tilsvarende til Kjønstad-utvalget. Under gjengivelsen fra samtalen med henne om Talleraas sin sak på side 133 i del II av utvalgets rapport, heter det:
”Hun diskuterte nok ikke ”sporadiske inntekter” med Anders Talleraas, det ville hun nok ha husket. Det var mer generelt om nivået. ... Hun er helt sikker på at hun ikke diskuterte konkrete styreverv med Anders Talleraas.”
Talleraas har også fremholdt at søknadsskjemaet bare spurte etter opplysninger om ikke fratrådt offentlig eller kommunal hovedstilling og lønn for slik stilling, og ikke om stilling og inntekter fra privat sektor. Han har endelig vært opptatt av at han ikke fikk noe eget innvilgelsesbrev fra ordningen med beskjed om å melde fra om inntektsendringer. Alt han fikk var kopi av brevet som ordningen sendte til Statens Pensjonskasse 19. desember 2000 med underretning om at den hadde innvilget ham pensjon.
Retten finner det etter dette bevist utover rimelig tvil at Talleraas var klar over at det gjaldt en inntektsbegrensning, og at han ikke ga konkrete opplysninger om sin inntektssituasjon – heller ikke hvilke styreverv han hadde og omfanget av inntektene fra disse – til ordningen. Siden samtalen mellom Talleraas og Risnes fant sted for om lag 10 år siden, og begge har forklart seg om denne bare etter hukommelsen, finner retten – ut fra prinsippet om at enhver rimelig tvil skal komme tiltalte til gode – det bevist at Risnes ga uttrykk for at tilfeldige inntekter var unntatt, men at verken Talleraas eller hun nevnte noe om styrehonorarer. Det var således Talleraas selv som satte likhetstegn mellom tilfeldige inntekter og styreinntekter.
Etter veiledning fra aktsomhetsnormen som Rt 1991 side 741 gir anvisning på, finner retten at Talleraas har utvist grov uaktsomhet.
Talleraas hadde fått den aktuelle lovteksten. Som tidligere stortingsrepresentant – også da loven ble vedtatt – må han forventes å ha hatt særlig gode forutsetninger for å kjenne til og sette seg inn i denne sentrale rettskilden. Som mange andre tidligere representanter burde han da klart nok ha skjønt at alle arbeidsinntekter er relevante ved inntektsprøvingen.
For øvrig mener retten at det neppe kan kreves mer av ham i kraft av at han har vært stortingsrepresentant, enn av andre. Retten mener derfor at Talleraas ikke er sterkt å bebreide for at han ikke satte seg inn i lovforarbeidene. Som mange andre tidligere representanter, burde han likevel klart nok ha skjønt at formålet med ordningen, er å utgjøre et sikkerhetsnett.
Videre visste Talleraas at pensjonen han søkte på, var behovsprøvd i den forstand at det gjaldt en inntektsbegrensning. Styreinntektene som han trakk den slutningen var uten betydning for retten til pensjon, utgjorde en vesentlig del av hans inntekter. I 2000 – året da han søkte om pensjon – utgjorde styreinntektene vel 280 000 kroner, det vil si om lag 45 prosent av de samlede inntektene hans. I 2001 – det første året han mottok pensjon – utgjorde de vel 290 000 kroner, det vil si om lag 65 prosent. Fra 2002 utgjorde de om lag
