Rasehygiene/4
Individets utvikling bestemmes av to faktorer: arv og kår. Alle individuelle egenskaper er betinget av en eller flere arvefaktorer, som i varierende grad virker influerende på disse egenskapers utfoldelse. Arveanleggenes omformning gjennem ytre innflytelser varierer likeledes. Enkelte anlegg omformes i sterkere grad, andre i svakere. Hvor det gjelder øienfarven, kan man si at de ytre forhold praktisk talt ikke spiller noen rolle for egenskapens utfoldelse. Velger man en egenskap som kroppshøiden, vil man derimot se at den avhenger av ernæringen — skjønt bare innenfor nokså snevre grenser. Forskjellen mellem menneskenes kroppshøide er i overveiende grad arvelig betinget. Og det samme gjelder andre egenskaper. Vi vet hvilken betydning det har å komme i den rette skole, erhverve kunnskaper, inspireres, men også her gjelder det samme: forskjellen mellem menneskenes åndelige nivå er i vesentlig grad arvelig betinget, ikke miljømessig.
Hvor det gjelder dyrene har man aldri vært i tvil om arvens avgjørende betydning. Enhver dyreavler vet og har alltid visst at arv og rase er grunnleggende begreper. Vil han orientere sig om et dyrs beskaffenhet, da spør han efter dyrets avstamning. Han spør ikke om dyret er vokset op i heldige omgivelser. Man vil kanskje innvende at f. eks. en hunds beskaffenhet i høi grad er avhengig av hvorvidt den har fått en god dressur eller ikke. Det stemmer. Tar man en hund av edel rase og gir den en god dressur, vil man få glede av den. Forsøker man det samme med en kjøter, vil gleden straks være adskillig redusert.
Men mennesket er da ikke et dyr vil man innvende. I biologisk henseende til en viss grad. Mennesket har en ganske annen åndelig utvikling, og det har blandt annet noe som heter kultur. Men rent biologisk betraktet eksisterer ingen prinsipiell forskjell. Likesom dyrenes kvalitet er avhengig av stammens kvalitet, så også hos mennesket. Menneskets egenskaper opstår ikke som rene tilfeldigheter — de arves. Om øienfarven vet vi at den ikke opstår ved ytre innflytelse, men er arvelig betinget, og det samme gjelder, som vi har sett av et foregående kapitel, andre somatiske egenskaper. Både kroppshøide, skalleproporsjoner og fysiognomiske kjennetegn er i varierende grad arvemessig forutbestemt. Om nærsynthet — en for øvrig forholdsvis uskyldig lidelse — trodde man inntil for ikke så lenge siden at årsaken alene var av ytre natur, såsom misbruk av øinene, dårlig belysning o. l. Man fant bl. a. at studenter og andre som leste meget, hyppigere led av nærsynthet enn andre mennesker, og så heri et bevis for at miljøet hadde den største betydning. Imidlertid har man funnet at arveligheten spiller en avgjørende rolle. Der er nedtegnet utallige stamtavler som viser nærsyntheten som slektsegenskap. Videre har undersøkelser godtgjort at mennesker som til og med er temmelig uforsiktige med sine øine, ikke blir nærsynte dersom det arvede anlegg ikke er til stede, mens på den annen side folk som har det arvede anlegg kan bli nærsynte, selv om de utviser stor forsiktighet.
Særlig tydelig viser arvegangen sig hvor det gjelder defekter som klumpfot og andre anomalier ved ekstremitetene, likeledes ved dvergvekst. Om en rekke sjelelige og åndelige defekter som åndssvakhet og visse former for idioti, vet vi at de går i arv, og vi vet også at normale anlegg følger de samme arvelover. For likesom en åndssvak arver anlegget til å bli åndssvak, kan man om et normalt individ si at det arver anlegget til å bli normalt.
«I en befolkning hvor de aller fleste var døvstumme,» skriver Lenz, «vilde normal hørsel kunne følges som et arvelig anlegg,
som vilde imponere folk som en eiendommelig høiere evne til
å kunne opfatte ting man ikke ser, en evne som de færreste vilde kunne danne sig noen forestilling om. Likesom der finnes arvelig åndssvakhet, kan vi med sikkerhet slutte oss til at også normale forstandsanlegg må være arvelig betinget; og da der finnes en rekke forskjellige slags arvelig åndssvakhet, kan vi videre slutte at der til opbyggingen av den normale forstand trenges en rekke forskjellige arveanlegg, som alle sammen må være til stede, foråt der ikke skal opstå en brist i vedkommende individs forstandsevne. I en befolkning av bare idioter vilde normal begavelse ansees som en særlig arvelig åndsevne, som riktignok folk flest vilde stå uforstående overfor.»
Hvor lite utbredt kunnskapen om arv er får man et levende inntrykk av ved å studere biografier om berømte menn. Om renessansens mestere Tizian, Rafael, Michelangelo, Leonardo da Vinci, får vi høre hvilken «scuola» de tilhørte, det skrives om deres læreres og venners innflytelse. Skolen er alt, blodet intet. I samme åndedrett som det fortelles at de fremragende begavelser skylder det de blev sin opdragelse, sine kamerater eller lærere, berettes det at de ofte kjemper sig frem mot sine omgivelser, mot sine foreldres og foresattes vilje. De blev ofte tvunget til et annet kall, men allikevel bryter de sig vei, tross miljøet. Ofte får vi også høre hvorledes en eller annen hendelse i deres barndom likesom vakte begavelsen tillive, som f. eks. da lille Wolf gang Mozart satt i kirken engang som 12 års barn og hørte en konsert og efterpå gikk hjem og skrev ned konserten efter hukommelsen. Ved den anledning var det «at Mozarts begavelse blev vakt». Mon det ikke er en naturligere forklaring at Mozart har arvet sin musikalske begavelse, og at det var denne hans medfødte sans for toner som muliggjorde de følelser og stemninger som utløstes hos ham ved nevnte leilighet. Man skal ikke underkjenne betydningen av at en rekke av musikkens store har vokset op i en gunstig musikalsk atmosfære. Men hvad biografene glemmer, er at det nettop er arven som betinger og har skapt denne musikalske atmosfære.
