Presten som ikke kunde brukes/Kapitel 2

Presten som ikke kunde brukes av C.E. Nordberg
Den nye prest faar en værdig mottagelse; En overraskelse
Hentet fra Project Gutenberg og wikifisert.

[21]  Saasnart pastor Reierson og familie hadde forlatt Glenfield, begyndte menigheten at samtale om hvad de kunde gjøre for at gi den nye prest en værdig mottagelse naar han kom. Presteboligen maatte repareres og en komite med W. U. Nelson som formand blev valgt til at forestaa det arbeidet. Kirken burde males indvendig og utvendig. Men det vigtigste av alt var at faa istand en skikkelig mottagelsesfest for de nye prestefolk.

 Imidlertid kom nypresten før de egentlig hadde ventet ham. Han svarte paa kaldsbrevet telegrafisk og sa at han vilde motta kaldet og reise fra østkysten om to uker. Dette syntes nogen av menigheten var litt underlig at han stod slik færdig til at motta kaldet med en gang; men nu var der ikke tid til at tænke paa den sak — nu gjaldt det at bli færdig til han kom. Kirken fik de ikke tid til at gjøre noget med; men presteboligen maatte repareres, males og oppudses. Hos W. U. Nelsons hadde man det forfærdelig travelt disse to uker. Han selv maatte være i presteboligen det meste av tiden for at se til med arbeidet der. Mrs. Nelson var valgt av kvinde­foreningen til at forestaa matstellet ved festen, og menigheten hadde ogsaa paalagt W. U. at han maatte forestaa indsamlingen [22]til en gave for den nye prest. Men for at de nu kunde faa alt gjort, tok Mrs. Nelson med sig listen, naar hun for rundt og ordnet med maten. Hyrekaren maatte ta den store automobilen og kjøre Mrs. Nelson omkring i menigheten. Det fik ikke hjælpe om arbeidet paa farmen maatte staa stille to uker.

 W. U. hadde selv „startet“ listen med $10 og de andre skrev paa større og mindre summer. For at hjælpe saken frem fulgte John Asber med for at snakke. Nogen var ikke rigtig villig til at gi. De syntes man kunde vente til man saa hvad slags prest de fik før de gav ham store pengesummer. Andre spurte Mrs. Nelson hvorfor hun ikke hadde gjort en slik indsamling til gamlepresten ogsaa. „Du maa forstaa det, at nu skal vi faa en prest som vil gjøre noget,“ sa John Asber. „Og desuten hadde pastor Reierson tusen dollars i banken,“ sa Mrs. Nelson, „det vet min mand om,“ føiet hun til. Da de saaledes hadde faat penger, leverte Mrs. Nelson konen i huset en liten seddel hvorpaa var skrevet hvad hun skulde bringe til festen. Sandelig kom der fart i arbeidet naar Nelsons tok fat. Paa litt over en uke hadde de samlet $350 og faat presteboligen reparert og i fuld stand for den rimelige sum av $733.72.

 Nu var alt færdig. Det gjaldt bare at finde en passende tid og anledning for at gi presten en rigtig storartet „surprise“. Alle maatte erkjende, at W. U. og hustru hadde gjort et godt arbeide. „Vi trænger slike folk i menigheten ogsaa,“ var det nogen som sa. Det var ogsaa selvsagt at W. U. skulde møte presten og ta ham hjem [23]til sig til at begynde med. Man blev da ogsaa enig om at man skulde vente med „surprisen“ til torsdag aften i uken efter at presten hadde holdt sin tiltrædelses­præken.

 Den søndag pastor Setun holdt sin tiltrædelses­præken var kirken i Glenfield fyldt til trængsel. Alle vilde se og høre den nye presten.

 Presten var en stor kraftig skikkelse med brede skuldre og sterke arme. Rødt haar og ansigtet, som var litt rødmusset, hadde et visst lidenskapelig træk. Han var iklædt en pen „Prince Albert suit“ med hvit vest. Han hadde en dyp rungende basstemme, og naar han præket gjorde han voldsomme bevægelser. Han slog i prækestolen og trampet i gulvet. Til enkelte tider gestikulerte han saa voldsomt, at han næsten glemte ordene han skulde si.

 Han talte om prestens stilling i menigheten og om menighets­folkenes ansvar likeoverfor sin prest, saavelsom prestens ansvar likeoverfor Gud og mennesker. Han kom ogsaa ind paa naadegaverne og talte længe om noget som han kaldte „forsynets naadegave.“ Dette ord forstod ikke de fleste i menigheten. — Gamle N. B. Olson forstod dog at det var en sproglig feil. Presten mente utsyn for fremtiden — om det da kan kaldes en naadegave — forklarte han for nogen efter prækenen. — „Skulde vi se paa menighetens stilling som den er nu naar jeg kommer, saa er det vel ikke rart,“ sa pastor Setun i prækenen, „men vi maa faa „forsynets naadegave“ saa skal det nok bli bedre, med Guds hjælp.“

 Efter prækenen fik da hele menigheten haandhilse paa presten. W. U. stillet sig ved prestens side og Mrs. Nelson [24]stod ved prestefruens side og introducerte folk til høire og venstre. Efter gudstjenesten fulgte de da bort til Nelsons igjen for at hvile sig ut efter den lange reise.

