Rothschilds fiolin (Tsjekhov)
| Rothschilds fiolin av , oversatt av Wikikilden |
| Novelle oversatt fra Marian Fells oversettelse Rothschild's Fiddle på engelsk wikisource. |
Det var ei lita grend, verre enn en landsby, og stort sett bebodd av eldre personer som irriterende sjelden gikk hen og døde. Sykehuset og fengselet trengte lite kister; kort sagt gikk forretningen dårlig. Hvis Jakov Ivanov hadde vært kistesnekker i provinshovedstaden ville han sannsynligvis eid sitt eget hus nå, og blitt titulert som Jakov Matvejitsj, men her på dette lille stedet ble han bare kalt Jakov, og hadde av en eller annen grunn fått tilnavnet Bronse. Han bodde like fattigslig som en vanlig småbruker, i en gammel ettroms hytte hvor han og Marfa, og komfyren, og en dobbeltseng, og kistene, og høvelbenken, og alt nødvendig husgeråd var stuet sammen.
Jakov laget formålstjenlige og sterke kister. For bønder og landsbyboere laget han dem etter mål av seg selv, og det gikk aldri galt, for selv om han var sytti år var det ingen mann, selv i fengselet, som var høyere og stautere enn ham. Kister for adelige og kvinner laget han etter mål ved hjelp av en tommestokk av jern. Han hadde motvilje mot å lage barnekister, og snekret dem foraktfullt uten å ta mål. Når han tok imot betalingen for dem sa han alltid:
«Jeg liker faktisk ikke å måtte bry meg med bagateller.»
Ved siden av kistesnekringen fikk han en liten ekstrainntekt ved å spille fiolin. Stedet hadde et jødisk orkester som spilte ved brylluper. Det ble ledet av blikkenslageren Moses Shahkes, som beholdt mer enn halvparten av honoraret selv. Siden Jakov var en svært god spillemann, og spesielt til å spille russiske folketoner, inviterte Shahkes ham iblant til å spille i orkesteret for en sum av 50 kopek om dagen, og i tillegg kom gaver han kunne få fra gjestene. Straks Bronse tok plass i orkesteret ble ansiktet hans rødt og han begynte å svette voldsomt, for det var alltid varmt og hvitløksstanken så intens at han nesten ble kvalt. Så begynte fela hans å knirke, og ved høyre øre brummet en kontrabass mens en fløyte klaget på venstre side. Fløyta ble spilt av en utmagret jøde med rødt skjegg og et nettverk av røde og blå blodårer i ansiktet; han bar samme navn som den berømte rikingen Rothschild. Denne hersens jøden klarte alltid å spille selv de lystigste melodier som sørgemarsjer. Uten noen spesiell grunn bygde Jakov litt etter litt opp en følelse av hat og forakt for alle jøder, og spesielt for Rothschild. Jakov kranglet med ham og forulempet ham med ufint språk, og forsøkte en gang til og med å slå ham. Men Rothschild ble forbannet av dette, og skrek rasende:
«Om det ikke var for at jeg alltid har respektert deg for din musikk, ville jeg kastet deg ut av vinduet for lenge siden!»
Så brast han i gråt. Etter denne hendelsen ble Bronse sjelden invitert til å spille i orkesteret, han ble bare hentet inn når det var absolutt nødvendig fordi en av jødene ikke kunne stille.
Jakov var aldri i godt humør, for han måtte alltid bære de frykteligste tap. For eksempel var det en synd å arbeide på søndager og helligdager, og mandag var alltid en dårlig dag, og dermed ble han nødt til å sitte og tvinne tommeltotter rundt 200 dager i året. Dette innebar et stort tap for ham. Dersom noen i landsbyen feiret bryllup uten musikk, eller om Shahkes ikke spurte ham om å spille, var det ytterligere et tap. Politimesteren hadde ligget syk med tæring i to år mens Jakov utålmodig ventet på at han skulle dø, og så gikk politimesteren hen og døde mens han lå på kurbad i provinshovedstaden. Det innebar et tap på minst ti rubler siden det ville blitt en dyr og brokadeforet kiste.
