Side:Amundsen,Roald-Sydpolen I-1912.djvu/367

Denne siden er ikke korrekturlest
INDE PAA BARRIEREN

hænde. — Flagget fylder sig ut, vifter et sidste farvel og blir borte. — Vi er paa vei mot syd.

Denne første tur indover barrieren var unegtelig spændende. Grunden var absolut ukjendt, utstyret uprøvet. Hvordan vilde terrænget arte sig? Vilde det fortsætte i denne uendelige vidde uten hindringer av nogen sort? Eller vilde naturen byde os uovervindelige vanskeligheter? Hadde vi ret i vor antagelse, at hunder var den bedste trækkraft i disse egne, eller hadde vi gjort rettere i at ta ren, ponnier, automobiler eller aeroplaner, o. s. v.?

Det gik strykende fort bortover. Føreforholdene var udmerket. Hundefoten traadte netop i et litet lag løs sne. Akkurat saa de fik et godt, sikkert tak. Veirforholdene var ikke ganske som vi ønsket dem i et ukjendt land. Vistnok var det stille og mildt og helt behagelig at gaa forsaavidt. Men belysningen var ikke god. Graasløret, den ubehageligste belysning næst taake, hadde