Om Tschaikowsky sies det likefrem at «hans begavelse synes ikke å være nedarvet». Om Georg Bizet heter det: «Således kunde der ikke være tale om en sterk arvelig overføring av det musikalske anlegg», og om den spanske musiker Emanuel d’Astorga: «Profesjonelle musikere finner vi hverken blandt hans forfedre på Sicilia eller i Spania, men det har heller intet som helst å bety for vårt spørsmål. Sin fremragende musikalske begavelse har Emanuel i ethvert fall ikke arvet av sine forfedre, men han har mottatt den som fri gave fra himmelen.»
Mangelen på biologisk syn preger også for en stor del det pedagogiske arbeid som er utrettet. De store lærere og moralister har nesten uten undtagelse vært optatt av det miljømessige syn. «Overlat opdragelsen til mig,» skriver Leibnitz, «og jeg skal i løpet av et århundre omforme Europa.» Ni tiendedeler av alle mennesker er blitt gode eller slette, duelige eller uduelige for samfundet ved undervisning eller mangel på undervisning, fremhever John Locke, og Helvetius hevder med overbevisning: «Alle mennesker er født like og med de samme evner, all forskjell beror bare på opdragelsen.»
Den samme innstilling preger også for den største del våre dagers pedagoger om enn i mindre proporsjoner. Skolens lærere innprenter barna miljøets og opdragelsens betydning, for derved å oprettholde teorien om deres avgjørende betydning for elevenes utvikling.
Imidlertid lærer erfaringen oss hvordan mennesker som er vokset op i gunstige omgivelser og har vært gjenstand for heldig påvirkning, allikevel ikke er blitt noen begavelser, men tvert imot ganske middelmådige, fordi de fra begynnelsen av var arvelig utrustet med ringe muligheter, og hvordan omvendt mange tross dårlig miljø har nådd til topps. Man kan bare legge merke til hvordan skoleundervisningen virker forskjellig på de forskjellige individer. Enkelte kan ha sitt store utbytte, mens det for andres vedkommende kan være sparsomt bevendt. Hvis det var så at skolen gjorde utslaget, måtte alle elever bli like dyktige.
Å anerkjenne arven betyr ikke det samme som å underkjenne betydningen av det ytre forhold. De beste omgivelser er naturligvis ønskelige for ethvert individ, men de vil bare virke innenfor arvestoffets ramme.
Den levende organisme kan sammenlignes med en fotografisk plate, som er blitt eksponert gjennem de to små linser — kimcellene — i hvis brennpunkt — kjernen med sine kromosomer — alle individets kommende egenskaper og tilbøieligheter finnes konsentrert. Platen er eksponert. Den kommer i livets fremkallervæske, som man kaller miljø og opdragelse. Langsomt svinner det uniforme, hvite belegg, hist og her kommer linjer, konturer, skygger frem, man begynner å ane hvad som kommer — platen får fysiognomisk preg. Men så svak er livets fremkallervæske, at den i et tidsrum av et helt menneskeliv kun formår å fremkalle en brøkdel av det egenskapskompleks platen bærer på. På enkelte steder er væsken svakere, på andre steder sterkere, og man kan ved kunstig fortynning eller konsentrering bidra til å hindre eller fremskynde prosessen. Men hvad man ikke kan, det er ved kunstige midler å forandre den engang eksponerte plates oprinnelige karakter, eller å fremkalle noe som ikke finnes på platen. Man kan anvende raffinert retoucheringskunst, man kan sette platen i glass og ramme, men forandringen vil kun bli tilsynelatende.
Enhver av oss er som en slik ufullstendig fremkalt fotografiplate, mere eller mindre retouchert, mere eller mindre i glass og ramme. Vi bærer vårt preg på grunn av de egenskaper som vi legger for dagen, som vi ikke legger for dagen, og som vi tilsynelatende legger for dagen.
Slik står enhver av oss dårligere eller bedre rustet for kampen for tilværelsen, med større eller mindre disposisjon for alle tenkelige egenskaper og tilbøieligheter. Vi vet at gunstige anlegg fremmes av gunstige omgivelser, likesom man nok undertiden kan bidra til å hindre en uvelkommen egenskaps «utbrudd». Men hvad ingen makt i verden kan endre, er disposisjonen som sådan, selve anlegget.
La oss, for å bli klar over dette problem, betrakte en egenskap som «erhverves ved øvelse», f. eks. en pianists fingerferdighet. En pianists fingerferdighet er ikke medfødt som sådan. Derimot er der ingen tvil om at disposisjonen til fingerferdigheten arves. En skarp iakttager ser ved første blikk om en hånd har klavertekniske kvalifikasjoner eller ikke, selv om denne hånd aldri har rørt ved et instrument. Hvis nu et individ som er i besittelse av en fingermekanisme, hvis anatomisk-fysiologiske kvalifikasjoner kan sammenlignes med en Friedmanns eller en Backer-Grøndahls, efter 10 års iherdig øvelse formår å bringe det tilsvarende langt, heter det: erhvervet ved øvelse. Dermed mener man: Pianisten har tilegnet sig og utviklet en ny egenskap, som han ikke før besatt. Og allikevel er der ikke skjedd annet enn hvad den skarpe iakttager kunde ha fortalt oss for lang tid siden. I virkeligheten har pianisten ikke erhvervet sig sin tekniske ferdighet. Han har fremkalt den.