Tanken på disse tapene hjemsøkte Jakov spesielt nattestid, så han pleide å legge fela på senga, og når bekymringene kom togende inn i hjernen, klimpret han på strengene, og instrumentets lyd i mørket fikk Jakovs hjerte til å føles lettere.
Sjette mai i fjor ble Marfa plutselig syk. Den gamle kvinnen fikk vanskelig for å puste, gikk ustøtt og ble fryktelig tørst. Likevel sto hun tidlig opp, tente i komfyren, og hentet til og med vann. Når det nærmet seg kveld, la hun seg. Jakov spilte fele dagen lang. Etter at det ble mørkt tok han fram boken hvor han hver dag noterte dagens tap, og en gang han ikke hadde noe bedre å ta seg til summerte han opp årets tap. Det viste seg å beløpe seg til mer enn tusen rubler. Han ble så rystet av denne oppdagelsen at han kastet kulerammen på gulvet og trampet på den. Så plukket han den opp igjen og klikket en lang stund med kulene mens han sukket både dypt og lenge. Ansiktet ble purpurrødt og svetten dryppet fra pannen. Han tenkte at dersom han hadde satt de tapte rublene i banken ville bare rentene beløpt seg til førti rubler ved årsslutt. Så der var det ytterligere førti tapte rubler! Med andre ord var det bare tap og ikke annet enn tap hvor han enn vendte seg.
«Jakov!» ropte Marfa plutselig, «jeg dør!»
Han så på sin kone. Ansiktet hennes var rødt av feber og hadde et uvanlig gledesfylt og strålende uttrykk. Bronse ble bekymret, for han var vant til å se henne blek og ydmyk og ulykkelig. Det virket faktisk som hun var døende, og glad for å endelig å slippe vekk fra hytta, kistene og Jakov. Hun stirret opp i taket mens leppene beveget seg som om hun hvisket til sin Frelser mens han kom henne i møte.
Det var allerede daggry og gjennom vinduet glødet morgenrødmen svakt på østhimmelen. Idet han så på den gamle kvinnen, innså Jakov at han ikke en eneste gang hadde sagt et ømt ord til henne eller trøstet henne; at han aldri hadde tenkt på å kjøpe henne et tørkle eller ta med litt god mat fra bryllupene. Han hadde tvert imot skjelt henne ut og forulempet henne for sine tap, og knyttet neven mot henne. Sant nok hadde han aldri slått henne, men like fullt var hun blitt skremt, og hver gang han skjelte henne huden full ble hun ble paralysert av frykt. Ja, og han hadde ikke tilatt henne å drikke te fordi tapene var store nok som de var allerede, så hun hadde måtte nøye seg med kokt vann. Nå som han skjønte hvorfor ansiktet hennes hadde fått et så lykkelig uttrykk, følte han seg elendig.
Så snart det var lyst nok lånte han en hest fra naboen og tok Marfa til sykehyset. Det var lite pasienter så de behøvde ikke vente så lenge - bare omtrent tre timer. Til hans store glede var det ikke doktoren som tok i mot pasientene den dagen - han var syk selv - men assistenten Maksim Nikolaitsj, en gammel mann som selv om han var kranglevoren og drikkfeldig, hadde rykte på seg til å vite mer enn doktoren.
«God morgen, Dere Nåde», sa Jakov idet han geleidet den gamle kvinnen inn på kontoret. «Unnskyld oss for at vi trenger oss på med denne bagatellmessige plagen, Maxim Nikolajevitsj. Som du ser har min bedre halvdel blitt syk. Dette er, som man sier, min livsledsagerske, om du unnskylder uttrykket...»
Doktorassistenten rynket øyenbrynene, strøk seg over kinnskjegget mens han undersøkte den gamle kvinnen. Hun satt sammensunket på en lav krakk, og med sin spisse nese og åpne munn lignet profilen hennes på en tørst fugl.
