Personverndommen

Dom
Instans:	Høyesterett
Saksnummer:	93 B/1952
Avsagt:	13. desember 1952
Publisert:	Rt. 1952 s. 1217
Parter:	Norsk Film A/S mot A
Forfatter:	Høyesterettsdommerne Qvigstad, Thrap, Nygaard, Helgesen og Berger
Saken gjelder:	Personvern, sensur av film.

Dommer Qvigstad: I denne sak avsa Oslo byrett med tre rettskyndige dommere den 27. oktober 1950 dom med slik domsslutning:

«Norsk Film A/S kjennes uberettiget til å vise frem filmen «To mistenkelige personer». Partene bærer hver sine omkostninger.»

Dommen er avsagt under dissens, idet en av dommerne stemte for frifinnelse av Norsk Film A/S.

Med samtykke av Høyesteretts Kjæremålsutvalg har Norsk Film A/S påanket dommen direkte til Høyesterett. Den ankende part gjør gjeldende:

Byrettens vurdering av de momenter som har vært avgjørende for om det omtvistede forhold kan ansees som utilbørlig, er feilaktig. Byretten har vurdert hensynet til motparten og hans familie galt. Særlig gjelder dette når det er antatt at fremstillingen av filmen kunne få avgjørende følger for motpartens sjelsliv og at den for ham ville øke faren for tilbakefall til forbryterlivet. Videre har byretten tatt feil når den har antatt at ankemotparten nå er sjelelig svekket, suggestibel og nærtagende. Det er også uriktig at dette forhold er tillagt vekt ved avgjørelsen.

Byretten har ikke lagt tilstrekkelig vekt på hensynet til den ankende parts interesser og den interesse samfunnet har i at vitenskap, litteratur, teater, presse, kringkasting og film får anledning til å benytte faktiske tildragelser av den her omhandlede art som stoff for vitenskapelig, litterær og kunstnerisk behandling og bearbeidelse. Byretten har tatt feil når den antar at den omtvistede film gjør bruk av levende modell for så vidt ankemotparten angår.

Byretten har lagt til grunn en feilaktig forståelse av de gjeldende regler om personlighetens rettsvern og særlig når det gjelder utstrekningen av dette rettsvern. Det kan ikke i medhold av disse regler forbys å fremvise filmen, og særlig når byretten har funnet bevist at «lensmannsmordet» i 1926 må betraktes som en historisk begivenhet hvor ankemotpartens deltagelse etter den publisitet saken vakte, ikke kan ansees som noe «personlig forhold»; videre når byretten har funnet bevist at filmen er henlagt til våre dager, ikke gis ut for å være noen beretning om lensmannsmordet, ikke inneholder noen ærekrenkelse eller ærekrenkende omtale av ankemotparten og at den ankende part har hatt aktverdige grunner for innspillingen av filmen.

For øvrig gjør den ankende part gjeldende de samme anførsler som i byretten.

Den ankende part, Norsk Film A/S, har nedlagt påstand om å bli frifunnet for kravet om at fremvisningen av filmen «To mistenkelige personer» skal forbys, men har ikke påstått seg tilkjent saksomkostninger.

Ankemotparten, som har fått fri sakførsel så vel for byretten som for Høyesterett, gjør gjeldende de samme anførsler som for byretten, dog med følgende tilføyelser:

Filmen vil ikke bare bli oppfattet som en film om lensmannsmordet og lensmannsmordernes flukt, men er også ment å være en film om disse begivenheter.

Når byretten har vært oppmerksom på at produksjonssjefen på forhånd fikk kjennskap til at ankemotparten var i live og på de vel begrunnede protester som fremkom på et meget tidlig tidspunkt mens det ennå bare var investert en brøkdel av hva filmen senere kostet, så er det en feil at byretten har godtatt at filmselskapet har hatt aktverdige grunner for innspilling og fremstilling av filmen.

Det er videre en feil når byrettens flertall har funnet at filmens «Gustav» ikke er fremstillet på en for ankemotparten ufordelaktig måte.

Ankemotparten har nedlagt slik påstand: «1. Byrettens dom stadfestes. 2. Det offentlige tilkjennes saksomkostninger hos Norsk Film A/S for begge retter som om saken ikke var benefisert. 3. Den for Høyesterett oppnevnte sakførers salær fastsettes av retten.»

Saksforholdet fremgår av byrettens dom.