Og således som det er med fingerferdigheten, er det også med andre egenskaper, respektive anleggene til samme. Enkelte anlegg fremkalles tidlig, andre sent, enkelte fremkalles så og si av sig selv, andre må fremkalles kunstig. Om et menneskes synsevne vet vi at den praktisk talt er fullt utviklet fra begynnelsen av og ikke kan «utvikles» eller forøkes ved øvelse. Om andre mere kompliserte egenskaper — f. eks. de fleste sjelige egenskaper — vet vi at de fremkalles langsomt og efter hvert og i høi grad er avhengig av miljø og øvelse. Men også disse egenskapers utvikling er begrenset og begrensningen finner man forut bestemt i kimcellenes kromosomer. Det er ikke øvelse som gjør mester, det er øvelse som viser mesteren. Man fristes til å omskrive Goethes ord: Durch die
Übung zeigt sich des Meisters Begrenztheit.En hyppig forekommende innvending mot arveligheten av den store begavelse er den at genier, som det heter, ofte får ubegavede barn. La oss se litt på hvordan det forholder sig med dette.
Vi vil se bort fra de høist kompliserte vekselvirkninger mellem geniet på den ene side og hans miljø i fortid og samtid på den annen, med andre ord den sociologiske og historiske side av saken. Det er geniet som fremragende naturbegavelse vi vil betrakte. Kan en sådan fremragende begavelse få ubegavede barn? Vårt instinkt sier nei. Vår erfaring sier: umulig er det ikke. Vi må imidlertid ikke glemme at «fremragende begavet» og «ubegavet» er høist udefinerbare og uavgrensede begreper, og at det ikke nettop er den mest flatterende belysning for en sønn å stå i skyggen av sin store far. Vi tror at man ved en mere inngående undersøkelse som regel vil finne at de «ubegavede barn» ikke er så ubegavet allikevel. Vi bør helst stille spørsmålet litt anderledes: Hvorfor er en «fremragende begavelses» barn ikke like begavet som han selv? Biologien lærer oss at vi får halvparten av arvestoffet gjennem den ene og halvparten gjennem den annen av foreldrene. Betingelsen for at en «fremragende begavelse» for annen gang skal kunne opstå, er nu den, at det nykombinerte arvestoff er av samme høiverdige kvalitet som det den «fremragende» far var i besiddelse av, og det er innlysende at chancen for at dette skal slå til, vil være desto mindre jo dårligere det arvestoff er som vedkommende får gjennem moren. «Fremragende begavelse» er ikke en egenskap som arvebiologisk kan sidestilles med en hvilken som helst annen egenskap — f. eks. brunøiethet. Her vil arvelighetsforskeren kunne fortelle oss at en brunøiet far meget ofte får like så brunøiede barn som han selv, selv om moren skulde være mindre brunøiet. For øinenes farve synes arvelovene å være forholdsvis enkle. Ved den «fremragende begavelse» derimot, hvor vi har med et så innviklet kompleks av forskjelligartede og forskjellig virkende egenskaper
å gjøre, er det innlysende at et langt større antall gunstigearvemomenter må gjøre sig gjeldende for at en sådan begavelse skal kunne opstå.
Vi skal i et senere avsnitt undersøke om det er mulig å påvise noen lovbestemthet for arv av sjelelige egenskaper, og om det er mulig ad den vei å kaste litt lys over spørsmålet om hvordan den fremragende begavelse opstår.
For noen år siden gransket Fredrich Adams Woods slektshistoriene til de menn som var blitt beæret med minnetavler i The Hall of Farne. Han fant nøiaktig hvad en biolog vilde ha ventet, nemlig «at et stort antall av disse personer på mannssiden var beslektet med andre fremragende menn og kvinner. Det blev konstatert at de var fra 400 til 1000 ganger så meget beslektet med mennesker i fremskutte stillinger som den almindelige gjennemsnittsborger. Hvis berømmelse skyldes tilfeldige omstendigheter, eller hvis det kom an på god utdannelse, så vilde en hvilken som helst godt utdannet mann havne i The Hall of Fame, like så vel som noen annen.» (Wiggam.)
De interessante undersøkelser som Lewis A. Terman og hans medarbeidere har anstillet på tusen begavede barn i Kalifornia, er en utmerket bekreftelse av den store begavelses arvelighet. Terman sammenfatter sine funn angående de begavede barns slekt som følger: «Omtrent fjerdeparten av medlemmene i The Hall of Farne er beslektet med et eller flere av våre undersøkte barn. Skjønt størstedelen av disse barns foreldre er forholdsvis unge, finner man fem av dem i «Who’s Who», tre fedre og to mødre. Dette er mange ganger det antall et tilfeldig valgt eksempel vilde gi. Likeledes forekommer fire bestefedre og 35 andre slektninger i «Who’s Who». — Blandt 58 andre berømte slektninger er seks underskrivere av Uavhengighetserklæringen, to presidenter og to visepresidenter av De Forente Stater, fire generaler, seks forfattere, to opfinnere, fire statsmenn, tre kunstnere og dyktige høiesterettsdommere. — Et stort antall foreldre og besteforeldre har innehatt ansvarsfulle stillinger, f. eks. 20 høie nasjonale statsstillinger, 67 høie embeder i kirke og samfund, 4 collegepresidier, 23 professorembeder, 74 stillinger som øverste leder av store fabrikker og sammenslutninger og 18 bankpresidier. Det er en familie i gruppen som har 34 kjente slektninger, tilstrekkelig fremragende til å bli nevnt i Appleton’s Cyclopedia of American Biography eller i «Who’s Who», ved siden av mange andre noe mindre kjente.»