«Hmm, akkurat, nettopp» sa doktoren langsomt og sukket. «Dette er et influensatilfelle, og muligens feber; det er tyfoidfeber i byen. Hva kan vi gjøre? Den gamle kvinnen har levd sine liv her på jorden, takk Gud for det. Hvor gammel er hun?»
«Hun mangler ett år på å bli sytti, Deres Nåde.»
«Vel, hun har levd lenge. Alt må ta slutt en gang.»
«Du har rett, Deres Nåde», sa Jakov og smilte av høflighet. «Vi takker deg så mye for Deres vennlighet, men tillat meg å minne om at selv et insekt misliker å dø!»
«Det er forsåvidt riktig» sa doktoren i en tone som antydet at kvinnens skjebne lå i hans hender. «Her er hva du skal gjøre, min gode mann. Legg kalde kompresser på hodet hennes, og gi henne av dette pulveret to ganger daglig. Så, farvel! Bon jour!»
Av doktorens ansiktsuttrykk skjønte Jakov at det var for sent for pulver. Han forsto at Marfa ville dø ganske snart, om ikke i dag, så i morgen. Han rørte lett ved doktorens albue, blunket og hvisket:
«Hun burde årelates, doktor!»
«Jeg har ikke tid, jeg har ikke tid, min gode mann. Ta din gamle kone og gå i Guds navn. Farvel.»
«Vær så inderlig snill å årelate henne, doktor!» tryglet Jakov. «Du vet selv at om hun hadde mageknip kunne pulver og dråper hjelpe, men som du ser har hun influensa. Det første mange gjør når man får influensa er å årelate, doktor!»
Men doktoren hadde allerede bedt om å få sendt inn neste pasient, og en kvinne som leide en liten gutt kom inn i rommet.
«Gå nå, gå!» ropte han til Jakov. «Det har ingen hensikt å lage bråk!»
«Så sett i det minste noen igler på henne! Jeg vil være deg evig takknemlig!»
Doktoren mistet tålmodigheten og skrek:
«Ikke et ord mer, din tosk!»
Jako mistet også besinnelsen og ble rød og varm i ansiktet, men han sa ingenting, og tok Marfas arm og ledsaget henne ut av rommet. Først da de var i vognen igjen så han rasende og hånlig på sykehuset og sa:
«Litt av en gjeng der inne! En rik mann ville fått årelating, men en fattig mann nektes selv en eneste igle. Tyrann!»
Tilbake i hytta sto Marfa og støttet seg til komfyren i nesten ti minutter. Hun trodde at dersom hun la seg ned ville Jakov begynne å snakke om sine tap og skjelle henne ut for å legge seg ned og ikke arbeide. Jakov så på henne med sorg, og tenkte at i morgen er det den Hellige Johannes' dag og i overimorgen er det St. Nikolaus dag, og deretter er det søndag og så mandag, en dårlig dag å utføre arbeid på. Det vil si at han ikke kunne arbeide på fire dager, og i løpet av disse dagene ville Marfa sannsynligvis dø, og dermed måtte han lage kista straks. Han tok tommestokken av jern og målte henne opp. Så la hun seg ned, og han gjorde korsets tegn og begynte å arbeide på kista.
Da arbeidet var fullført tok Bronse på sine briller og skrev i boka:
«For en kiste til Marfa Ivanov - 2 rubler, 40 kopek.»
Han sukket. Den gamle kvinnen lå stille med lukkede øyne hele dagen, men på kvelden, etter mørkets frembrudd, ropte hun på sin mann.
«Husker du, Jakov?» spurte hun. «Husker du at for femti år siden gav Gud oss et lite barn med gyllent, krøllete hår? Husker du hvordan du og jeg satt på elvebredden og sang under poppelen?» Så la hun til med et bittert smil: «barnet døde».
Jakov ransaket hjernen, men klarte ikke for sitt bare liv å minnes barnet eller poppelen.
«Du drømmer» sa han.
Presten kom og utførte sakramentet og gav henne den siste olje. Så begynte Marfa å mumle usammenhengende, og mot morgenen døde hun.
