Russisk riviera
Vi bilte en glohet høstdag
op fra det indre Krim.
Herjet av sol lå jorden
rynket og tør og grøm.
Langs veien lå tykke støvet,
som rim på det brune løvet,
og gresset i grøften stod brent og rødt.
Det var som om alt under sol var dødt.
Kjørte vi mange timer
gjennem det øde land?
Vet ikke. Alt jeg husker
er at vi ønsket vann!
Og luften sprang gul av hete
på motor-exhaustens væte
og slukte den melkeblå sure røk
så støvet og skitten av veien føk!
På toppen av fjellets skråning
stod der en høi portal.
Og på den annen side
måtte der være en dal —
for veien forsvant i porten
med støvet og hestelorten,
og alt hvad vi så var et himmelblått
kvadrat i en ramme av mørkegrått.
Så gled vi igjennem porten — — —
Å, for et eventyr:
skrånende ned i dypet
den russiske côte d'azur!
En glitrende morgengave
fra solen og Sortehavet
med kilder, som rislet med latter og sang
og haver, som nedover skrentene hang!
Fjernt nede gikk strandens linje.
— Men, hvor er havet blitt av?
Alt dette blå er jo himlen,
ikke Det sorte hav!
Akk nordbo, i solparadiset
der skrøner man nok på det viset.
Man vet ikke forskjell på ondt og godt,
og heter det sort, er det sikkert blått!
Ja, sandelig var vi Syden!
En hilsen, o pinje, fra nord,
fra treet som nu står og bier
på sneen — fra granen, din bror!
Vær hilset, blå hav, fra en fetter,
som tordner i stormsvarte netter
og raser mot vintrens lange savn
og lenges avsindig til solens favn!
I bakkene langsefter veien
sprang unge og slanke svin!
Og ute i vindrueberget
lå piker og sanket vin
med solblink i saftvåte tenner
og vinket med jordbrune hender!
Vi drakk i en kro et glass vin — og ett til
og Krimskaja Vina er is og ild!
Og høit på en stupbratt klippe — en virkelig skriftklok plass — der hadde man reist en kirke, et strålende gudspalass med kupler som gylne pokaler, der raktes mot verdens befaler, at druen må fylles med solens saft og evig bevare sin underkraft!
Og ødselt og lunefullt dristig var fagre, fantastiske slott blitt bygd på de steileste tufter, hvorhelst, blott de tok sig ut godt. Langs stranden lå hvite små byer som lette, forankrede skyer bak mørke cypresser i fornem ro — de trærne har sikkerlig adelsblod.
Så fjellfin og havfrisk var luften — den suste forbi oss som sang og lekende klimpring på strenger og klokker med gullplateklang! — Tartarer med trekk-okser snilte sig tungvint forbi oss og smilte og nikket med blankpus'te kobberfjes og kunde da utenlandsk: Oui — og: yes!
— — — — — — — —Om aftenen: fremme i Jalta,
den syngende, leende by.
Og straks var vi hjemme i Jalta
og hevdet vårt vikingery.
Ohoi, hvor en murer fra tigerstaden
erobret seg blikke på strandpromenaden!
Så var han da også en seks fots kar
med håndlanger-trenede skulderblar!
Ja, strandpromenaden i Jalta,
hvor finner man maken på jord?
På landsiden nattdunkle havers
hett duftende tropiske flor —
på sjøsiden plamer av vannsprøit
som foldet ut viftene mannshøit
og felte dem ned over gatens sten
med regnbueglans der en gasslykt sken!
Og alle de vandrende vekster,
de praktfulle pikene der!
Det strålte og funklet av blomster
i lyktenes flimrende skjær
og skar én i øinene næsten…
— Forøvrig har Saga glemt resten!
Men hundrede nordiske døgn for én natt
der syd, når cikadene spiller i kratt!
— — — —
Vi skumpet på vogner med soltelt
igjennem en morgenblid by,
som møtte med munnen vidt åpen
til sang mot det smilende gry —
et mektig og mesterlig opus
med alt — ifra krigshyl om skopuss,
de badendes latter og bølgesprøit
til sus i cypresser og fuglefløit!
Vårt mål var et Soria Moria,
men ikke i Berget det blå
langt bortenfor solen og månen,
dit drømmene alene kan nå.
Vi kjørte et par kilometer
en vei uten hemmeligheter,
og der lå Livadia, tsarens palass,
på høiden med lynende vindusglass!
På avstand tok slottet sig ut som
et kongelig tillukket sted
med skinnende marmorfasader
i fjern, majestetisk fred
bak veldige vindruemarker
og dype akasieparker.
Å Russland, han var nok en kostbar kar
å holde på ferie, din «lille far»!
Men eventyrskjønt blev vi mottatt! For der vi kom skranglende op alléen på verkbrudne vogner, en formelig askeladd-tropp! — fløi keiserens kåpe i været på taket som flagg til vår ære, iallfall var silken brodert med gull og purpurgløden var underfull.
Og ute på tunet var samlet en skare almindelig folk, som hilste os armen av skuldren og ivrige huket vår tolk og sa, at de fremmede måtte betrakte sig hjemme på slottet! Vi fikk deres håndslag, vi så deres klær: vi var nok blandt feller og frender her.
Hør dét, pessimister, som mener at verden går langsomt frem: fem hundrede fattige bønder har kursted og hvilehjem i tsarslottets haver og saler, hvor før slike grove vandaler kun spøkte i keiserens mareritt som grinende djevler: Er dette ditt? <poem>
En skjønnere, edlere hensikt har Krimlandets solkyst fått nu folket har tatt den til eie og bor i dens rikmannslott. — Jeg husket med ett den annen vidunderlig solblå stranden hvor slitne i vesteuropéisk forstand kan hente sig helse: i Nice og i Cannes.
Jeg syntes jeg så croisettens frekt brusende påfugle-hær hvor ingen vil være no mindre av fødsel enn millionær: akk, hvor de er nedbrutte efter den tid de har brukt sine krefter til noe så hårdt som å høste profitt og påse at treller og trekkdyr har slitt.
Men faen i Middelhavsstranden og hele dens kytende kor! — Vi hilser dig stolt og ærbødig, erobrer, vår russiske bror. Til lykke med hvilen og kuren og pleiersken, mor din, naturen! Vi vet at der her produseres kraft til never på brukbare skaft.