For Høyesterett er fremlagt en del nye dokumenter, hvorav jeg nevner betenkninger avgitt av professor dr. jur. Johs. Andenæs, professor dr. jur. Thorben Lund, København, høiesteretssagfører dr. jur. Hartvig Jacobsen, København, uttalelser av professor dr. jur. Jon Skeie og høyesterettsdommer Einar Hanssen, videre utredninger om fremmed rett samt en uttalelse av Arnulf Øverland. De vitner som ble ført ved byretten, er avhørt ved bevisopptak til bruk for Høyesterett.

Høyesterett har overvært en oppførelse av filmen «To mistenkelige personer».

Jeg er kommet til samme resultat som byretten og kan i det vesentlige tiltre den begrunnelse som er gitt av rettens flertall.

Jeg er således enig i den beskrivelse byretten gir av filmens innhold og dette innholds nære tilknytning til det faktiske hendelsesforløp ved lensmannsmordet i 1926 og gjerningsmennenes etterfølgende flukt og pågripelse. Jeg kan videre tiltre den slutning byretten trekker av dette når den uttaler: «Til tross for at meningen eller hensikten med filmen ikke er å gi noen skildring av lensmannsmordet eller den jakt etter forbryterne som den gang pågikk, har filmen så mange likhetspunkter med hendelsene omkring lensmannsmordet i 1926 at det ikke kan være noen tvil om at filmen både etter sitt innhold og på grunn av de kommentarer som alt er fremkommet i avisenes forhåndsomtale av filmen og som man må vente i forbindelse med filmkritikken, vil bli oppfattet av publikum som en film om lensmannsmordernes flukt, og at den således må sies å gjøre bruk av «levende modell».

Selv om hensikten med filmen etter den ankende parts anførsel ikke har vært å skildre lensmannsmordet og flukten, finner jeg det ikke tvilsomt at dette er blitt resultatet og at filmens fremvisning vil vekke særlig interesse hos publikum som følge av den tilknytning den har til lensmannsmordene.

Om den moralske og kunstneriske verdi av filmen er det for retten fremlagt en rekke uttalelser som gir uttrykk for høyst forskjellig vurdering. Da imidlertid filmens kunstneriske og moralske kvalitet etter min mening ikke i og for seg er avgjørende for resultatet i denne sak, finner jeg det ikke nødvendig å gå nærmere inn på dette spørsmål.

Ankemotparten har gjort gjeldende at fremvisningen vil være i strid med straffelovens §§246, 247 og 390. Jeg finner det ikke nødvendig å ta standpunkt til spørsmålet om forholdet rammes av disse bestemmelser i straffeloven. Det er tilstrekkelig for meg at jeg med byretten finner at det i norsk rett finnes et alminnelig rettsvern for personligheten, og at ankemotparten innenfor rammen av dette vern har rett til å motsette seg oppførelsen av den omhandlede film.

Om eksistensen av dette alminnelige rettsvern for personligheten i norsk rett kan jeg innskrenke meg til å vise til hva det om dette er anført av byretten, og til de i domsgrunnene gjengitte sitater fra professorene Knoph og Arnholm, hvis oppfatning på dette punkt også deles av professor Andenæs i hans forannevnte betenkning.

Mer komplisert blir spørsmålet når det dreier seg om hvor langt dette rettsvern rekker. Jeg mener dog at det kan fastslås at dette vern går videre enn angitt i straffelovens §§246, 247 og 390 samt de under saken påberopte bestemmelser i åndsverkslovens §12 og fotografilovens §§3 og 6, og at de her nevnte lovsteder alene kan ansees som enkeltstående utslag av et alminnelig rettsvern for personligheten.

Til belysning av spørsmålet om personlighetens rettsvern er det for Høyesterett i videre omfang enn for byretten fremlagt utredninger om fremmed rett.

Jeg nevner særlig sveitsisk rett som også byretten henviser til, og som i Zivilgesetzbuch art. 28 I har en positiv bestemmelse om personlighetens rettsvern sålydende: «Wer in seinen persönlichen Verhältnissen unbefügterweise verletzt wird, kann auf beseitigung der Störung klagen.»