 Endelig var da aftenen kommet for den paatænkte velkomstfest. For nu at forhindre at de nye prestefolk skulde faa noget nys om det som var i gjære tok W. U. prestefolkene med sig ut paa en kjøretur, da det led ut paa eftermiddagen. De skulde kjøre bort til byen for at se sig om. Men til al ulykke kom pastor Carl Johnson, som ogsaa skulde til Glenfield kirke, kjørende samme vei. W. U. Nelson saa at det var pastor Carl Johnson og svinget til høire paa en korsvei før de møttes. Han vilde nemlig ikke at pastor Setun skulde træffe pastor Johnson før de møttes i kirken. Pastor Carl Johnson derimot saa ikke pastor Setun og hustru, som sat i baksætet, og vilde gjerne tale med Nelson om arrangementet for festen; hvorfor han ogsaa svinget da han kom til korsveien og kjørte efter Nelsons Saxon Six for at indhente den. Saaledes blev det nu en voldsom kapkjøring. Nelson foran for at ikke pastor Setun skulde bli opmerksom paa, at det var pastor Carl Johnson, og pastor Johnson efter at faa tale med Nelson. De kjørte fire mil vest for byen, saa seks mil like sydover og fire mil øst, saa seks mil nord igjen like ind i byen. Nelson kjørte foran saa det sang i cylinderen og pastor Johnson for efter i det vildeste jag. Endelig da de kom ind i byen igjen og pastor Carl Johnson saa Nelson kjøre ut av byen imot øst, begyndte han at forstaa hvad det gjaldt, og kjørte like ut til Glenfield kirke. W. U. Nelson derimot maatte kjøre tilbake [25]til byen da der var noget galt med automobilen. Han kjørte ind til en „garage“ for at faa den undersøkt. „You’ve been driving fast without lubricating oil,“ sa manden som undersøkte maskinen. Nu maatte de vente i fire timer indtil bilen blev sat istand. Mrs. Setun gik ind paa hotellet mens W. U. og pastor Setun spaserte utaalmodig frem og tilbake paa gaterne.

 Men var tiden lang for dem derinde i byen, saa var den likesaa lang for folkene i Glenfield kirke. De sat og ventet og ventet. Gamle Gurine Hendrums kaffe, som var den bedste i verden, og som hun nu hadde laget særskilt god for denne anledning, holdt paa at bli kold, og skulde hun koke den op igjen, var hun ræd det vilde bli gammelsmak paa den.

 Endelig, da klokken var femten minutter over ni, saa de lyset av en automobil som kom henimot kirken. Nu gjaldt det at faa sangkoret paa sin plads og hele forsamlingen stille og andægtig. Pastor Johnson tok selv plads i kordøren, og da John Asber som stod vakt nede ved døren gav tegnet, stemte sangkoret i og sang: „O hvor saligt at erfare, broder­kjærlighetens baand.“ W. U. Nelson førte pastor og Mrs. Setun frem til kordøren, hvor pastor Carl Johnson tok imot dem med et varmt haandtryk, idet han gjorde en elastisk bøining med hele legemet. Efterpaa bød han de nys ankomne prestefolk hver sin stol tæt ind til alterringen.

 Programmet bestod av en liten velkomsttale av W. U. Nelson, flere sange av sangkoret og en festtale av pastor Carl Johnson. W. U. kunde dog ikke si meget. Han [26]følte ikke godt efter den voldsomme kjøretur utover prærierne for at undgaa pastor Carl Johnson; desuten hadde garagemanden tat $27.50 for at istandsætte automobilen og det hjalp ogsaa til at gjøre ham modløs.

 Glansnummeret paa programmet var naturligvis pastor Johnsons tale. Han sa blandt andet: „Glenfield menighet har grund til at takke Gud ikveld, fordi de har faat en ny prest og sjælesørger — en som kjender sin tid og forstaar sit folk. — En mand som vil frem, maa seile i motvind. Det er ingen let sak at være prest i vor tid, derfor trænger vi sterke, dygtige, velutdannede prester som kan omgaaes folk. Man kan ikke arbeide i Amerika og leve i Norge. Man kan ikke arbeide iblandt de levende og selv være død,“ sa han. „Glenfield menighet bør være glad fordi de nu har faat sig en helsig og sterk mand baade til krop og sjæl.“ Han ønsket dem tillykke med sine nye prestefolk og vilde forutsi at en ny tid vilde komme over menigheten med den nye prest. Tilslut overrakte han nypresten paa menighetens vegne den vakre gave paa $350 som skulde brukes til indkjøp av møbler i deres nye hjem.

