Side:Bjørnson - Arne.djvu/94

Denne siden er korrekturlest
93

mo’r?“ spurte mannen; „nej hun er på loftet og vejer ull.“ — „Har du bedet henne?“ — „Ja; men hun siger, hun vil intet have.“ — Der var en stund taushet. „Der er jo koldt på loftet.“ — „Hun vilde ikke jeg skulde legge i.“ —

Efter middagen arbejdede Arne; om kvelden var han atter inne blandt dem. Da sat også konen der. Kvinnfolkene sydde; mannen stellte med nogle småting, Arne hjalp ham; der var timelang taushet; ti Eli, som ellers syntes at føre ordet, taug også nu. Arne tenkte med forferdelse at så var det vel også ofte hjemme hos ham; men det var som følte han det først nu. Eli pustede engang langt ut, som havde hun holdt sig lenge nokk, og så gav hun sig til at le. Da lo også faderen, og Arne syntes også det var latterligt, og tok i med. Fra nu av talte de adskilligt, tilsidst blev det iser han og Eli, faderen lagde ord inn. Men engang Arne havde talt lenge, kom han til at se opp; da møtte han moderen, Birgit; hun havde senket arbejdet og sat og nidstirede på ham. Nu tok hun arbejdet fat; men ved de første ord han atter sagde, så hun opp.

Det blev sængetid og hver gikk til sitt. Arne vilde merke sig den drøm, han havde havt første natt på et nytt sted, men der var ingen mening i den. Han havde hele dagen litet eller intet talt med husbonden; nu om natten var det blott om ham han drømte. Det sidste var at Bård sat og spil-