Jeg nevner videre at den danske straffelov i §271, 2. stk. som svarer til vår straffelovs §249, har en bestemmelse om at sannhetsbevis for en pådømt straffbar handling ikke fritar for straff «når den fornærmede henset til handlingens karakter, tidspunktet den er begået og og hans forhold iøvrigt havde et rimeligt krav på at det pågældende forhold ikke nu blev fremdraget». Denne bestemmelse angår riktignok den strafferettslige side av spørsmålet, men dens anvendelse forutsetter på samme måte som den siterte bestemmelse fra den sveitsiske sivillovbok en interesseavveining, og den gir også en anvisning på hvilke momenter som herunder bør tillegges vekt.

Det er også i denne forbindelse verd å merke at de fleste nordamerikanske stater anerkjenner en rett for en privatmann til å få være i fred («a right to privacy» eller «a right to be let alone»). Jeg kan for så vidt vise til §867 i «Restatement of the Law of Torts as adopted and promulgated by The American Law Institute». Her heter det: «En person som på en urimelig og alvorlig måte forstyrrer en annens interesse i ikke å få sine affærer brakt til andres kunnskap eller sin skikkelse utstillet for offentligheten, er erstatningspliktig overfor den annen.» I kommentarene hertil heter det at regelen «gir rettsbeskyttelse for den interesse som en person har i å få leve i en viss grad av upåaktethet, men denne beskyttelse varierer med tidens og stedets skikker og med saksøkerens vaner og yrke». Etter å ha fremholdt at en mann som står fram for å oppnå offentlig godkjennelse av seg selv eller sitt arbeid, må finne seg i endog uvelkommen publisitet, heter det videre: «En som mot sin vilje får offentlighetens blikk rettet mot seg på grunn av sin egen feil, som tilfellet er med en forbryter, er underkastet de samme begrensninger med hensyn til sin rett til å bli latt i fred. Skikk og bruk i samfunnet fører til samme resultat når det gjelder en som med urette er blitt tiltalt for en forbrytelse eller når det gjelder en som har vært offer for en sjokkerende ulykke. Begge grupper av personer er gjenstand for en legitim offentlig interesse i et visst tidsrom etter at deres opptreden eller vanskjebne har henledet offentlighetens oppmerksomhet på dem; inntil de er vendt tilbake til det lovlydige og tilbaketrukne liv som føres av det store flertall i samfunnet, er de underkastet de privilegier som utgivere av nyhetsstoff har til å tilfredsstille offentlighetens vitebegjærlighet når det gjelder deres ledere, helter, skurker og ofre». Som det fremgår av disse sitater fra amerikansk rett, gjenvinner forbryteren også der «a right to privacy» når han etter å ha sont straffen for sin forbrytelse atter finner sin plass i samfunnet.

For å avgjøre om det inngrep i personlighetens rettsvern som denne sak gjelder, kan betegnes som rettsstridig, må det foretas en intresseavveining, og jeg tar da først for meg de virkninger som en må regne med at en fremvisning av filmen «To mistenkelige personer» vil medføre for ankemotparten.

Ankemotpartens identitet med, lensmannsmorderen Madsen må en regne med vil bli kjent i videre kretser enn før. Filmen når frem til et langt større antall mennesker enn f. eks. et trykt skrift og er særlig levende i sin fremstillingsform. Den vil bli sett, omtalt og gjort til gjenstand for aviskritikk. Herunder må en regne med at detaljer fra de virkelige begivenheter blir gjengitt i presse og illustrerte blader, og det vil ikke være til å unngå at ankemotpartens identitet - til tross for at han har skiftet navn - vil bli avslørt for folk for hvem den tidligere var ukjent. Også blant dem som fra tidligere kjente ankemotpartens forbindelse med lensmannsmordene, men hos hvem denne viten var trengt tilbake i bevisstheten, vil erindringen om dommen og dens karakteristikk av ankemotparten på ny bli kalt til live og medføre refleksjoner til ugunst for ham. Det glemselens slør som for ankemotparten, hans hustru og hans barn nå og i fremtiden er av vesentlig betydning, vil i stor utstrekning bli fjernet og de pinlige opptrin som herigjennom kan forårsakes ved folks nysgjerrighet og hensynsløshet, lar seg ikke på forhånd overskue.

