Opgjør
Om ditt hjerte ikke skjelver, når du hører våpenlarmen,
der du sitter ved din pult og skriver tall og teller gull —
om det ikke driver blodet til en storm som svir i armen,
er det ikke mere verdt enn en tiøring med hull!
Om du ser på likegyldig, når ditt flagg fra unge dager
bæres frem i kamp av nye, unge menn —
da har hjulet i dig stanset og fått rustent kulelager.
Ingen kraft på jord kan svinge det igjen.
Om du aldri tar dig selv i at du plystrer på kontoret,
når en fjern, begeistret oprørssang fra gaten når ditinn,
mens din chef med gift i smilet applauderer dig og koret,
men det vedblir med å tone ennu lenge i ditt sinn —
Om du aldri noen aften søker hjem til gamle gater,
hvor din kamplyst engang flammet høi og vill —
om der ikke finnes svarte, svære gårder som du hater —
da har gråe plikters silregn drept din ild.
Om du leser i avisen din hver dag ved frokostbordet
at folk rundt jorden dagstøtt går i kamp for drømmens skyld,
og du ikke som en hvisken gjennem sjelen hører ordet,
som befaler dig å våkne før du drukner i idyll —
Kan du aldri øine stjernen over vanens ulne tåke,
den som skinner mot vårt drømte nye land —
å da duer du til intet. Bøi din nakke under åket!
Ut i samfundssumpen, pløi den rand for rand.
Om du mildt ironisk svarer, du er ferdig med å drømme:
det får bli en sak for andre som har bedre lyst og tid,
for en voksen mann med ansvar, han må holde sig i tømme,
han må henge i for landet og familien sin med flid —
om du sier at du slet dig op fra bare visergutten
det får andre også gjøre som vil op —
det er slutten, kjære venn, ja det er punktum for disputten.
Du er avdød, skjønt du spreller med din kropp.
|
Denne teksten er offentlig eiendom fordi forfatteren døde for over 70 år siden. |