Side:Bekjendelser.djvu/186

Denne siden er korrekturlest

ironisk bebrejdelse, for noe spottende glir inn i det unséelie smile, som vil hun si: «tror du kansje bare det er dei jei er gla i du da tosken!» — og uten aa svare sætter hun sei ned paa en tue. Jei sætter mei ve siden a henne og griper hennes haann, og sier angest:

— Vera! er Di vonn paa mei endda for inatt?

— Nej, det er jei ikke, sier hun venli.

— Jei tror ikke det var min skyll, sier jei sykt og ser angerfult op paa henne — jei tror ikke jei var full, jei hadde jo ikke drukket noe til aa bli full a... jei tror det er hjernen som af og til pludseli slaar sei gal fordi jei aldri sover... Da jei gle ned a bænken deroppe i haven sammen me Dem mistet jei bevistheten, og vaagnet først like før Di løp fra mei, og trodde da at vi var ute i skoven. Og orntli til mei sell igjen kom jei ikke førenn Di sa, derborte hvor Di var løpet i lann, at Di skulle gaa me ned i prammen igjen og la mei faa ro Dem hjem... Jei tror ikke det var min skyll — aa vær ikke vonn paa mei?

og taarerne siler neda ansikte mit.

Nej ikke graat! sier hun og ser paa mei me store snille øjne — jei er slet ikke vonn paa dei jo!...

— Jamen Di er ikke gla i mei mer.

— Jo! — hun ser mei fast inn i øjnene, som skjønner hun ikke hva jei mener.

— Nej, Di er ikke gla i mei, sier jei sykt, og ryster paa hode — jei kan jo se paa øjnene Deres og høre det paa stemmen, at Di ikke er det...