XV

DE NI PUNKTER rediger

Kapteinen blev meget forbauset da han hørte, at detektiv X nævnte noget om et brev til ministeren.

– Det er rigtig, sa han, jeg har skrevet et brev til den minister, som er pligtig til at vareta disse menneskers interesser. Men jeg forstaar ikke, hvordan De har faat det at vite.

– De glemmer, sa X, at jeg allerede har set forhørsprotokollen. Derav følger, at jeg har talt med politimændene. Ministeren har allerede sendt brevet til politiet. Jeg gjenkjendte Deres haandskrift. Men jeg beholdt hemmeligheten for mig selv. I brevet gjorde De opmerksom paa den omstændighet, at de to polakker hadde passert byen den første om morgenen og at deres alibi derigjennem kunde bevises. Nuvel, ved at sammenholde alle disse forskjellige omstændigheter, som jeg nu har fremlagt for Dem, er jeg kommet til det resultat, at noget maa være hændt her om aftenen den 30te november, som har faat polakken til at tilstaa.

Kapteinen mindedes nu, hvad apoteker Frykman hadde fortalt ham under spaserturen fra stationen til apoteket – om det mystiske væsen, som aftenen før hadde forsøkt at gjøre indbrud i apoteket ved at bore istykker laasen paa yderdøren.

Da detektiven hørte dette nikket han tilfreds.

– Det stemmer, sa han, det maa ha været polakkerne.

– Men det stemmer ikke med mine antagelser, indvendte kapteinen, – og fortalte om de foruroligende lyde og de listende trin og de famlende haandgrep, som apotekeren nat efter nat hadde hørt utenfor apoteket. X lyttet interessert til denne beretning. Nu og da skottet han granskende hen paa kapteinen. Og hver gang var det likesom kapteinen opfanget dette blik med et visst ubehag, og rykket længer indi værelsets mørke.

Men eftersom kapteinens beretning skred fremover, begyndte detektiven at nedskrive nogen notater paa det papir som laa foran ham. Han skrev endnu en stund efterat kapteinen hadde endt sin beretning. Pludselig stanset X i skrivningen, saa op og spurte:

– Hvorfor tilbyr De ikke at tænde lampen?

– Undskyld, sa kapteinen og reiste sig, jeg –

Men den anden slog avvergende ut med haanden.

– Det behøves ikke, sa han, jeg ser godt endnu en stund. Og desuten er det saa ubehagelig, naar lyset skinner paa ens ansigt.

Kapteinen lot sig gli tilbake igjen i stolen.

Da detektiven var blit færdig med nedskrivningen, gik han hen til vinduet og læste det skrevne op. Han hadde ordnet det hele i punkter.

Punkt 1. Det er polakkerne, som natten til den 1ste december har forsøkt at bryte ind i apoteket ved at bore huller omkring dørlaasen. Efter sin arrestation har man spurt dem ut om apoteket, og da de av spørsmaalene kunde forstaa, at man var paa vildspor, er den ene av dem litt efter litt gledet ind i en tilstaaelse, fordi hans noget indskrænkede og barnslige forstand har opfattet, at saalænge politiet maset paa med dette, som han ikke har begaat, saa undgik de at komme paa spor efter det, som han virkelig hadde begaat – nemlig indbrudsforsøket i apoteket og boringen i døren. Det er nemlig dette som har forskrækket ham mest, ikke denne fantastiske og uforstaalige historie om et knivstik.

2. I de nærmest følgende dage efter doktor Flodins selvmord har apotekeren været nervøs opjaget. Hvis de lyde, som han har hørt utenfor apoteket, ikke bare skriver sig fra hans opskræmte hjerne eller beror paa rene tilfældigheter, synes man her at staa overfor morderen. Morderen har da rekognoscert.

3. Der foreligger forskjellige tilkjendegivelser, som tyder paa, at doktor Flodin endnu lever.

4. Disse tilkjendegivelser har været saa tydelige, at baade apotekeren og kapteinen er blit opmerksom paa dem. Apotekeren synes morddagen ved middagstider at ha en bestemt mistanke om at doktor Flodin i hemmelighet færdedes omkring ham, vanvittig eller normal, død eller levende.

5. Da apotekeren blev dræpt sat han og gjennemsaa bankens affærer, deriblandt de Flodinske falsknerier.

6. Et vigtig dokument, som vedrører disse falsknerier og hvorav doktor Flodins skyld bevises, er umiddelbart efter mordet blit fjernet fra det lille værelse. Den som fjernet papiret har, idet han flygtet, mistet papiret ved apotekertrappen. Dette papir er sammenkrøllet, men bærer ikke merker efter blodige fingre.

