VII

DE SIDSTE ORD rediger

Byen med de to høie kirkespir var begyndt at vaakne. De første bondevogner rumlet ind paa torvet. I krostuerne vasket skurekonerne gulvene og nogen gjæspende, søvnigbleke kelnere ordnet stolene. Enkelte butiker aapnet. Endnu var det saa mørkt, at man maatte la lyset brænde. Det gule lampelys blandet sig med skinnet av den gryende dags rødme, og i dette merkværdige farvelys fik menneskenes ansigter et besynderlig utseende. Det var likesom de gik omkring i et gjenskin av en fjern brand. Det var atter en kold morgen, som brøt frem. Ingen sne. Staalhaarde, klingende veier.

I en av byens utkanter, i dens vestlige del, traf to venner hinanden tidlig denne morgen. De hilste paa hverandre ved at nikke. De vilde ikke ta luerne av i denne kulde. Den ene var handelsmand. Den anden var slagter. Og de skulde begge hen og aapne sine boder. Koldt, sa den ene. Djævels koldt, sa den anden. Besynderlig vinter, sa den første. Ja, svarte den anden, hvor pokker blir sneen av? Du sier noget, mente den første, ifjor hadde vi sne allerede i slutningen av oktober. Og idag skriver vi . . . Ja, hvilken dato skriver vi idag? Idag skriver vi den anden december, svarte slagteren.

– Rigtig ja, mumlet handelsmanden, uten at tænke over, at dette jo var galt og at det bare var den første december, rigtig ja, idag skriver vi den anden december og nu har vi hat sprængkulde snart i fjorten dage og endnu er der ikke faldt et snekorn. Og vi nærmer os jul.

Idetsamme la slagteren merke til to mænd, som nærmet sig byen. De kom gaaende den store landevei. Han pekte paa dem.

– Hvis det ikke var akkurat for det, sa han, at de mangler vognen, saa skulde jeg bande paa, at de to er skjærslipere. Se bare paa de svarte ansigterne.

– Hvad er det de har paa skulderen? spurte handelsmanden, er det mandoliner?

Saa kanske det er omvankende italienske musikanter.

Da de to vandrere kom nærmere, viste det sig, at det ikke var mandoliner, de hadde over skulderen, men ret og slet bylter, klædesbylter eller proviantbylter, De kommende var tarvelig klædt, men deres store, kluntede støvler passet til deres regelmæssige og taktfaste gang. De talte ikke med hinanden. Saadan, som da kapteinen hadde set dem, var de ogsaa nu. De saa bare ret frem og gik og gik. De støttet sig paa to tykke knortekjæpper.

– Hallo, ropte slagteren spøkende idet de passerte, hvor kommer herrerne fra?

De vendte straks sine ansigter mot den, som hadde tiltalt dem, men de sagtnet ikke sin gang. Det var likesom om de hadde vanskelig for at stoppe, naar de først var kommet i fart. De fire støvler traadte like regelmæssig og taktfast mot den haardfrosne vei. Der var heller intet i deres ansigter, som lot ane, at de hadde forstaat, hvad der blev sagt til dem. Deres øine stirret mot den brede og gemytlige slagter som to par sorte og uutgrundelige geværmundinger. De gik forbi.

– Jeg har set saadanne folk før, sa handelsmanden, det er polakker. De færdes i mængde omkring i norden for at søke arbeide paa gaardene. Det er snille og fredelige folk, men de er rædsomt dumme. Og saa forstaar de sjelden, hvad man sier til dem.

Imidlertid gik polakkerne videre. Det lot til at de hadde været i den lille by før. De gik mot et bestemt maal. Da de hadde passert nogen kvartaler i hovedgaten, svinget de ned ad en sidegate og stanset utenfor et mindre logihus. Først erkyndiget de sig om at det var det rigtige hus. Men det gjorde de ikke ved at læse navnet over døren, for de kunde ikke læse. Derimot talte de skorstenspiperne paa taket, la merke til, hvilken farve der var paa vindusrammerne og iagttok andre kjendemerker. Men de sa ikke et ord til hinanden. Endelig lot det til at alt var iorden, for de gik ind i logiet.

En sjusket, rødhaaret tjenestepike mødte dem. Og saa hændte det merkværdige, at en av dem oplot sin mund.

Han bad om værelse. Han hadde en haard og usympatisk stemme. Som om han tygget smaasten.

– Værelse, sa han.

Og samtidig viste han frem et tokronestykke, som han først bet i og derefter slog korsets tegn over. Saa fik de et værelse, De la sig straks til at sove.

Medens de sov, vaaknet byen mere og mere til liv. Dagen blev lys. Fra de to kirkespir ringet klokkerne time efter time. Det blev middag, eftermiddag og skumringen snek sig igjen indover byen. Men de trætte vandringsmænd sov.


. . . Imidlertid hadde livet gaat sin vante gang paa det lille sted, hvor apotekeren og doktoren bodde og som laa milelangt fra byen med de to kirkespir. Ogsaa her var kulden et almindelig samtaleemne. Man hadde nu begyndt at trættes paa snakket om doktor Flodin og hans uhyggelige død. Og saa begyndte man igjen saa smaat at underholde hverandre om veiret. Denne dag var forresten usedvanlig kold og ufyselig. Østenvinden bar med sig en isnende aande fra det mægtige kulderike paa den anden side av Østersjøen. Solen hadde ingen magt. Tætte skybanker drev under himlen og naar skyerne veg for et øieblik laa der et stormdis mellem himlen og jorden. Bak dette stormdis lyste da solen som en mægtig rød blodboble, som ingen vanne kunde gi. Dagen heldet tidlig. Der var næsten stadig folketomt paa veiene. De mennesker, som var ute gik hurtig og skyndte sig i hus.

