Side:Amundsen,Roald-Sydpolen I-1912.djvu/399

Denne siden er ikke korrekturlest

de skulde. Klokken 8 næste morgen skiltes vi fra de tre, som satte kurs mot nord. En av mine hunder — „Oden” — som hadde faat et stygt gnavsaar — jeg brukte grønlandssæle paa den — maatte jeg sende hjem og fortsætte med bare fem. Disse var svært magre og tilsynelatende utslitte. Men 82° s. br. maatte vi i ethvert fald naa, før vi ga os. Jeg hadde længe haabet, at vi skulde ha rukket 83° s. br., men det begyndte nu at se smaat ut. Fra 81° antok barrieren et litt andet utseende. Istedenfor det absolute flate terræng saa vi den første dag en hel del smaa høisaatelignende dannelser. Vi gav ikke den gang stor agt paa disse tilsynelatende ubetydelige ujevnheter. Men med tiden lærte vi at holde øiet aapent og foten let, naar vi passerte i nærheten av dem. Denne første dag sydover fra 81°s. br. merket vi intet. Føret var udmerket, temperaturen ikke værst, ÷ 23°, og den tilbakelagte distanse upaaklagelig. Men næste dag fik vi den første forstaaelse av disse smaa haugers betydning, idet terrænget slog revne i revne. De var ikke særlig brede, men bundløse, saa langt vi kunde se. Ved midnatstid faldt Hansens 3 ledende hunder — „Helge”, „Mylius” og „Ring” — i og blev hængende i sæletøiene. Og heldig var det, at sakene holdt, for tapet av disse 3 vilde blit meget følbart. Da de efterfølgende hunder saa de tre forsvinde, stoppet de op. De hadde heldigvis en fremtrædende frygt for disse revner og stoppet altid op, naar det var noget paafærde. Vi forstod nu, at saatedannelsene var en følge av tryk, og at der altid fandtes revner i nærheten av dem.

Denne dag var for det meste tyk og usigtbar. Nordlig vind og snefok fra tid til anden. Imellem en av bygene