Johan L. Sundt (s. 26-29).
I. Mennevarorð.

§ 65. Desse vert brigde etter: tal, nomer, høve og (for trijeman i eint.) kjøn.

Eintal
Førsteman. Andreman. Trijeman.
Alle kjøn. Alle kjøn. Hankj. Hokj. Kjønl.
Hovuðh. eg du han ho de
Moth. meg deg han (seg) henne (seg) de (seg)
Siðeh. meg deg honom (seg) henne (seg) de (seg)
Eigjeh. (min) (din) hans (sin) henna (sin) des (sin).
Fleirtal.
Alle kjøn.
Hovuðh. vi (me) di dei
Moth. os døk deim (seg)
Siðeh.
Eigjeh. (vår) døkka (dår) deira (sin)

Merkn. 1 . Min, din, vår, dår er eigjentleg eigjendomsvarorð (§ 66), men mennevarorða låne deim ofte.

Merkn. 2. Seg vert bruka istaðen for moth. og siðeh., og sin istaðen for eigjeh. i alle kjøn hjå trijeman i båðe talom, men som alraoftast berre då, når dei vise at-ende på hovuðdeilen (§ 23), og denne er trijeman. Mange kalle difor seg (og sin i desse tilfellom) attervisande varorð. Han gav seg (siðeh.) ein dask; ho slo seg (moth.) til bloss. Dei gjek sin (ɔ: deira) veg.

Merkn. 3. Mange bruke: me for vi, de for di, og (i moth.) honom for han. I dagleg tale vert han (moth.) og honom (siðeh), uttalt ’en og ’om eller hom.

2. Eigjendomsvarorð.

§ 66. Desse vert brigde etter: tal, nomer og kjøn. Ei * tyðe tingorðlegt fleirtal (§ 66 merkn.).

Varorðlegt eintal. Varorðlegt fleirtal.
Førsteman: min mi mit mine*; vår vår vårt våre*;
Andreman: din di dit dine*; dår dår dart dåre*;
Trijeman: sin si sit sine*; sin si sit sine*.

Merkn. Tale hjå eigjendomsvarorðom er tvo slag, eit, som rette seg etter tale på de orðe, som dei er varorð for (varorðlegt tal) og eit, som rette seg etter tale på de orðe, dei er lagte til som tingfylling (§ 27 og merkn. 2) (tingorðlegt tal), t. d.

Hesten min (varorðlegt og tingorðlegt eintal).
Hestane mine (varorðlegt eintal og tingorðlegt fleirtal).
Hesten vår (varorðlegt fleirtal og tingorðlegt eintal).
Hestane våre (varorðlegt og tingorðlegt fleirtal).
For trijeman er de varorðlege eintale og fleirtale eins.
§ 67.
3. Utpeikande varorð.
Eintal. Fleirtal.
Hankj. Hokj. Kjønl. Alle Kjøn.
den den de. dei
denne denne dette desse
hin hi hit hine

Merkn. Den, de, dei er sterkttonande og skjele seg veð dette ifrå kjønsorð (§ 14 og 57, 1, merkn.).

§ 68.
4. De atterførande varorðe

heite som og er obrigdelegt. — Er som styrt av eit høveorð (§§ 19 og 96—99), må dette altið stå siðst i setningjen: Den, som ein skal tru på, må halde seg frå å lyge.

§ 69.
5. Spørjande varorð.
Hankj. og hokj. Kjønl.
kven kva.

Kven heite i eigjehøve: kven sin (si, sit, sine), t. d. kven si ku er dette?

Merkn. Kva har eit siðehøve «kvi», som tyðe kvifor.
§70
6. Peiklause varorð.
Eintal. Fleirtal.
Hankj. Hokj. Kjønl. Alle kjøn
al al alt alle
ankvar ankvar ankvart («)
annan anna (onno) anna andre
einkvar eikvar eitkvart («)
ingjen ingja inkje (ingje)

kvar kvar kvart («)
korgje korgje korkje (ɔ: ingjen av tvo) («)
nokon noka(o) noko nokre
som som somt some

Framleiðes: ein, båðe, mange, sjølv og de (t. d. de blæs); Ømsesiðuge varorð er: kvarannan, einannan, og (somtið) annan, som tyðe, at den same verksemda går ut ifrå tvo (el. fleire) og utover dei same tvo (el. fleire), t. d. Tor og Dag hjelpte kvarandre, (ɔ: Tor hjelpte Dag, og Dag hjelpte Tor). Dei slo annan ɔ: dei slo kvarandre.

Merkn. Dei peiklause varorða er fælt osamse i 9i brigding i dei skjelte målførom.