa bankens regnskaper. Han var jo kontrollør i banken. Ved tolvtiden ropte fruen ned til ham og spurte om han ikke snart var færdig. Ikke før om en times tid, svarte han. Dette er foregaat. Det tviler De vel ikke paa, kaptein?

– Det tviler jeg ikke paa, svarte kapteinen arrig, det passer jo ogsaa i mit kram. La os endelig være enig om at dette er foregaat.

– Nuvel. Umiddelbart efter kom morderen ind i apoteket.

– Og da var det, indskjøt kapteinen, at fruen hørte stemmer nede i apoteket. Hun hørte samtalen mellem den ulykkelige og morderen.

Den unge læge hævet haanden iveiret, og som en advokat der forsvarer sin sak sa han:

– Vent litt, la os ta det punkt for punkt. Nu kommer vi til Deres merkværdige teori om vinduet. Vi vet altsaa, at Frykman sitter fordypet over sine papirer inde i det lille værelse. Døren mellem dette værelse og apoteket staar aapen og apoteket ligger i et underlig skummelt halvlys.

Kapteinen nikker ivrig.

– Ja, ja, sier han, det er rigtig.

Den unge læge pauserer og ser raskt og næsten drillende paa kapteinen.

– Hvorav slutter De nu det? spør han.

– Fordi jeg vet det, svarer kapteinen usikkert, — han er tydeligvis blit overrumplet.

– Ja, fordi det igjen er den usalige drøm som forhekser Dem, sier lægen, som nu ganske paatagelig er revet med av sin egen bevisførelse, – men se, det er ikke nok. Det er de faktiske omstændigheter som fortæller mig, at døren maa ha staat aapen. De vet, at fruen ropte ned og at hun fik svar. Dette beviser at døren maa ha staat aapen, for hvis den hadde været lukket, saa vilde apotekeren hverken ha hørt fruens spørsmaal eller fruen hørt sin mands svar. Derav slutter jeg videre, at apoteket hvor lamperne var slukket, har ligget i halvlys. Og saa gaar jeg over til Deres hypotese, hr. kaptein. Mens apotekeren sitter der, begynder saa morderen utenfor at rasle med jernstangen som forbinder lemmen med vinduet. Synes De det er rimelig, at ikke apotekeren har hørt denne støi? Nuvel, la os da anta, at apotekeren har været saa fordypet i bankens affærer, at støien komplet har gaat forbi ham, – skjønt det er litet sandsynlig. Saa begynder morderen at bore med sin kniv indimellem vindusrammerne for at faa hasperne av. Apotekeren skulde altsaa heller ikke ha hørt dette?

– De glemmer revolveren, sa kapteinen.

Lægen saa studsende og spørgende paa ham.

– Jeg forstaar ikke hvad De mener, sa han.

– Lensmanden har jo fundet apotekerens revolver paa sofaen i det lille værelse. Dette støtter min antagelse, men gaa bare videre.

Lægen anstrængte sig tydeligvis for at forstaa hvad den anden mente, og endelig syntes der at gaa et lys op for ham. Han sa:

– Naa, De mener at apotekeren har hørt lyden og bare har grepet efter revolveren, men ellers har villet avvente hvad der videre vil ske?

Kapteinen nikket.

– Men saa maa han jo ha set morderen krype ind gjennem vinduet. Kanske har morderen ovenikjøpet hat den lange spidse dolk mellem tænderne.

– Det behøver han ikke ha hat, sa kapteinen.

– Men ialfald, svarte den unge læge halvt overbærende, halvt irritert, saa har han da forstaat at det her gjaldt en forbrydelse. Saa skulde han altsaa sitte ganske rolig og vente paa at morderen kunde komme ind i apoteket. Og derefter skulde han – dette er jo merkelig nok Deres anskuelse – lægge revolveren tilside, gaa morderen imøte og la sig stikke ned. Jeg synes oprigtig talt, at Deres bevisrække falder sammen led for led. De vil ikke faa et menneske til at tro noget andet, end at morderen har kommet ind gjennem døren og at apotekeren selv har lukket ham ind i den tro at det var et menneske som skulde hente mediciner. Efterat de saa har vekslet nogen almindelige ord, har morderen overfaldt ham.

– Indi det lille værelse?

– Det er sandsynlig, at overfaldet er begyndt i apoteket og Frykman saa er blit trængt tilbake til det lille værelse. Herunder har han saa utstøtt de rop som fruen ovenpaa har hørt: Et vanvittig menneske, en gal mand eller lignende. Under dette har saa morderen eller Frykman i halvmørket støtt syreflasken ned. De saa at den laa istykkerslaat paa gulvet.

– Morderen kunde ingenting se i halvmørket, sa kapteinen, idet han stirret aandsfraværende frem for sig.

– Det var altsaa morderen som rev flasken ned? spurte lægen.

– Ja.

– Og han kom ind gjennem vinduet?

– Ja.

– Alt dette har De set i drømmen?

– Ja.

– Og apotekeren sat rolig og ventet paa ham?

– Ja. Men først hævet han revolveren.

– Hvorfor la han den saa ned igjen?

– Fordi han kjendte det menneske som kom ind gjennem vinduet.

– Og dette menneske? spurte lægen, som nu hadde faat det milde og overbærende smil tilbake, var altsaa?

– Doktor Flodin, svarte kapteinen.

Der blev en stunds stilhet.

– Saa De ham tydelig? spurte lægen.

Kapteinen skjulte ansigtet i sine hænder.

– Forfærdelig tydelig, hørte lægen ham si, jeg synes endnu jeg ser ham, og jeg synes endnu jeg merker lugten av apoteket. Doktor Flodin saa vild ut i øinene og hans røde haar stod i flammer om hans hode. Doktor Flodin har rødt haar —

– Hadde, sa lægen.

– Hadde? spurte kapteinen og saa op.

– Ja, svarte lægen, jeg bruker den form naar jeg taler om en død mand.