Disse undersøkelser opsummeres således: «omtrent halvparten av verdens store menn og kvinner er født av store forfedre eller har efterlatt sig store efterkommere... og videre: omtrent en prosent av verdens befolkning har frembragt en halvdel av verdens førende skikkelser, mens de utallige millioner almindelige mennesker har nøiet sig med å frembringe den annen halvdel.»
Meget interessante — og meget lærerike er ifølge Lothrop Stoddard, Woods undersøkelser av de europeiske kongehus. Her har vi en klasse mennesker, om hvilke ingen kan betvile at deres omgivelser er så gunstige som mulig. Hvis gunstige omgivelser fremfor medfødte evner var årsaken til at folk slo igjennem, burde de fleste av denne klasses medlemmer ha vist sig fremragende, til og med i noenlunde lik grad, da mulighetenes dør står åpen for dem alle. Og dog forholder det sig nærmere omvendt. Tross de gunstige livsvilkår som så å si overalt er til stede, viser det sig at fremragende egenskaper hos kongelige personer ganske som i andre klasser er et utpreget «familieanliggende». Kongelige familier er ikke spredt på måfå over det genealogiske kart, de er samlet i genealogiske kjeder, bestående av innbyrdes nærbeslektede individer. En kjede har sitt midtpunkt i Fredrik den Store, en annen i dronning Isabella av Spania, en tredje i Vilhelm den tause og en fjerde i Gustav Adolf. Og det er verd å legge merke til at også utpreget undermålsbegavelse blandt kongehusenes medlemmer er utsondret på samme måte; når kongelige personer er dårlig utrustet, ligger også det i slekten.
For en bedømmelse av forholdet mellem arv og kår har tvillingforskningen vært av stor betydning. De eneggede tvillinger har utviklet sig av ett og samme egg. Derav den store likhet, så vel i legemlig som åndelig henseende. De er identiske med hensyn til arveutstyr. De toeggede tvillinger har utviklet sig av to forskjellige egg, og deres arvestoff er ikke mere felles enn hos søsken i almindelighet.
Hvorvidt et tvillingpar er enegget eller toegget, lar sig avgjøre idet man sammenligner en rekke arvelige egenskaper hos de to, som i tilfelle av eneggethet nøiaktig vil stemme overens. Ifølge Gunnar Dahlberg er bl. a. følgende overensstemmelser påkrevet for å fastslå eneggethet: «Tvillingene må hvad utseende angår ligne hverandre inntil forveksling. Ørenes form, fingeravtrykkene og de øvrige kjennemerker må ikke opvise noen synderlig forskjell.»
Da de eneggede tvillinger har samme arvestoff, kan man si at hvor der finnes forskjell mellem dem, kan denne bare være et resultat av ytre innflytelse: ernæring, skolegang e. l. På den måten får man et billede av forholdet mellem arv og kår. Også ved å sammenligne de eneggede med de toeggede, kan man trekke verdifulle slutninger. Hvis de ytre forhold var avgjørende for individets utvikling, måtte de toeggede ligne hverandre like meget som de eneggede (fordi opdragelsen i begge tilfeller er noenlunde ens for de to «partnere»). Dette har imidlertid vist sig ikke å være tilfelle. Ifølge Newman er de eneggede tvillinger når de vokser op i de samme omgivelser dobbelt så like som hvis de var toegget.
H. Poll fant at eneggede tvillinger hadde alle anlegg felles, mens toeggede bare hadde halvparten. Weitz uttaler på grunnlag av sine undersøkelser av eneggede tvillinger at «deres sjel, karakter, temperament og begavelse i næsten alle tilfeller var overordentlig like». Som typisk eksempel anfører Weitz en ung student i matematikk og hans tvillingbror. «Begge
hadde i begynnelsen av skoletiden like vidnesbyrd, d. v. s. like
karakterer i de samme fag. Senere viste de noen forskjell i enkelte fag, men hovedkarakterene var like. Hos begge var matematikken det beste fag, og begge interesserte sig til å begynne med for de samme problemer, til tross for at de studerte ved forskjellige høiskoler.» Videre heter det at «de var musikalske og spilte begge fiolin. De foretrakk ikke bare de samme komponister, men også de samme stykker». — «Skjønnlitteraturen derimot hadde ingen av dem sans for, de syntes ikke de hadde noe igjen for å beskjeftige sig med den og brydde sig ikke om den.»
Den danske sinnsykelæge J. Chr. Smith beretter at av 13 par tvillinger, hvorav den ene var åndssvak, viste det sig i 11 tilfeller at også den annen var åndssvak. Likedan har den tyske sinnsykelæge H. Luxemburger undersøkt tvillinger som led av en bestemt form for sinnssykdom. Av 17 par tvillinger, hvorav den ene var syk, kunde man i 10 tilfeller med sikkerhet konstatere sykdommen hos den annen. I 3 tilfeller var sykdommen «sannsynligvis til stede», og i 4 tilfeller kunde man befrykte at sykdommen vilde bryte ut senere.
