Side:10-099305-MED-OTIR,04.djvu/21

Denne siden er korrekturlest

tidspunktet da det forelå opplysningssvikt for hans del, hadde evne og vilje til å tilbakebetale uberettiget pensjon.

3 Om det subjektive vilkåret for skyld er oppfylt

3.1 Felles utgangspunkter for vurderingen av om Talleraas og / eller Stangeland har utvist grov uaktsomhet

For at Talleraas og / eller Stangeland skal anses for å ha opptrådt grovt uaktsomt ved ikke å ha opplyst om at de hadde inntekter som overskred full pensjon, må de ha utvist en kvalifisert klanderverdig opptreden som foranlediger sterke bebreidelser for mangel på aktsomhet, jf Rt 1970 side 1235. Vinnings hensikt kreves derimot ikke, jf Rt 1999 side 874. Den subjektive skylden må foreligge på gjerningstidspunktet og dekke samtlige objektive vilkår, jf straffeloven § 40 første ledd, jf § 42.

Siden Talleraas og Stangeland hadde inntekter som overskred inntektstaket allerede fra de søkte om pensjon, samtidig som de verken da eller senere opplyste om dette, ser retten situasjonen på søknadstidspunktet som avgjørende. Det foreligger ingen opplysninger om individuelle forhold som tilsier at de to skal bedømmes mildere enn andre i samme situasjon.

Talleraas og Stangeland har fremholdt at de forsto det slik at styreinntekter og / eller fri bil ikke var relevante for inntektsbegrensningen i stortingspensjonsloven.

Hvis skyldkravet i sakene mot Talleraas og Stangeland hadde vært simpel uaktsomhet, hadde det ikke vært nødvendig å ta standpunkt til om de ved dette må sies å ha vært i faktisk villfarelse etter straffeloven § 42 eller rettslig villfarelse etter § 57, jf Rt 1977 side 391. Siden skyldkravet er grov uaktsomhet, ser imidlertid retten dette som nødvendig.

Grensen mellom faktisk og rettslig villfarelse er ofte vanskelig å trekke. Som utgangspunkt bedømmes villfarelse om prejudisielle rettsforhold etter straffeloven § 42. Imidlertid bedømmes villfarelse om prejudisielle offentligrettslige pliktforhold, stort sett som rettsvillfarelse etter § 57, jf eksempelvis Johs Andenæs Alminnelig strafferett, 5. utgave ved Magnus Matningsdal og Georg Fredrik Rieber-Mohn, side 271 følgende.

Etter sammenlikning med særlig Rt 1991 side 741, mener retten at Talleraas og Stangeland har foretatt en uriktig rettsanvendelse som må anses som en situasjonsvillfarelse som skal bedømmes etter straffeloven § 42. I den nevnte Høyesterettsdommen ble villfarelse om at banksertifikater og renter på disse ikke var skattepliktig formue og inntekt, vurdert på denne måten.

Talleraas og Stangeland sin villfarelse om at styreinntekter og / eller fri bil ikke var relevante, må etter dette også ha vært grovt uaktsom.