Side:Bjørnson - Arne.djvu/32

Denne siden er korrekturlest
Fjerde kapitel.

Da nu den tid var kommen, at kreaturene skulde gætes i skogen, vilde han gæte. Faderen satte sig derimot; han havde jo aldrig gætet før, og var nu i det femtende år. Men så godt talte han for sig, at det blev som han vilde, og hele den vår, sommer og høst var han blott hjemme og sov; ellers i skogen med sig selv den utslagne dag.

Ditopp til sig selv tok han sine bøker med. Han leste og skar bokstaver i barken, han gikk og tenkte, lengtes og sang; men når han om kvelden kom hjem, hvor faderen ofte var full, slog hans moder, forbannede henne og bygden, og talte om, at han engang skulde have rejst langt vekk, da kom der også rejselengsel i gutten. Det var ille her, og bøkerne bar ut, og sommetider var det likesom også luften bar ut og over de høje fjelle.

Så var det, at han midsommers møtte Kristian, kaptejnens eldste søn, som fulgte tjenestegutten tilskogs efter hesterne for at få ride hjem. Han var et par år eldre enn Arne, lett og lystig, ustadig i all sin tanke, men midt inn imellem sterk i sine