De gamle nabokvinnene vasket og kledte henne, og la henne i kista. For å slippe å betale kirketjeneren, leste Jakov selv salmene over henne, og graven kostet ham ingenting siden vaktmannen på gravplassen var hans fetter. Fire bønder bar kista til graven, ikke for penger, men av respekt. De gamle kvinnene, tiggerne og to landsbyidioter var med i gravfølget, og menneskene de passerte gjorde respektfylt korsets tegn. Jakov var glad for at alt hadde gått så greit og anstendig og billig uten at noen kunne ta anstøt av det. Da han tok et siste farvel med Marfa, berørte han kista og tenkte:
«Det var vel utført arbeid!»
Men da han gikk hjem fra gravplassen, ble han overmannet av en akutt følelse av depresjon. Han følte seg syk, åndedrettet ble febrilt, beina svakere og han ble fryktelig tørst. Dessuten invaderte tusen tanker hodet hans. Han husket igjen at han ikke en eneste gang hadde trøstet Marfa eller sagt et ømt ord til henne. De femtito årene de hadde bodd sammen lå strukket ut langt, langt bak ham, og på en eller annen måte hadde han ikke en eneste gang tenkt på henne, ikke gitt henne mer oppmerksomhet enn om hun hadde vært en hund eller en katt. Og likevel hadde hun fyrt i komfyren hver eneste dag, laget mat og bakt og hentet vann og hogd ved, og når han kom full hjem fra et bryllup hengte hun ærbødig fiolinen på veggen, alt i stillhet og med et engstelig, ydmykt uttrykk i ansiktet.
Men så kom Rothschild ham i møte på veien, han smilte og bukket.
«Jeg har sett etter deg, onkel!» sa han. «Moses Shahkes hilser deg, og ber deg straks komme til ham.»
Jakov var ikke i stemning. Han hadde mest lyst til å gråte.
«La meg være!» utbrøt han og fortsatte å gå.
«Hvordan kan du si det?» skrek Rothschild forskrekket mens han løp ved siden av Jakov. «Moses vil bli svært sint. Han vil at du skal komme straks!»
Jakov kunne ikke fordra jødens pesing, hans blunkende øyne og fregnete ansikt. Han så med avsky på den lange grønne frakken han gikk i, og hele hans skjøre, forfinede figur.
«Hvorfor plager du meg, hvitløksånde?» ropte Jakov. «Kom deg vekk!»
Jøden ble sint og ropte tilbake:
«Skrik ikke slik til meg, ellers kaster jeg deg over gjerdet!»
«Kom deg ut av syne!» brølte Jakov mens han hyttet med knyttneven mot ham. «Det er umulig å leve i samme by som dere svin!»
Rothshild sto som forstenet av skrekk. Han sank sammen og viftet med armene over hodet som for å beskytte seg mot slag; så hoppet han opp og løp så fort beina klarte å bære ham. Han løp med byksende steg og viftende armer, og man kunne se hans lange, magre rygg skjelve. Småguttene var henrykt over hva som hadde skjedd, og løp etter ham mens de skrek «Jøde! Jøde!» Noen hunder kastet seg bjeffende inn i forfølgelsen. En eller annen brøt ut i et latterbrøl og plystret; hundene bjeffet enda høyere og truende.
Så må en hund ha bitt Rothschild, for et klagende, desperat skrik flerret luften.
Jakov streifet på måfå over utmarka til kanten av byen og guttene ropte etter ham. «Der går gamlingen Bronse! Der går gamlingen Bronse!» Han befant seg ved elva hvor snipene skar gjennom lufta med skjærende skrik, og endene kvakket og svømte til og fra. Sola skinte varmt og vannet glitret så det rent var vondt å se på. Jakov slo inn på stien som fulgte elvebredden. Han kom over en rund, rødkinnet kvinne som akkurat forlot badehuset. «Aha, din oter!» tenkte han. Ikke langt fra badehuset sto noen smågutter og fisket kreps med kjøttstykker. Da de så ham ropte de frekt: «Gamle Bronse! Gamle Bronse!» Men der foran ham sto det en eldgammel poppel med en vid trekrone og massiv stamme, og et kråkereir mellom greinene. Plutselig mintes Jakov livaktig et lite barn med gyldne krøller og poppelen Marfa hadde snakket om. Ja, dette var det samme treet, så grønt og fredfylt og trist. Så gammelt det stakkars treet var blitt!