 Pastor Setun takket synlig rørt for gaven og bad om undskyldning, fordi han ikke kunde finde ord for at uttrykke sine følelser; desuten var baade han og hans hustru træt av den lange kjøretur med Nelson, sa han.

 Efterat festen var over var nogen av kvinderne igjen i kjøkkenet og vasket „dishes“. „Hvorfor var ikke Mrs. pastor Johnson paa programmet ikveld?“ sa en av dem. „Hun som altid var paa programmet straks de kom til [27]Ottawa menighet.“ „Aa, vet du ikke det,“ sa Mrs. Asber. „Saa du ikke hun sat bakenfor ovnen med en liten paa armen? Hun er blit forfærdelig blek og mager, næsten like graablek som Mrs. Reierson var.“ „Ja, jeg tænker, naar hun har opdrat en barneflok som Mrs. Reierson, blir hun ikke saa rød hun heller,“ sa Mrs. N. B. Olson. „Det blir haardt for Mrs. Johnson at foreta den lange reise til Europa,“ sa gamle Gurine Hendrum. „Jeg kan ikke forstaa hvorfor pastor Carl Johnson skal reise saa langt for at studere. Han er da vel lærd nok,“ sa Mrs. Petter Hendrickson. „Han skal dit og faa doktorgraden,“ sa Gurine Hendrum. „Han skal bli saa lærd at han kan være baade prest og doktor, forstaar du,“ la gamle Gurine til. Nogen av kvinderne saa paa hinanden og smaalo litt.

 Imidlertid tok pastor Setun fat paa arbeidet i Glenfield menighet med liv og kraft. Han var paa farten bestandig. Naar han ikke kjørte i sin egen „Ford“, fulgte W. U. Nelson ham og kjørte ham i sin Saxon Six. Det var nu om at gjøre at menigheten virkelig fik forstaa at en ny tid var kommet.

 W. U. sørget for at nypresten kom ind allesteds. Han var inde i byen og talte for høiskolen, og ledet andagten ved hospitalmøterne. Ute paa landet var han tilstede ved „Farmers Club“ og Røde Kors møter. Kort sagt, den nye presten blev meget populær paa kort tid.

 Mange nye ting kom ind i menigheten. Det første den nye prest forandret var liturgien ved gudstjenesten. Pastor Reierson hadde fulgt væsentlig den norske kirkes [28]liturgi. Kun enkelte gange kaldte han paa en lægmand til at begynde med fri bøn før eller efter gudstjenesten. Pastor Setun derimot hadde en egen liturgi. Kollektbønnen læste han selv og ellers gjorde han mange forandringer som folk slet ikke likte. Han messet, men ikke slik som andre prester. Han slog bestandig en ekstra krul paa de aapne helnoter, og endog i det trefoldige amen vilde han oplære menigheten til at gjøre en særskilt sving i slutnings­akkorden. Dette likte folket slet ikke. Endog W. U. Nelson syntes det blev vel drøit med nye ting. „Vi har da vel sandelig faat ny prest, lel,“ sa Petter Hendrickson, og blinket med øiet.

 En anden forandring fra det gamle var de mange nye foreninger som han fik ind i menigheten. Før hadde de bare hat en kvindeforening, og en ungdomsforening. Nu hadde man ved siden av disse en hel del „clubs“. Der var mandsklub, kvindeklub, ungdomsklub, pikeklub og barneklub. Alt dette kunde Gurine Hendrum ikke forstaa, og en søndag, da presten gjorde tillysninger, bøiet hun sig bort til Mrs. W. U. Nelson, og spurte hvad alt dette om klub var. „Det er sammenkomster, forstaar du,“ sa Mrs Nelson. „Klub paa engelsk, forstaar du, ikke „klub“ paa norsk.“

 En søndag efter gudstjenesten begyndte ogsaa mandfolkene at samtale om alle disse „klubs“. Gamle N. B. Olson fortalte at han hjemme hadde flere bøker som en lærd professor hadde skrevet, og der stod at menigheten var egentlig forening nok; ti den var den rette form for Guds rike paa jorden. Fik vi bare menigheten til som [29]den skulde være, saa slap vi at ha saa mange „klubs“, mente gamlingen. „Jeg er ogsaa bange for at den nye foreningen, som de kalder „lægmands­forbundet,“ vil komme i strid med det som vi har trodd, at i menigheten er Guds rike paa jorden.“

 „Aa ja, men dette ideale om menigheten passer ikke for vor tid,“ sa W. U. som hadde hørt paa gamle Olsons tale. „Foreningene maa vi nok ha, skal vi faa penger til menigheten. Men jeg synes ogsaa at nypresten gaar litt for langt med den nye messe og disse nye klubs.“ „Galt var det mens vi hadde Reierson; men dette gaar for langt til en anden yderlighet,“ sa John Asber. „Bare vi hadde en prest som kunde ta den gyldne mellemvei, saa skulde vi være fornøid.“