7. Hvis doktor Flodin er morderen, da kan det forklares, hvorfor apotekeren kunde la ham komme helt ind i apoteket uten at gjøre anskrik.

8. Doktor Flodin har tidligere truet apotekeren paa livet. Han har benyttet uttrykket, at »ulykken en skjæbnesvanger nat skal dræpe retfærdigheten i hjertet«.

Da detektiven hadde tilendebragt læsningen, la han papirene i lommen.

– Slikt støtter tænkningen, sa han, fordi man paa den maate bedre stempler hvert enkelt led ind i erindringen.

Kapteinen vugget en stund taus frem og tilbake. Detektiven kunde næsten ikke se ham længer derhenne i den mørke stol.

Men omsider sa kapteinen:

– Alle disse slutninger har jeg ogsaa gjennemtænkt tidligere. Men jeg har maattet sætte til et punkt til, et niende.

– Hvilket? spurte X.

– 9, sa kapteinen, doktor Flodin begik selvmord den 26de november, apoteker Frykman blev myrdet den 1ste december. En død mand kan ikke dræpe.

– Men De maa indrømme, at selvmordet blev iverksat paafaldende dramatisk, indvendte detektiven, det var likesom han vilde oplyse hele verden om, at nu søkte doktor Flodin døden.

– Ja, ja, mumlet kapteinen, men i saadanne øieblikke ræsonnerer man ikke over effekten.

– Hadde doktor Flodin medskyldige? spurte detektiven pludselig.

– Det vet man ikke.

– Hvor meget har han bedraget for?

– Nu har man regnet ut, at det er oppe i tretti-firti tusen.

– For et saadant beløp kan man godt holde medskyldige, sa detektiven, og siden ingen av os har været paa Malmö-færgen i det skjæbnesvangre øieblik, kan vi ikke vite, hvad der i virkeligheten er foregaat. Jeg stoler aldrig paa vidner; jeg stoler bare paa mine egne øine.

Efterhaanden opfyldte mørket værelset. Der hersket en besynderlig stilhet omkring de to mennesker. Tilslut var det likesom der var en slags søndag omkring dem. Som om alle andre mennesker var borte eller i kirke. Der hørtes ikke fottrin utenfor paa veien. Huset var som utdød, ingen dør knirket. Ikke et eneste menneske gik forbi, som kunde kaste en skygge mot vinduerne, der endnu lyste mat i det sidste hendøende vinterlys. Bare de to menneskers ansigter syntes tydelig i dette rummelige og dunkle værelse; disse ansigter var som to bleke pletter i mørket: Kapteinens bevæget sig op og ned med stolens sagte gyngen, mens detektiven stod urørlig stille, belagt med det blinkende skin fra vinduet.

Da reiste kapteinen sig.

– Det er paatide at tænde lampen, sa han.

Da han omklamret lampeglasset med sine fingre og førte den brændende fyrstikke hen til veken, gik X bort fra vinduet og tok plads i en av lænestolene ved bordet.

Kapteinen saa ikke paa ham; men lampeglasset begyndte pludselig at klirre mot kuppelen.

– Hvorfor stirrer De saan paa mig? spurte kapteinen.

Den anden svarte ikke. Han saa hele tiden paa kapteinens haandled. Idet kapteinen tændte lampen, strakte han haanden saa langt op, at hans trøieærme blottet armen til henimot albuen. Kapteinen skyndte sig at tænde lampen, og i det begyndende og blussende lampelys saa han pludselig paafaldende blek ut.

– De har stirret saa besynderlig paa mig hele tiden, sa kapteinen.

– Nei, svarte X, jeg har bare tænkt at spørre Dem om noget.

– Hvad saa? Spør, sa kapteinen.

– Hvis jeg skulde møte doktor Flodin, sa X, saa vilde jeg gjerne vite, hvorledes han ser ut, saa jeg kan kjende ham igjen. Hvorledes var han klædt?

Der blev en lang pause.

Saa sa kapteinen:

– Sidste gang jeg saa ham, hadde han sin pels paa. Jeg husker det godt. Pelsen hadde en graa krave. Og paa hodet hadde han silkehat med sørgeflor omkring. Hans søster var netop død.

X reiste sig.

– Vi sees imorgen, sa han, jeg gaar ut i mørket for at lete efter morderen. For det er i mørket at morderen skal findes.