Til dette kommer de psykiske lidelser som bevisstheten om å være gjenstand for oppmerksomhet og omtale i forbindelse med begivenheter som ankemotparten framfor alt vil glemme, nødvendigvis må medføre for ham. Jeg tenker ikke her på de alvorlige sjelelige kriser som han etter hva der er opplyst under saken, har gjennomgått i fengselet, men på den alminnelige erfaring at de fleste som har vært straffet, er særlig sårbare og ømtålige; de løslatte fangers kår er både objektivt og subjektivt så vanskelige og deres sosiale stilling så labil at så vel menneskelige som samfunnsmessige hensyn tilsier at de ytes all mulig støtte. På det kriminalpolitiske område er det derfor anerkjent som en samfunnsoppgave å legge vilkårene til rette for at den løslatte forbryter skal kunne gjenopptas i det normale samfunnsliv og ernære seg på hederlig vis. Et ledd i disse bestrebelser er nettopp å unngå enhver unødvendig publisitet om hans forbryterske fortid. I denne forbindelse må tas i betraktning den bølge i publisitetens skadevirkninger som selve tidsforløpet medfører for forbryteren. Under strafforfølgningen og i en viss tid etter domfellelsen er forbryteren gjenstand for en berettiget oppmerksomhet som han selv har fremkalt, og en mer eller mindre utbredt omtale av hans forbrytelse vil ikke øve noen vesentlig innflytelse på hans samfunnsstilling. Annerledes stiller forholdet seg etter utsoningen når han som løslatt fange skal gjennomgå den psykologisk og sosialt vanskelige prosess på ny å finne en plass i samfunnet. - Her spiller glemselens slør over fortiden for ham, hans pårørende og hans omgivelser en avgjørende rolle, og denne tilstand vil normalt vare inntil forbrytelsen er kommet på en sådan tidsavstand at publisiteten ikke lenger kan forårsake vesentlige skadevirkninger. Jeg tilføyer i denne forbindelse at ankemotparten har erklært ikke å ville motta erstatning i noen som helst form, men den hele tid har fastholdt sin protest mot fremvisningen.

Når jeg så mot hensynet til ankemotparten skal avveie filmselskapets interesser i en fremvisning av den film det her gjelder, er det å merke at den litterære, sceniske og filmatiske kunst har et berettiget behov for å hente stoff og ideer fra virkelige begivenheter og personer, og likeså at den kunstneriske behandling av dette stoff som sin naturlige forutsetning må ha hva en vanligvis kaller «kunstens frihet». Men for denne frihet kan likesålitt som for tale- og trykkefrihet oppstilles som et aksiom at den skal være uten skranker. De må alle tåle en begrensning hvor de krysses av andre, likeverdige samfunnshensyn eller hvor de kommer i konflikt med de rettigheter som tilkommer enhver i et rettssamfunn - herunder også retten til ikke å bli tilføyet skade i utrengsmål.

For meg stiller da spørsmålet seg slik: Hvilke mål stillet den ankende part seg med filmen? - og var det for å nå disse nødvendig å legge filmen nær opp til det virkelige hendelsesforløp? Om det første forklarer filmselskapets direktør bl.a.: «Filmen ville skildre hvordan denne unge gutten litt etter litt gjorde Ekstrøm til sin helt og hvordan han til slutt fulgte denne brutale gangsteren på hans tyveritokter» - og videre: «Vi mente at den (filmen) ville ha en sterk moralsk og oppdragende betydning. At den ville virke på ungdommen, som her fikk se hvor falsk og farlig det var å gjøre asosiale individer som Ekstrøm til sine helter.»

Men var det da for å nå dette mål eller for den kunstneriske behandling av stoffet nødvendig i filmen å ta med nettopp de kjennetegn som i almenhetens erindring var knyttet sterkest til de virkelige begivenheter? Det står for meg som lite tvilsomt at svaret her må bli benektende. Hertil kommer at i det foreliggende tilfelle kjente selskapets produksjonssjef til at ankemotparten levde uten at han tilla dette noen som helst vekt; vedtaket om innspillingen ble fattet av selskapets styre i juli 1949 og innspillingen, som varte til inn i det nye år, begynte først i september. Omkring den 22. september 1949 ble selskapets direktør bekjent med at det var reist innsigelser mot innspillingen, og omtrent samtidig kom det protestskriv til produksjonssjefen fra en rekke organisasjoner på ankemotpartens hjemsted. Alt den 27. august s. å. hadde ankemotparten i anledning av en avisnotis om den planlagte innspilling protestert overfor Justisdepartementet og den 6. september s. å. hadde hans tilsynsverge rettet en lignende henvendelse til Justisdepartementet. I styremøte i filmselskapet den 13. oktober 1949 hvor protestene ble referert, ble det besluttet å fortsette innspillingen.

