Rasehygiene/1
Den menneskelige biologis viktigste grunnsetning er at menneskeheten ikke er en enhetlig skapning, men opdelt i en mengde grupper, som fysisk og psykisk er forskjellig fra hverandre: Rasene. Den gamle rasjonalistiske ide om «mennesket» som et vesen med bestemte kjennetegn opløstes da antropologien kom og fortalte at dette menneske i virkeligheten ikke finnes. Mennesket har spesielle kjennetegn — vi kaller dem rasetrekk — det er enten mørkhudet, lyshudet eller gulhudet, det er enten mørkøiet eller lysøiet, eller noe midt imellem.
Menneskeslekten er sammensatt av grupper som er mere eller mindre ulik hverandre, men som hver for sig har ensartet preg og som bevarer denne ensartethet i rasetrekkene så lenge forplantningen skjer innen gruppens enemerker. Rasetrekkene er nettop et uttrykk for arv, idet de betegner de grenser som de renrasede individers egenskaper varierer innenfor. Gjennemsnittsverdiene av de forskjellige egenskapers variasjonsbredde gir et uttrykk for rasens karakteristiske egenskaper. Idet avkommet ifølge Mendels lov arver sine anlegg gjennem begge foreldre vil også barnas egenskaper variere mellem de samme grenser som er betinget av foreldrenes rasemessige beskaffenhet. Er foreldrene av samme rase, blir avkommet altså også ensartet, eller renraset. Er foreldrene derimot av forskjellig rase, vil det opstå en arvelig uensartethet, en raseblanding.
Man hører ofte anført mot raseteorien at det å inndele menneskene i klasser efter deres rasemessige anlegg er et inngrep i
menneskerettighetene, som ikke bør tåles. Så lenge det dreiersig om rent inferiøre menneskeslag i Afrika eller Australia innrømmes kanskje en slags raseforskjell, men ikke hvor det gjelder f. eks. europeerne. Enkelte går så langt i sin fanatisme at de sier som etnologen Friedrich Müller: «Rase er svindel.»
Årsaken til en slik holdning er ikke vanskelig å forstå. Det er gått politikk i rasespørsmålet og man har trukket den nærliggende slutning at det er raseforskningen som er skyld i det. Det er imidlertid en helt feilaktig slutning. Raseantagonismens rot stikker langt dypere og den rekker lengere bakover i tiden. Den eksisterte hos alle gamle kulturfolk, hos egypterne, grekerne etc. — altså på et tidspunkt som ligger noen tusen år før rasebiologien som vitenskap blev grunnlagt.
Med hensyn til rasetrekkene gjelder det å sondre mellem de variasjoner som helt eller delvis er arvelig betinget, og de variasjoner som helt eller delvis er fremkalt ved ytre innflytelse. Den arvelig betingede del — genotypen — er som sådan usynlig. Det er det ytre billede — fenotypen — som trer oss i møte. De viktigste egenskaper for rasebeskrivelsen og raseinndelingen er øienfarve og hårfarve, dernest hudfarve, neseform og øienstilling, lebenes form og andre fysiognomiske kjennetegn, legemshøide, skalleform og ansiktsform. For mange andre egenskapers vedkommende er den genotypiske og fenotypiske betingethet ikke klarlagt, som hvor det gjelder forskjellige kroppsproporsjoner, detaljer ved skalleform, muskler, tannformasjon e. l. Men de førstnevnte egenskaper er fullt ut tilstrekkelig til påvisning av at der finnes tydelig, skarpt adskilte og arvede forskjelligheter mellem menneskene, som deler dem i grupper, raser. Ved blanding kan grensene delvis utviskes, og over enkelte deler av jorden er der opstått befolkninger som danner overgangsformer fra den ene rase til den annen. Men like fullt består skillet mellem de forskjellige raser, skarpt avgrenset.
Rase-egenskapene kan betraktes på flere måter. En ting er å analysere dem, beskrive dem, kartlegge dem. En annen ting er å bedømme egenskapene efter deres effektivitet, deres yde-evne i det miljø de utvikler sig i. En systematisk inndeling av rasenes egenskaper efter form og størrelse har sin store betydning, men tilstrekkelig er denne inndeling ikke. Egenskapene må prøves på deres betydning for individ og gruppe, m. a. o. betraktes biologisk. Raseforskningen benytter sig av begge slags erkjennelser, både anatomiske og biologiske.