Han satte seg under treet og tenkte på fortiden. På den andre bredden, hvor det nå var en eng, hadde det den gang stått en stor bjørkeskog, og den nakne åsen i horisonten hadde hatt en blåaktig farge fra en gammel furuskog. Og store båter seilte på elva, men nå lå alt stille og urørlig, og bare en liten bjørk var igjen på den andre bredden, et grasiøst tre, som ei jente, og det svømte bare ender og gjess på elva. Det var vanskelig å forestille seg at det hadde seilt båter der. Det forekom ham også at det var færre gjess nå enn den gang. Jakov lukket øynene og forestilte seg at en stor flokk hvite gjess løftet seg og fløy mot ham.
Han undret seg over hvorfor han aldri hadde vært nede ved elva de siste førti eller femti årene av sitt liv, eller, om han hadde vært der, hvorfor han aldri la merke til den. Elva hadde en fin og stor vannføring; han kunne ha fisket og solgt fangsten til kjøpmennene, embetsmennene og restauranteieren ved skysstasjonen, og sette pengene i banken. Han kunne ha rodd fra gård til gård og spilt fiolin. Mennesker fra alle sosiale lag ville betalt for å høre ham. Han kunne prøvd å drive en skyssbåt på elva, det ville ha vært bedre enn å snekre kister. Han kunne til og med alt opp gjess som kunne slaktet og sendt til Moskva om vinteren. Bare duna ville gitt ham ti rubler i året! Men han hadde gått glipp av alle disse sjansene og ikke gjort noe. Hvilke tap innebar ikke det! Hvilke forspilte muligher lå ikke her! Og tenk om han hadde gjort alt dette samtidig! Tenk om han hadde fisket, spilt fele, seilt båten og fødd opp gjessene, hvilken kapital ville han ikke hatt nå! Men han hadde ikke en gang drømt om å gjøre alt dette; livet hans hadde passert uten profitt eller gleder. Det hadde gått som en røyk. Ingenting lå foran ham; bak ham lå bare tap, og slike fryktelige tap at han skalv bare av å tenke på dem. Hvorfor, ja, hvorfor ble bjørkeskogen og furuene felt? Hvorfor lå engene så forlatt? Hvorfor gjorde folk nøyaktig det motsatte av det de burde gjøre? Hvorfor hadde Jakov skjelt og smelt og knyttet neven og såret konas følelser hele livet? Hvorfor, ja hvorfor hadde han nettopp skremt og fornærmet jøden? Hvorfor blandet folk seg alltid opp i hva andre gjorde? Hvilke tap resulterte ikke dette i? Hvilke fryktelige tap! Dersom det ikke var for misunnelighet og sinne ville folk ha stor fortjeneste av hverandre.
Hele kvelden og natten drømte Jakov om barnet, om poppelen, om fiskene og gjessene, om Marfas profil som minte om en tørst fugl, og om Rothschilds bleke, triste uttrykk. Underlige ansikter så ut til å bevege seg mot ham fra alle kanter mens de mumlet om tapene hans. Han kastet seg fra side til side og sto han opp fem ganger for å spille fiolin.
Neste morgen sto han med stort besvær opp og gikk til sykehuset. Den samme doktorassistenen beordret kalde omslag på hodet, og gav ham litt pulver han skulle ta; av uttrykket og stemmen hans forsto Jakov at tilstanden var dårlig, og at intet pulver kunne redde ham nå. Men han vandret hjem tenkte han over hva godt som kunne komme av hans død: han slapp å spise og drikke og betale skatt, han kunne heller ikke fornærme folk mer, og siden man ligger i graven i hundretusener av år, ville summen av besparelsene bli enorme. Så livet betød tap, døden gevinst. Tankegangen var selvsagt riktig, men det var også fyktelig trist. Hvorfor skulle verden være skrudd sammen slik at en manns liv, som bare ble skjenket ham en gang, måtte gjennomleves uten gevinst?
