Posten skal frem av Forfatter: Nordahl Grieg

Viddens hvinende skarpe blæst
velter sig nedover lien.
Postmanden går med sin blakke hest;
blindet av fokket, tung på sin fot
stavrer han opefter stien.
Uveiret ryker dem rakt imot.
Driver av fyksne synker de i,
kjæmper sig fri,
sliter sig frem over avblåst ur,
stanser et tak mot en is-svulls mur.
Trærne pisker som kôv forbi,
skriker i nød, biter som orm.
Manden skutter sig kall mot føiket.
Ja. Han er storm.
Under presenningen, grå av frost,
ligger de svellende sekker med post.
Inde på vidden går folk og venter,
speider kanhende fra stormslåtte skrenter.
Nytteløst er det at tænke på dem.
Ett må han vite:
Tolv timer mere får han nokk slite;
posten skal frem.
Posten skal frem. Hvad er det for post
som fraktes tungt mot den isnende blåst,
innover viddens hylende øde
land for de døde?
En byrde av lys
høvet det manden og hesten at bære
mot vinternættenes isgrå gys!
Solgyldne tanker, stjernenes sfære,
fred over jorden, storhet og mot,
brusende frem som en ørnevinge
hadde de to fortjent til at bringe
kjæmpende fremover, fot for fot!
Å, dere store ute i verden!
Alt dere talte, alt dere skrev,
bifall i London, seir i Genéve,
pausen som venter den neste gebærden,
hør hvor det skriker i meienes spor
av blytunge, golde, håbløse ord!
Kjend hvor den tilsnedde manden stamper
natten i møte, mot uveir og død,
kjend hvor det stønner fra hesten og damper
det er for dere de går der i stormen,
bringer en byrde av stener for brød.

— — —

Postmanden kjender vel navnene knapt.
Dog: intet de gjorde,
sa eller tænkte, de navngjetne store
som ligger i sækkene her, skal gå tapt!
Lutende går han i stormen og sliter.
Hesten og han — de har ansvar for dem!
Her skal de ligge trygt under duken,
surret til sleden med stivfrossen rem.
Manden og hesten er sunket til buken.
Tar til at kjæmpe, mens snekôvet biter.
Posten skal frem.