I de fleste samfund lever der flere raser side om side med hverandre. I Amerika f. eks. er den mest iøinefallende raseforskjell den mellem hvite og negre. Mindre kjent er det at den såkalte «hvite» rase i virkeligheten omfatter en flerhet av forskjellige arvegrupper som hver for sig utgjør en egen rase. Antropologien skjelner mellem 5 à 6 uensartede men mere beslektede «hvite» raser. På samme måte består den såkalte «gule» rase og den «sorte» rase hver for sig av en rekke rase-elementer. Bryn skjelner for den gule rases vedkommende mellem den prekinesiske eller tibetanske rase, de premongolske og den japanske rase. For den sorte rases vedkommende kan det tydelig skjelnes mellem de egentlig afrikanske negre omkring det midtre, og dvergrasene (pygmeerne) i det sydlige Afrika. Hottentotter og buskmenn hører til disse siste, de mest primitive nulevende raser på jorden. Kjente raser for øvrig er den dravidske rase, den forasiatiske, den orientalske, den hamittiske (etiopiske) rase, mens en rekke betegnelser som «semittisk», «kaukasisk», «indogermansk» o. l. er unøiaktige samlingsbegreper. Her spiller andre momenter inn av sproglig eller nasjonal karakter. Rasetilhørighet må ikke forveksles hverken med sprogfellesskap, felles religion eller nasjonalitet. Disse tre elementer finnes i Europa bare undtagelsesvis i forening, som f. eks. hos de skandinaviske nasjoner.
Enhver som har reist gjennem Frankrike fra nord mot syd vil ha merket hvordan rasebilledet forandrer sig tross felles nasjonalitet, hvordan i nord de lyse, høivokste typer finnes relativt hyppig representert, mens antallet av små mørke typer tiltar mot syd. I Nord-Frankrike er det den nordiske rase, i syd den mediterrane, henholdsvis den alpine, som trer relativt sterkest frem.
«På min siste reise gjennem Belgia og alle deler av Frankrike,» sier Henry Fairfield Osborn, «hadde jeg et sterkt inntrykk av hvor liten innflytelse ensartede omgivelser gjennem flere tusen år, og ensartet opdragelse gjennem tusen år har vært i stand til å utøve på de tre fra hinannen avvikende raser, som utgjør Frankrikes befolkning: Den mediterrane, den alpine og den nordiske.»
Et eksempel på hvordan rasemessigheten og sproglige begreper kan blandes sammen, er den såkalte «keltiske» rase, en betegnelse som er blitt brukt om folkestammer av både nordisk, mediterran og alpin oprinnelse. Man kan i høiden tale om et keltisk sprog og en keltisk kultur. Noen keltisk rase finnes ikke.
Betegnelsen den «hvite» rase, som ofte brukes, omfatter i virkeligheten en rekke forskjellige raseelementer, likeledes den «latinske» rase, som er et sprogsamfund, eller endog den «italienske» rase o. l. som ikke er uttrykk for rase, men nasjonalitet. Meget utbredt er betegnelser som den «germanske» og den «slaviske» rase. Heller ikke her dreier det sig om rase, men om folkeslag, sammensatt av forskjellige rasemessige bestanddeler. Dette gjelder i ennu høiere grad betegnelsen den «romanske» rase som omfatter en tilfeldig samling av raser.
En viss sammenheng mellem rase og sprog, rase og religion etc. eksisterer dog. Oprinnelig har sproglig fellesskap utvilsomt vært uttrykk for rasemessig fellesskap, til dels gjelder det samme nasjonalitet og religion. Den dag idag kan man gå ut fra at folk som bekjenner sig til den muhamedanske tro har en annen rasemessig sammensetning enn de folkeslag som bekjenner sig til den kristne. Folk som taler engelsk har en annen sammensetning enn folk som taler italiensk etc. Sammenhengen rase—sprog, rase—religion, var dog betinget av en viss isolasjon og opløstes efterhvert som denne ophørte. Med det sterkt økede mellemfolkelige samkvem er de sproglige grenser totalt sprengt. Engelsk er idag intet uttrykk for noen bestemt rase, det tales over hele jorden av de forskjelligste raser. Uttrykket «engelsk» rase, som fellesbetegnelse for alle engelsktalende folk, hører ingen steds hjemme. At det derimot finnes en engelsk type, fremstått gjennem århundrer av de 3 germanske stammer, som utgjør Englands befolkning, er hevet over tvil. Dette har Charles Darwin ment når han bruker uttrykket «engelsk rase». Det samme fenomen påtreffes også andre steder. Man kan utvilsomt snakke om en «svensk» type, en «fransk» type etc.