Jeg finner at filmselskapet, selv om det herved ble påført økte utgifter, etter at det var blitt kjent med ankemotpartens protest iallfall burde ha tatt skritt til å få filmen forandret med henblikk på å fjerne de trekk ved handlingen og teksten som i særlig grad markerte dens tilknytning til lensmannsmordet og ankemotpartens personlige deltakelse i dette drama. At filmens foran nevnte formål og den kunstneriske behandling av temaet skulle stille avgjørende hindringer i veien for en slik omarbeidelse, kan jeg ikke innse.

Ved en avveining av partenes interesser kommer jeg derfor til det resultat at hensynet til ankemotparten må tillegges avgjørende vekt, og at en fremvisning av den her omhandlede film under de foreliggende omstendigheter må betegnes som ubillig og virke støtende på den alminnelige rettsfølelse. Den ankende parts atferd i denne sak viser etter min mening en mangel på forståelse, hensyn og aktsomhet som overskrider grensen for det tilbørlige.

Da saken gjelder et spørsmål til hvis løsning lovgivning og tidligere domspraksis gir liten veiledning, finner jeg at det-ikke bør ilegges sakskostnader.

Jeg stemmer for slik dom:

Byrettens dom stadfestes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Thrap: Jeg er kommet til samme resultat som byrettens mindretall og tiltrer den begrunnelse som er gitt av byrettens dissenterende dommer. Jeg finner at det ikke er tilstrekkelig grunn til å forby fremvisning av filmen.

Filmen søker sin tilknytning til en faktisk begivenhet som i sin tid i høy grad opptok sinnene og var gjenstand for offentlig interesse og oppmerksomhet. Den handler ikke om selve mordet på de to lensmenn, men om den ettersøkning som etterpå fant sted for å pågripe de to personer som var mistenkt. Handlingsforløpet ligger meget nær opp til virkeligheten. Det er bl.a. tatt med flere kjente detaljer som direkte er hentet fra mordsaken. Men filmen er ikke og gir seg heller ikke ut for å være en autentisk virkelighetsskildring. Og den gir ikke bare en fremstilling av selve flukten, en fremstilling som først og fremst tar sikte på å skape spenning og underholdning. Det som kanskje er det vesentligste trekk ved filmen, er at den kaster lys over de to gjerningsmenns karakter og tankeliv. Ved stadig tilbakevendende bilder fra deres tidligere liv, deres barndomsopplevelser og oppvekst søkes der gitt en psykologisk bakgrunn for de senere handlinger. Og når det gjelder selve drapet, fremstilles den ene av gjerningsmennene, den unge Gustav, som ankemotparten identifiserer seg med, som om han ikke er medskyldig i dette. I hvert fall vil filmen vekke den forestilling hos tilskueren at det her er liten eller ingen plass for fordømmelse eller straff. Filmen bygger for så vidt i det vesentlige på den fremstilling som er gitt av forfatteren Gunnar Larsen i hans bok «To mistenkelige personer», men filmen går et skritt videre enn forfatteren i retning av å fremheve de formildende og unnskyldelige momenter for Gustav. Om filmen kunstnerisk sett holder mål, er det ikke nødvendig å ta standpunkt til. Det er nok for meg å konstatere at den som har laget filmen, foruten å ville lage en spennende underholdningsfilm, også har hatt kunstneriske intensjoner. Vi har med en film å gjøre som hverken er ren virkelighetsfilm (dokumentarfilm) eller fri kunst, men fri kunstnerisk behandling av et virkelighetsmotiv.

Jeg finner også grunn til å fremheve at filmen ikke inneholder de rette navn på de personer som tok del i det virkelige drama. Det er ingen opplysninger i filmen om ankemotpartens nåværende navn, familieforhold, oppholdssted eller yrke; det er ikke lagt an på å skape personlikhet, og filmen inneholder ingen andre opplysninger som kan tjene til ankemotpartens identifikasjon.