Det er som tvillingene på en eller annen merkelig måte følger hverandre i godt og ondt. Selv om de vokser op under helt forskjellige forhold vedblir de å ligne hverandre i mere eller mindre grad. Ut fra en felles opfatning og innstilling innretter de sitt liv på samme måte og dyrker felles interesser. Ikke sjelden gifter de sig på samme tid, gjennemgår lignende sykdomsperioder og ofte dør de omtrent samtidig. For noen tid siden gikk det en meddelelse gjennem pressen om to nitti år gamle tvillingsøstre i nærheten av Stavanger som døde på samme dag. At to mennesker i den alder dør samtidig kan skyldes en «tilfeldighet», men sannsynlig er det ikke. Det ligger nær å anta at det er det felles arvestoff som betinger det felles livsløp.
Forskeren Kürten beretter om to tvillingbrødre som blev født i Rhinlandet i 1851. På skolen var de like flinke, og håndskriften var praktisk talt den samme. Begge brødre var musikalske, var glade i å synge og begge hadde tenorstemmer. Under opveksten var ingen av dem alvorlig syke. Legemsvekten holdt sig for begges vedkommende omtrent på samme nivå, i høiden med en differanse på litt over et kilo. Blodtrykket var ens. Hos begge var kroppshøiden 162 cm og de brukte samme sko og snippnummer. Baksiden av hendene var hos begge oversådd med fregner og hos begge var hørselen da de blev eldre svekket. — Dertil viste begge påfallende god hukommelse og hadde samme livsopfatning og politiske innstilling.
Særlig interessante og lærerike er slike tilfeller hvor tvillingene er vokset op i forskjellige omgivelser.
Den amerikanske biolog P. Popenoe beretter følgende:
En familie ved navn Irmin, som bodde i en liten by i Black Hills i Amerika, hadde tre barn — to sønner og en datter. Derefter fødtes tvillingsøstre. Tvillingene blev hensatt i hver sin familie, og den ene av dem har gitt en del verdifulle oplysninger.
Efter at søstrene — åtte måneder gamle — blev adskilt, har de hverken sett hverandre eller skrevet til hverandre før de var atten år.
Den ene av tvillingsøstrene, B. vokste op på en gård, hvor hun levet sammen med sine pleieforeldre til hun var 5 år gammel. Derefter flakket hun en del om, fikk senere en kontorpost, men vendte igjen tilbake til landet. Alt i alt var hennes utdannelse ikke særlig god.
Den annen av tvillingsøstrene, J. begynte først på landbruksskole, derefter besøkte hun den høiere skole, og blev senere skolelærerinne. I 1915 giftet hun sig og fikk en sønn.
Den ytre likhet mellem tvillingene er meget påfallende, med samme høide og vekst. Når de var sammen brukte de hverandres klær, som passet akkurat, og vennene hadde vanskelig for å høre forskjell på deres stemme.
De sjelelige likhetspunkter selv om de ikke var fullt så store som de legemlige, var dog slående. «Det er nesten utrolig,» sier den ene av dem, «hvordan vi gjør de samme ting på samme tid, og på samme måte.» Ved intelligensprøver viste de til tross for det forskjellige miljø de var vokset op i en forbausende overensstemmelse.
Ut fra disse eksempler ser man hvordan eneggede tvil lingers egenskaper og skjebne viser en tydelig overensstemmelse, så stor man kan vente å finne den i vår tid hvor tusener av forskjellige forhold og de forskjelligste miljøer måtte synes å virke avgjørende på et menneskes liv.
De eneggede tvillinger danner et uomstøtelig bevismateriale på at mennesket ikke i vesentlig grad lar sig omforme ved kår. Det er et nytteløst arbeid å forsøke å sette individet på en plass i livet hvor det ikke hører hjemme. Ved øvelse kan man drive det langt, men det er tapt tid å drive øvelser uten hensyn til de arvede anlegg. Dessuten vil selv de beste øvelser ikke forandre de arvede anlegg.
Et godt eksempel på arv av åndsverdier er den store engelske Darwin-slekt, som teller en rekke begavelser og fremragende begavelser, med de to lysende genier Charles Darwin og Francis Galton i spissen. Deres felles bestefar, Erasmus Darwin var en fremragende naturforsker, som dog blev miskjent av sin samtid.
Charles Darwin som giftet sig med sin kusine Emma Wedgewood, hadde fire landskjente sønner: Georg Darwin, en kjent astronom og professor i Cambridge, Francis Darwin, fremragende botaniker, Leonard Darwin, en av grunnleggerne av den internasjonale eugeniske organisasjon og Horace Darwin, fremragende ingeniør.
Ialt er Darwin-familien et lysende eksempel på en stor og kulturbærende familie, hvis innsats i engelsk åndsliv og vitenskap har vært betydningsfull. (I Darwin-slekten forekommer forøvrig en rekke fetter- og kusine-giftermål, som viser at inngifte ikke er skadelig, men gunstig, så lenge det dreier sig om en høiverdig slekt, fri for ressesive arvelidelser.)
Av den berømte sveitsiske matematikerfamilie Bernoulli fremgikk åtte eller kanskje ni betydelige begavelser. Det var flere av disse hvis arvede begavelse utviklet sig «på tross av» omgivelsene. To av dem startet som jurister, en som kjøpmann og en som biolog. Men til tross for dette endte også disse fire som professorer i matematikk og fysikk.
En utpreget matematikerfamilie er den norske slekten Guldberg. Foruten en rekke utøvende matematikere, hvoriblandt flere har verdenskjente navn, sporer man i nesten alle grener av slekten utpregede anlegg og interesse for matematikk. Både i Norge og Sverige finner vi for øvrig mange begavede slekter, f. eks. Munch-slekten som på en rekke områder har fostret kjente menn, og Holmgren-slekten i Sverige hvis kulturelle innsats og betydning er almindelig anerkjent.