I Europa kan man regne med 6 forskjellige raser: Den nordiske, den mediterrane (vestiske), den alpine (østiske), den dinariske, den østbaltiske og den daliske. Enkelte forskere holder på at det er færre, idet noen av rasene ikke regnes som selvstendige. Noen holder til og med bare på tre hovedgrupper: Den nordiske, den alpine og den mediterrane, idet de øvrige regnes som beslektede avarter eller underarter av disse. Efter sin geografiske utbredelse kan man tale om en eller to nordvesteuropeiske raser: Den nordiske og den daliske, to mellem- og sydeuropeiske raser: Den alpine og mediterrane, en mellem- og sydøst-europeisk rase: Den dinariske og en østeuropeisk: Den østbaltiske. For øvrig finnes alle disse raser spredt rundt om i Europa og utgjør til sammen — dog i høist forskjellige prosentual sammensetning — de europeiske nasjoners befolkning.
Mest iøinefallende hos den nordiske og også den daliske er kroppshøiden og de lyse farver. Mens selve kroppsbygningen hos den nordiske er slank og smekker er den hos den daliske bred og tungvokset. I det hele tatt er det daliske menneske, hvad bygning og form angår, en bred Og massiv utgave av det nordiske. (For øvrig henvises til arbeider av Lundborg, Bryn, Schreiner, Gunther o. a.) — Den mediterrane og den alpine rase er begge av små og mørke typer, men også her trer en lignende
forskjell frem: Den mediterrane er slank og smekker byggetmed lang og smal hodeskalle, hvorimot alpineren er mere rund og plump med flat neserot og rund skalle. Av lignende utseende som alpineren er den østbaltiske type, dog med den forskjell at farvene er lyse. — Endelig er det dinariske menneske høivokset som det nordiske, men farvene er mørke og hodeskallen kort.
I Europa finnes også et innslag av fremmede ikke-europeiske raser: Arabere, semitter, negride og mongoloide elementer, forasiater, sigøinere. Innslagene er særlig tydelige i det sydlige og sydøstlige Europa, og avtar mot vest og nord. I Nord-vest-Europa finner man den minst blandede befolkning. I det nordlige Skandinavia finnes et innslag, omenn forholdsvis ubetydelig, av såkalte samer eller lapper, et mongoloid folkeslag. De er korte av vekst, med korte, brede skaller, fremstående kinnben, mørke farver. Deres utseende og anlegg er meget forskjellig fra de nordiske. For nærmere studium av disse rasers antropologiske kjennemerker henvises til arbeider fra H. Lundborg, H. F. K. Günther, E. Fischer o. a.
De forskjellige raser har naturligvis også i mere eller mindre grad blandet sig med hverandre, noe vi skal komme nærmere inn på i avsnittet om raseblanding. Ofte gjør flere raser sig gjeldende hos ett og samme individ.
Rasespørsmålet står og faller ikke med de rene, hundre prosents typer. Også hos blandingstypene kan rasefysiognomiet tre frem. Man må ikke nødvendigvis ha blå øine og lyst hår for å være nordisk, selv om disse trekk egentlig hører med til utstyret. Også med mørke øine og brunt hår kan man være overveiende nordisk — hvis det øvrige rasepreg peker i den retning. Ja, selv om de fleste synlige trekk skulde være unordisk, kan man like fullt virke nordisk, hvis fysiognomiet — ansiktsuttrykket — er nordisk. Et skarpt blikk kan her undertiden fortelle oss mere om en manns rasetilhørighet enn de antropologiske mål. Det hender endog at de enkelte trekk og helhetsbilledet står i strid med hinannen, så å si peker i retning av hver sin rase. Et eksempel på dette er Beethoven, hos hvem de enkelte målbare trekk er alpine, mens helhetsbilledet i overveiende grad virker nordisk.
Et individ kan i varierende grad ha sitt indre preg fra den ene rase og de ytre egenskaper fra en annen, likesom de forskjellige kombinasjonsmuligheter foreligger både for det legemlige og sjelelige utstyr. Men det faktum at rasen ikke er ren må ikke tolkes derhen at rasen er uten betydning. Det avgjørende er hvor fjernt eller nær de to raser som krysses står hinannen. Dette problem vil bli behandlet i et senere avsnitt.