Da filmselskapets styre etter forslag fra produksjonssjefen traff vedtak om innspilling av filmen, var styrets medlemmer ikke kjent med at ankemotparten var i live og var løslatt fra fengselet. Etterat innspillingen var satt i gang, ble den protestskrivelse som en rekke stedlige organisasjoner sendte inn til produksjonssjefen, referert i styremøte i selskapet. Styret fant imidlertid ikke å kunne bøye seg for protesten. De direkte utgifter til filmen beløp seg allerede da til over 70 000 kroner, og arbeidet kunne ikke stoppes uten betydelige økte utgifter for selskapet. Det ville også på det tidspunkt vært vanskelig og forbundet med store omkostninger for selskapet å legge arbeidet med filmen om slik at enhver tilknytning til virkelighetsmotivet ble sløyfet eller kamuflert. Etter hele opplegget i filmen ville det faktisk bety at det måtte skapes en helt ny film. Det avgjørende for styret når det traff vedtak om å fortsette innspillingen etter det tidligere godkjente manuskript, var imidlertid at styret ut fra sitt syn på filmens innhold og tendens ikke fant at det ved sin handlemåte gikk ankemotpartens rettigheter for nær. Etter min mening kan det ikke sies at selskapet ikke har hatt en aktverdig grunn for sin opptreden.

Ankemotparten har bygget sitt krav i denne sak dels på positive lovbestemmelser, spesielt straffelovens bestemmelser om ærekrenkelser og om krenkelser av privatlivets fred, dels på en ulovfestet rett om personlighetens rettsvern.

Jeg kan ikke finne at fremvisning av den foreliggende film kan ansees som en ærekrenkelse av ankemotparten. Men jeg vil peke på at uansett om filmens fremvisning skulle kunne oppfattes som en ærekrenkelse, er det dermed ikke sagt at fremvisningen blir rettsstridig og derfor kan forbys. Når det gjelder sanne opplysninger oppstiller loven nemlig det uttrykkelige vilkår at injurianten skal ha handlet uten aktverdig grunn eller ha opptrådt utilbørlig. Riktignok er dette bare satt som vilkår for straffansvar, men jeg antar at det samme må gjelde når det spørres om handlingen kan rammes av et sivilrettslig forbud. Om fremvisning av filmen kan ansees som utilbørlig, kommer jeg senere tilbake til.

Jeg kan heller ikke finne at det i dette tilfelle er plass for å gjøre bruk av bestemmelsen om krenkelse av privatlivets fred. Forholdet rammes etter min mening ikke av det objektive gjerningsinnhold i straffelovens §390. Også denne bestemmelse må imidlertid forstås med den begrensning at den bare rammer de rettsstridige krenkelser, og handlefrihetens grenser må trekkes opp etter de retningslinjer jeg tidligere har nevnt. Jeg viser i denne forbindelse til Innst. O. I for 1901/02 side 51, hvorav fremgår at ordene «uten påviselig aktverdig grunn» ble sløyfet som overflødige.

Jeg antar med førstvoterende at det i norsk rett - i likhet med hva der gjelder i mange andre land, som det er naturlig å sammenligne oss med - består et alminnelig rettsvern for personligheten. Dette rettsvern rekker lenger enn en kan komme fram til ved direkte tolking av positive lovbestemnmelser, for så vidt som det beskytter personligheten som totalitet og ikke innskrenker seg til å beskytte enkelte sider ved personligheten, f. eks. ære, legeme, retten til eget bilde, retten til privatlivets fred o.s.v. Når en imidlertid skal trekke opp de nærmere grenser for dette rettsvern, er det, så vidt jeg kan forstå, ikke tilstrekkelig å vise til at avgjørelsen herom beror på en interesseavveining. En må også fastslå den norm som gjelder for vurderingen. Jeg viser i denne forbindelse til det som førstvoterende har nevnt om utenlandsk rett. Den sveitsiske lov beskytter bare mot krenkelser som er tilføyet «på ubeføyet vis», den danske lov henviser til en rimelighetsvurdering, og de amerikanske bestemmelser som er nevnt, gjelder bare tilfelle hvor en mann er krenket på en urimelig og alvorlig måte. I mangel av positive lovbestemmelser på dette område og av hensyn til sammenhengen i vårt rettssystem vil jeg ikke gå lenger enn til å fastslå som forbudt de krenkelser av personligheten som faller inn under utilbørlighetskarakteristikken.

Jeg kan ikke se at det er tilstrekkelig grunn til å si at fremvisningen av den foreliggende film vil være utilbørlig.

De hensyn som taler for å tillate filmen og som i denne sak representeres av den ankende part, har sitt grunnlag i vår grunnlovbestemte rett til ytringsfrihet. Det er etter min mening grunn til ikke å legge andre og større bånd på denne ytringsfrihet enn dem som fremstiller seg som absolutt nødvendige, slik at der bare reageres overfor de åpenbare misbruk av friheten.