Påfallende er begavelsens arvegang i den tyske malerfamilie Tischbein. De undersøkte «stamforeldre» var en bakermester i Kassel og hans hustru, datter av en urmaker. De levde omkring slutten av det 18. århundre. Ikke mindre enn fem av ekteparrets syv sønner blev malere, en blev kunsthåndverker og en mekaniker. Men også de to døtre bar tydelig på det arvede talent. Blandt deres barn finnes fem malere og to fremragende tekniske begavelser. — Alt i alt finner vi blandt ca. 44 personer i de tre første kunstnergenerasjoner tyve malere og seks teknikere, henholdsvis kunsthåndverkere. Blandt niogtyve mannlige efterkommere finner vi altså femogtyve med kunstnerisk talent — omtrent 90 prosent.
En annen egenskap som også hyppig optrer som familieegenskap er den musikalske, et emne vi skal behandle i neste kapitel.
Som vi i et senere avsnitt skal komme nærmere inn på, har slektskulturen hos en rekke gamle kulturfolk vært av grunnleggende betydning for disse folks utvikling og beståen. Man finner hos de fleste av dem en rekke bestemmelser som tar sikte på å holde slektskvaliteten ved like. Vi ser da også hvordan en lang rekke av historiens førende menn hos disse folk er fremgått ved dette utvalg blandt de beste slekter — som kongeniale forbindelser. Vi finner den samme generative etikk hos kineserne, indierne, egypterne, inkaene og vi finner den hos våre egne forfedre, vikingene.
Under studiet av de gamle sagaer opdager vi hvorledes slektstanken er det centrale i menneskets bevissthet, og hvordan individene alltid blev betraktet som skudd på sin stamme. Island danner et ypperlig biologisk eksempel på et samfund som i vesentlig grad blev grunnlagt og holdt oppe ved noen forholdsvis få, men selekte slekter. Det var høvdingeslekter som utvandret til landet da de ikke vilde underkaste sig de forandrede politiske forhold i Norge. Det er ikke å undres over at islendingene blev bekjent som et sterkt og arvesundt folk, og at det utviklet sig en kultur som man ikke skulde tiltrodd et så lite og avsidesliggende folk. Den islandske diktning hører således til den ypperste i Norden.
Island danner intet enestående eksempel. Den sterke slektstradisjon holdt sig gjennem lange tider hos en rekke folk. Ennu i middelalderen og begynnelsen av den nyere tid ser vi at handverkerlauget utgjorde en utvalgt klasse, hvorav det utgikk en rekke kjente menn. Malere som Rembrandt, van Dyck, Dürer, Holbein, billedhuggere og arkitekter som Brunelleschi, Canova, Donatello, Ghiberti, diktere som Hans Sachs, Walther v. d. Vogelweide, filosofer som Kant, Rousseau, Bohme o. m. a. fremgikk alle fra handverkerlauget.
En storstilet slektsutvelgelse finner man også i vårt eget land inntil for 100 år siden. Den er kanskje en av
| Halfdan Cleve | Berit Cleve f. Winderen. | ||
| Astri. | Dagny. | Signy. | Sissi. |
| Den høit musikalske familie Winderen-Cleve. En av døtrene, sangerinnen Sissi Cleve, gjennem mange år Ruud-stipendiat og nu ansatt ved Nürnbergeroperaen, dernest pianistinnen Signy Cleve, fiolistinnen Dagny Cleve og Astri Cleve, som ikke er utøvende musiker, men viser samme musikalske begavelse. I de foretatte målinger av de grunnegenskaper som har størst symptomatisk verdi, viser alle fire det musikalske optimum. | |||
biologisk eksperiment kan det kalles og lærerikt ikke minst fordi det under våre forhold var så begrenset og oversiktlig. Det var en utvelgelse av kongeniale bondeslekter som fant sted i forbindelse med den begynnende universitetsutdannelse. Det foregikk her en flerdobbelt seleksjon, hvis virkninger man fikk erfare gjennem det nittende århundres mange fremragende menn på kunstens område og i social henseende.
Det var ensbetydende med en økonomisk kraftanstrengelse både for foreldre og samfund å sende en sønn eller slektning fra bygden til hovedstadens universitet, og ennu mer til det felles dansk-norske universitetet i Kjøbenhavn. Dette skjedde ved bygdens samlede anstrengelse, når den evnerikeste var utvalgt. Det blev en bygdebegivenhet når en slik mann drog avsted. Selvfølgelig skulde han studere teologi, da prestene var småkonger i bygden. Når han kom hjem, kunde han velge en hustru fra bygdens beste slekt. Fra de to utvalgte slekter utsprang så praktisk talt alle de store menn som Norge hadde fra midten av det forrige århundre. I dette århundre var våre tre mest berømte matematikere prestesønner: Nils Henrik Abel, Sophus Lie og Cato Guldberg. Prestesønner var likeledes våre to mest begavede historikere, P. A . Munch og I. E. Sars, foruten andre betydelige historikere som Gustav Storm, L. K. Daae og L. L. Daae. Av sprogmenn var Johan Storm prestesønn og Sophus Bugge dattersønn av en prest. Av zoologer og botanikere var den eldre Blytt sønn av en prest, likeledes Hansteen og G. O. Sars, og den sistnevntes far, Michael Sars, selv en tid lang prest. Av diktere var fire av de største prestebarn: Henrik Wergeland og hans søster Camilla Collet, Welhaven og Bjørnstjerne Bjørnson.[1]
| Nils Henrik Abel. | Johan Storm. | B. Bjørnson. |
| Sophus Lie. | Sophus Bugge. | A. Munch. |
| Cato Guldberg. | Blytt. | I. B. Munch. |
| P. A. Munch. | Hansteen. | Gabriel Scott. |
| J. E. Sars. | Michael Sars. | Jørgen Moe. |
| Gustav Storm. | Henrik Wergeland. | Landstad. |
| L. K. Daae. | Camilla Collett. | Alexander Kielland. |
| L. L. Daae. | Welhaven. | G. O. Sars. |
Seleksjon. Når Norge og Sverige i det nittende århundre opviste så mange frem ragende begavelser, skyldes dette det utvalg blandt de beste bondeslekter som fore gikk i disse land. Våre bygders mest begavede sønner studerte praktisk talt alltid teologi, og valgte efter endt studium døtre av god slekt til ekte. Av disse kongeniale forbindelser fremgikk fra prestehjemmene kanskje flere store menn i Skandinavia enn i hele Europa for øvrig.