Apotekeren og kapteinen møttes tilfældigvis nede paa den lille jernbanestation, hvor de begge var kommet for at hente aviser og post. Kapteinen hilste usedvanlig venlig paa sin ven, fordi det var hans hensigt at gjøre avbigt for sin mindre høflige optræden aftenen iforveien. Der blev foreløbig ikke talt videre om dette. Apotekeren var tydeligvis i godt humør. Kapteinen kunde ikke huske, at han hadde set sin ven saa blid siden den uhyggelige historie med doktoren kom paa.

Apotekeren fortalte, hvad der var skedd efterat kapteinen igaar saa pludselig hadde forladt apoteket.

Og da kapteinen hørte, at den hemmelighetsfulde natlige larm utenfor apoteket atter hadde gjentat sig, spurte han:

– Siden du ikke selv har set noget, er du da sikker paa, at det er et menneske og ikke et dyr, som foruroliger dig om natten?

– Ja, svarte apotekeren og smilte, som om han nu endelig hadde faat en mening om, hvad det i virkeligheten var, nu er jeg sikker paa, at det er et menneske.

– Hvorfor det? Det kan jo likesaagodt være en stor hund, som stryker sig langs væggene om nætterne. Det er jo koldt nu. Og dyr søker gjerne ind til steder, hvor de merker der er varme og lys.

– En hund kan ikke bore hul i en dør, sa apotekeren hemmelighetsfuldt.

Dette forstod ikke kapteinen, og apotekeren bad ham følge med, saa skulde han vise ham, hvad han mente.

Underveis sa apotekeren:

– Jeg har faat et telegram. De har endnu ikke fundet den døde.

– Saa flyter han vel omkring endnu mellem isflakene derute paa sjøen.

– Jeg tror ikke de nogensinde finder ham, sa apotekeren.

– Ikke det. Aa, hvad . . . Med tiden finder de ham nok. Pludselig flyter han iland etsted. Eller kommer drivende ned mot en fiskerbaat med stirrende øine og maaneblaat ansigt.

Det gav et sæt i apotekeren.

– Vet du, sa han, jeg har atter læst beretningen om hans død.

– Virkelig. Det var merkværdig. Hvad mig angaar, saa gjør jeg alt for at glemme det. Men det er mig desværre ikke mulig.

Apotekeren lot som om han ikke forstod hvad den anden mente.

– Og jeg synes det blir besynderligere og besynderligere, hvordan doktor Flodin har optraadt.

– Ja, men han har ogsaa selv maattet bøte for det. La nu hans minde hvile.

– Du misforstaar mig ganske, sa apotekeren, jeg tænker ikke mere paa disse bankaffærer. Jeg anser dem for op- og avgjort. Men hvad jeg ikke kan la være at tænke paa er, hvordan den ulykkelige optraadte like før han søkte døden. Hvorfor tok han av sig pelsen? Hvorfor la han sine visitkort og papirer i den? Hvorfor optraadte han saa aabenlyst? Var det for at alle skulde vite hvem han var og hvad han hadde isinde? Jeg skulde ha lyst til at reise ned til Malmö for at faa nøiagtig rede paa, hvad som egentlig er foregaat. Optrær selvmordere saadan?

Kapteinen saa paa ham granskende, ovenfra nedad. (Kapteinen var høiere av vekst end den anden.)

– Du mener . . . .

– Jeg mener, svarte apotekeren, at der er en hemmelighet ved dette, som vi endnu ikke forstaar.

– Du mener kanske, at doktoren slet ikke er død? spurte kapteinen spottende.

Apotekeren rystet paa hodet og svarte eftertænksomt og med stort alvor:

– Han maa jo være død. Kjære dig, han maa jo være død.

De var nu kommet til apoteket. Kapteinen sa:

– Vil du ikke nu vise mig, hvad du vil jeg skal se.

Der var i dette øieblik ikke et menneske at se paa veien. De to venner behøvet ikke at være bange for at bli iagttat.

Apotekeren pekte paa laasen til apotekets indgangsdør,

– Se paa dette merke her, sa han, tror du aander eller spøkelser borer med indbrudsverktøi i folks døre?

Der var like over laasen et tydelig merke efter et bor.

Kapteinen betragtet merket med synlig interesse.

– Og dette er blit gjort inat? spurte han.

– Ja, jeg hørte selv paa det indenfra.

– Er det fordi du har fundet dette, at du er i saa godt humør idag? spurte kapteinen.

– Muligens, svarte den anden, saa vet jeg da, hvad jeg har at holde mig til. Det er mennesker med kjøt og blod, som vil trænge sig ind til mig.

– Det er indbrudstyve, svarte kapteinen, jeg synes du skulde melde dette til politiet.

– Foreløbig ikke, svarte apotekeren, jeg har interesse av at se, hvordan det videre skal utvikle sig.

Jeg vil sove nede i det lille værelse inat. Jeg er ikke ræd for almindelige indbrudstyve. Jeg har stadig min ladte revolver i nærheten av mig.

– Men hvis det nu ikke er indbrudstyve? spurte kapteinen.

– Ja, da, svarte apotekeren, idet han smilte mystisk, kan det kanske være et eller andet menneske, som jeg har interesse av at tale med.

Dermed skiltes de to venner. Kapteinen gik hjem. Og senere saa han ikke mere apotekeren i levende live.

For samme aften blev apoteker Frykman myrdet i det lille værelse.

Kapteinen kom til kundskap om det, da han klokken et om natten blev vækket paa en besynderlig maate. Han hadde da sovet siden klokken halv ti.