Han var ikke lei seg for at han skulle dø, men da han kom hjem og så fiolinen, kjente han et stikk av smerte, og ble lei seg for at det var slutt. Han kunne ikke ta fiolinen med seg i graven, og nå ville den bli igjen som et foreldreløst barn og få samme skjebne som birkelunden og furuskogen. Alt i verden hadde gått tapt og ville være tapt for alltid. Jakov gikk ut og satte seg på dørterskelen med fiolinen trykt til brystet. Og mens han tenkte på sitt bortkastede liv så fullt av tap, begynte han å spille uten å vite hvor sørgelig og rørende musikken hans var, og tårene strømmet fra kinnene hans. Og jo mer han tenkte, desto mer sørgmodig lød fiolinen.
Det lød et klikk eller to fra portlåsen, og Rothschild kom inn og vandret modig halveis til huset. Der stoppet han plutselig, sank liksom sammen og, sannsynligvis av frykt, begynte han å gjøre tegn med hendene som for å vise med fingrene hva klokken var.
«Kom igjen, vær ikke redd!» sa Jakov mildt, og ga tegn til at han skulle komme nærmere. «Kom hit.»
Med mange mistroiske og engstelige blikk gikk Rothshild bort til Jakov og stoppet på et par meters avstand.
«Vær så snill å ikke slå meg!» sa han mens han bøyde seg, «Moses Shakes har sendt meg til deg igjen. "Ikke vær redd", sa han "gå til Jakov", sa han til meg, "og si at vi ikke klarer oss uten ham." Det er et bryllup neste torsdag. Jada. Herr Sjapalov gifter bort datteren sin til en meget fin mann. Det vil bli et svært dyrt bryllup, ai, ai!» la jøden til med et nikk.
«Jeg kan ikke» sa Jakov og pustet tungt. «Jeg er syk, broder.»
Og han begynte å spille igjen, og tårer rant fra øynene og ned på fela. Rothshild lyttet oppmerksomt, delvis bortvendt og med armene foldet over brystet. Det skremte, perplekse uttrykket i ansiktet hans vek gradvis for et av sorg og smerte. Han vendte blikket mot himmelen, som om han led de frykteligste kvaler og mumlet: «Au au» og tårer rant langsom nedover kinnene hans og dryppet på den grønne frakken.
Jakov lå i sengen og led hele dagen. Da en prest kom til ham om kvelden for å gi ham sakramentet, spurte han om Jakov kom på noen spesiell synd han hadde begått.
Mens han kjempet med sin sviktende hukommelse kom Jakov enda en gang på Marfas triste anskikt og jødens desperate skrik da han ble bitt av hunden. Han mumlet nesten uhørlig:
«Gi fela mi til Rothschild.»
«Det skal gjøres,» svarte presten.
Og nå spør alle i den lille landsbyen:
«Hvor har Rothschild fått den gode fela fra? Har han kjøpt den, stjålet den eller fått tak i den hos en pantelåner?»
Rothschild ga opp fløyta for lenge siden, nå spiller han bare fiolin. De samme sørgmodige tonene flyter nå fram under buen som de som brukte å komme fra fløyta, og når han forsøker å gjenta det Jakov spilte da han satt på dørterskelen til hytta, blir resultatet en melodi så klagende og trist at alle som hører ham gråter, og selv hever han blikket og mumler «au au!» Og denne nye sangen har gjort slikt inntrykk i byen at kjøpmennene og de offentlige tjenestemennene konkurrerer med hverandre om å få Rothshild til å komme til deres hus, og noen ganger oppfordrer de ham til å spille den ti ganger etter hverandre.