| Olof Rudbeck. | Cavallin. | Retzius. |
| Linné. | Cederström. | Rogberg. |
| Swedenborg. | Celsius v. Celse. | Stenhammar. |
| Tegnér. | Lagerbring. | Thyselius. |
| Berzelius. | Lindhagen. | Troilius v. Troil. |
| Almqvist (Smål.). | Lovén. | Waldenström. |
| Almquist (Uppl.). | Munch av Rosenschöld. | Wieselgren. |
| Berzelius-Benzelstierna. | v. Rosen. | Aakerhielm. |
| Boethius. | v. Rosenstein. | Aakerhielm af Wirsen. |
teologi, og valgte efter endt studium døtre av god slekt til ekte. Av disse kongeniale forbindelser fremgikk fra prestehjemmene kanskje flere store menn i Skandinavia enn i hele Europa for øvrig. Av andre diktere var A. Munch, I. B. Bull og Gabriel Scott prestesønner, mens Jørgen Moe og Landstad selv var prester. Alexander Kielland var dattersønn av en prest.
Som Collin ganske riktig gjør opmerksom på: «Det blev skikk at prester giftet sig innen andre prestefamilier, hvorved der opstod en likefrem rasedannelse. Der fortelles om hele «prestedynastier». Når hertil føies at prestegårdene som regel var meget barnerike og i det hele gav en gunstig grobunn for velbegavede barn samt forholdsvis høi adgang til utdannelse av gode evner, vil man se at de norske prestegårder gjennem flere århundrer — og det nettop den nynorske gjenreisnings århundrer — kunde spille med forholdsvis mange lodder i det fødselslotteri hvor geniet og geniale verker er de høieste gevinster.»
Enkelte forfattere som har vært opmerksomme på prestehjemmenes kulturelle betydning har gitt den fremstilling at det var selve prestestillingen, selve miljøet som var begavelsens utspring. Det er ikke helt riktig. Hvis det var tilfellet, hvorfor skaper så ikke de tusen prestehjem idag det samme antall begavelser?
Det var slektsdyrkelsen og slektsutvelgelsen som hadde den generative kraft til å skape geniene. Nu er slektsdyrkelsen ved å dø ut, og erstattet av en villedende likhetslære som innprentes den opvoksende ungdom. Men kilden til en frembringelse av nye store begavelser er ennu ikke uttørket. De biologisk verdifulle slekter finner man ennu i vår tid — og vi finner dem særlig blandt våre bønder. Det skulde ikke være umulig, hvis slektsdyrkelsen igjen kom i hevd, at en ny stolt rekke av begavede menn kunde fremstå og føre kulturverdiene videre.
Den nordiske rase var oprinnelig en rase av bønder. Hvor de kom førte de akerbruk med sig. På sine vandringer søkte de alltid efter ny jord, og streifet ikke uavlatelig omkring som nomadefolk, da deres dyrkning av jorden var basert på en fast bopel. Germanernes bevegelse i Europa er ikke alene å forstå som erobringstokter, men som en stadig søken efter bedre jord. Deres hensikt var ikke som nomadefolkenes å undertvinge befolkningen og utnytte denne. I historien ser vi således flere ganger hvorledes germanerne kunde ha tilintetgjort sine motstandere, men deres mål var å finne fast fot for sine stammer og dyrke jorden.
Således har gjennem alle tider den jorddyrkende befolkning, dannet grunnlaget for den nordiske rases samfund. Fra bondestanden har kongehuset og adelen utviklet sig, og bøndenes høvdinger var gjennem hele vår gamle historie folkets førere. Da våre ypperste slekter blev utryddet under borgerkrigen og svartedauens herjinger, gikk vårt førerskap til grunne, men hos vår bondestand levet folkekraften videre og viste at den kunde bære ny frukt, selv efter fire hundre års undertrykkelse. De skapende krefter var gjennem våre bønder gått i arv frem til nutiden. Bondestanden hadde vist sig å være vår beste kilde til biologisk fornyelse.
Det er heller ikke så rart når man betenker hvordan slektskulturen har vært knyttet til bondegården. Det er fremkommet i og med at bøndene har kjempet for at gården skulde vedbli å være i slektens eie. Det er klart at hvis dette skulde ha noen mening måtte slekten selv bevares. Derfor har slektsfølelsen hos bondestanden utviklet sig sterkere enn hos noen annen befolkningsgruppe. Alt hvad en bonde ser omkring sig er arv fra tidligere slektledd, og han vet at hvis han gjør sin plikt i sitt arbeid, gjør han også sin plikt mot de kommende slektledd. «Han leser i sine omgivelser en billedrik tegning av eget og forfedres verk,» skriver Lundborg.
Det er derfor med en viss engstelse man ser at mange bondeslekter i den senere tid trues av å gå biologisk tilbake. Dette kan delvis komme av at mens det tidligere var foreldrene som bestemte hvem arvesønnen skulde gifte sig med — og vi må
anta efter slektsmessige hensyn — foregår det nu meretilfeldig, med gjennemgående mindre hensyn til slektens erfaringer, hvilket kan resultere i at et individ av mindre god slekt blir mor for de kommende arvtagere av gården.