Når en på den annen side ser på de hensyn som taler for å forby filmen, er jeg fullt klar over de tungtveiende kriminalpolitiske hensyn som taler for at en løslatt langtidsfange, som gjør prisverdige forsøk på gjenvinne sin plass i samfunnet, så langt råd er hjelpes og støttes i sitt arbeid for resosialisering. Disse hensyn kan imidlertid ikke tillegges en absolutt virkning for alle tilfelle. Dette ville føre til den konsekvens, som så vidt jeg forstår heller ikke førstvoterende vil trekke, at enhver offentlig omtale av en forbrytelse skulle forbys fra det øyeblikk forbryteren er løslatt fra fengselet. Jeg nevner først at det for meg synes klart at forbrytelsen til enhver tid må kunne gjøres til gjenstand for behandling i den juridiske og medisinske faglitteratur og undervisning. Like klart synes det meg at den under visse vilkår også må kunne omtales i pressen og gjøres til gjenstand for kunstnerisk behandling i litteratur, på scene og også i film. Jeg viser her til førstvoterendes bemerkninger om den betydning tidsmomentet har ved bedømmelsen. Jeg antar imidlertid at det også er grunn til å fremheve at selve forbrytelsens art og betydning spiller inn når det skal avgjøres i hvilken utstrekning det kan og bør tas hensyn til den løslatte. Jeg kan ikke se det annerledes enn at det må være et friere spillerom for enhver offentlig omtale og behandling av en forbrytelse av så helt enestående kriminell karakter, som den vi har å gjøre med i nærværende sak, enn hvor det gjelder et mindre oppsiktsvekkende og graverende forhold. Jeg peker i denne forbindelse på at den tidligere nevnte danske straffelov uttrykkelig fremhever handlingens karakter som et av de momenter som skal tillegges vekt ved vurderingen. - Jeg kan heller ikke se at det i og for seg er noen grunn til å stille filmfremvisning i en annen og ugunstigere stilling enn andre kunstarter når det gjelder rettsstridbedømmelsen.

Når jeg ikke har funnet at filmfremvisningen i det foreliggende tilfelle kan betegnes som utilbørlig, er det dog særlig fordi jeg ikke har kunnet tilegne meg den oppfatning at de skadevirkninger som fremvisningen av filmen kan antas å medføre for ankemotparten og hans nærmeste pårørende, og som selskapet kunne og- burde regne med da det traff sitt vedtak om å fortsette innspillingen, er så store som antatt av førstvoterende. Jeg viser for så vidt til det jeg før har sagt om filmens innhold og dens fremstilling av den unge Gustav. Nettopp fordi han fremstilles sympatisk og som uskyldig i drapet, vil filmens fremvisning så vidt jeg kan se ikke være egnet til å skade ankemotparten i hans omdømme. De som kjenner ham fra før og vet om hans deltakelse i drapet, vil etter å ha sett filmen snarere sitte igjen med et gunstigere inntrykk av ankemotparten enn tidligere. Jeg legger også vekt på at filmens fremvisning ikke kan antas å ville føre til at hans identitet blir kjent i større grad enn før. Jeg går ut fra at på hans nåværende hjemsted er folk flest kjent med at han har sont straff for sin deltakelse i lensmannsmordet. - Det som må tillegges større vekt når det gjelder å bedømme skadevirkningene, er etter min mening den påkjenning av psykisk art som en eventuell fremvisning vil være både for ankemotparten og hans nærmeste krets. Bare bevisstheten om at filmen går land og strand rundt og at begivenheten gjøres til gjenstand for omtale og diskusjon, vil i og for seg vekke ubehag og føles som en plage for dem. Det er også erfaringsmessig slik at løslatte langtidsfanger er særlig ømfintlige når det gjelder deres fortid og at motgang kan ha uheldige virkninger for deres innpasning i samfunnet. Dette er et forhold som en plikter å ta hensyn til når det gjelder den objektive bedømmelse av utilbørlighetsspørsmålet. Jeg kan imidlertid ikke tillegge dette moment en så avgjørende betydning at det kan bevirke en endring av mitt syn på denne sak.

Jeg stemmer etter dette for at den ankende parts påstand tas til følge.

Dommer Nygaard: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Helgesen og Berger: Likeså.