At en sikring av bondestanden også vil ha sin store ernæringspolitiske betydning, er innlysende, da jordbruket er vår grunnleggende næringsvei. Men det dreier sig ikke bare om et agrarpolitisk spørsmål, men om et spørsmål av livsviktig betydning for hele folkeorganisasjonen. Kontakten mellem jord og folk må sikres: en størst mulig del av befolkningen må knyttes til jorden. For industribefolkningens del kan det skje ved en delvis tilknytning — i form av havebruk i utkanten av storbyene. Ved siden av det må den egentlige landbefolknings eksistens trygges. Det er en av rasehygienens viktigste, ja kanskje den viktigste av alle rasehygienske opgaver overhodet.
Det er godtgjort at befolkningen innenfor en hvilken som helst storby vilde gå tilbake og dø hvis den blev overlatt til sig selv — og at grunnen til at så ikke skjer er at den tilføres fornyet livskraft fra landdistriktene i form av et stadig tilsig av nye mennesker. Statistiske beregninger fra Berlin viser at byen i løpet av 150 år vilde bli praktisk talt mennesketom, hvis ikke dette tilsig eksisterte. Det foregår her en stadig biologisk utskiftning, et sluk av folkekraft som alene kan fornyes ved en livskraftig landbefolkning. Men også denne kilde er idag truet av undergang. I Frankrike har bondebefolkningen alt gjennem flere generasjoner vært barnefattigere enn den øvrige del, og den samme tendens gjør sig gjeldende i andre land.
En slik forskyvning av folkesammensetningen kan få skjebnesvangre følger. Et folk som har mistet kontakten med sin jord, har mistet kontakten med det levende liv og går sin undergang i møte. Det er en av historiens enkleste kjensgjerninger. «Landbruket er den høieste av alle kunster,» sier Fredrik den Store, «uten landbruk fantes der ingen kjøpmenn, diktere og filosofer.» Bondegården — det er nasjonens livscelle.
Hvad angår den praktiske løsning av spørsmålet gjelder det først og fremst å lette bøndenes levevilkår, slik at de høiverdige slekter kan formere sig sterkest. Dette skulde ikke være så vanskelig å gjennemføre når man betenker at en stor barneflokk finner de gunstigst mulige omgivelser på landet. Det engstelige spørsmål om familiefaren kan sørge for barnas ernæring, eksisterer ikke. «For bonden er barna ingen belastning, men en velkommen avlastning ved arbeidet.» (B. K. Schulz.)
Virkningen av de landlige omgivelser er naturligvis ikke alle like gunstige, men de fleste av dem er det. De er allsidige og tvinger kroppen til full utfoldelse av de fysiske evner. Mange slags farer av fysiologisk, biologisk og moralsk art som truer storbyen, er landbefolkningen for en stor del fritatt for.
Kampen for å redusere det store sluk av folkekraft som storbyen representerer og i størst mulig grad å desentralisere befolkningen er satt i gang i flere kulturland verden over, f. eks. Amerika og Italia. Utenfor Rom er således oprettet tallrike arbeiderhjem. Dean Inge har gitt følgende sterke uttalelse: «Når menneskene engang virkelig opdager hvilken skade byen representerer, vil plogen gå over storbyen.»
For den samme tanke å desentralisere bybefolkningen og oprette nye hjem på landet, er den tyske «Siedlungspolitik» trådt inn. Bl. a. har W. Darré satt sig i spissen for en ny «bondebevegelse». I omfattende verker har han utviklet jordbrukets historie fra biologisk syn og påvist dets betydning for ethvert levedyktig folk, og da ikke minst for den nordiske rase, hvis livsbetingelse alltid har vært direkte knyttet til jorden og hvis egenskaper alene derved har nådd sin rette utfoldelse. Da de tyske bønder forlot sin jord og drog inn til byene, mistet de selve grunnlaget for sin eksistens og deres før så tallrike barneflokker forsvant efter hvert. Det er nu i Tyskland oprettet arvegårder, hvor bare de beste elementer gis adgang til jorden (med «beste elementer» forståes her folk som stammer fra en sund og sterk slekt). For å sikre sig at bonden blir på gården, finnes der bestemmelser som går ut på at gården bare kan belastes i meget begrenset målestokk etc.
Bondestanden har til alle tider dannet grunnlaget for kulturen. Eller som forskeren Rechenbach sier: Bondestanden er ikke en stand blandt andre, men folkets livskilde. Alle våre forfedre var bønder. Den jorddyrkende befolkning er vår egentlige rot. Uten rot kan treet ikke leve og bære frukter. Derfor kan vi heller ikke undvære bondestanden.
- ↑ Professor E. Linderholm gjør opmerksom på at den samme utvikling gjør sig gjeldende i Sverige. Menn som Olof Rudbeck, Linné, Tegner, Berzelius var prestesønner. Av prestelig avstamning er et utall av svenske kulturslekter som Almqvist (Smål.), Almquist (Uppl.), Benzelius-Benzelstierna, Boethius, Cavallin, Cederstrøm, Celsius v. Celse, Lagerbring, Lindhagen, Lovén, Munck af Rosenschold, Rosenblad, v. Rosén og v. Rosenstein Rosenius i Sexdråga, Retzius, Rogberg, Stenhammar, Thyselius, Troilius v. Troil, Waldenström, Wieselgren af Wirsén, Åkerhielm, for bare å nevne noen av de mest kjente.