Side:Brandt - Forelæsninger over den norske Retshistorie 1.djvu/255

Denne siden er korrekturlest

gjenoptagne af en Anden. Navnlig synes det at være indtruffet efter de borgerlige Krige i det 12te og 13de Aarhundrede, samt sednere efter den sorte Død i 1349–1350, at en stor Mængde af tidligere bebyggede Gaarde denne Maade er blevne forladte. – Om saadanne Ødegaarde og Rydningspladse (auðnir, ruðstaðir) indeholder Lovene forskjellige Bestemmelser, fornemmelig sigtende til gjennem Lettelser i de offentlige Byrder at befordre deres Optagelse og Bebyggelse. Allerede i G. L. 80 paalægges det Ejeren af en nedlagt Gaard (auðn), hvis han vil beholde den, selv at gjerde mod sine Naboer^[1]. Og E. K. R. 11, jfr. M. L. VII. 54 og 55, vil, at Ejeren af den nedlagte Gaard fremdeles skal deltage i Budstikkens Ombæren og Fattiges Flytning, saa længe han benytter Ødegaarden til Ager eller Eng. Lader han den derimod ligge ganske ubrugt, og alene benytter den til Havnegang, (ef auðn fellr í nauta troð), skal hans Nabo, som før bar Budstikken til ham, for Fremtiden bære den videre til næste Gaard, men derfor ogsaa have Ret til selv at havne paa Ødegaarden (kaupi sér því höfn). – Ved en Retterbod af Haakon Haakonssøn (F. L. Indl. 17–19) gaves der en Række af Bestemmelser om Ødegaarde og Rydningspladse^[2]. For saavidt en Ødegaard alene benyttedes som Heslaatteland, skulde Ejeren alene deltage i Budbyrd og Fattiges

↑ Því at engi skal øðrum at garðstauri standa.
↑ Of auðn þat, er maðr slær yfir ok sár eigi, þá skal sá, er auðn á, halda upp boðburð ok fátœkra manna flutning, en eigandi komi hann kaupi sínu við þann, er næstr býr auðninni, eptir því sem skynsamir menn virða. En ef hann gerir bæði, sær ok slær yfir, þá skal hann gera slíkan leiðangr, sem sannsýnum mønnum kemr á samt á manntalsþingi. – En um þær auðnir, er menn vilja byggja, þá skal sá ráða, er auðn á, at húsa sjálfr, ok ljá þrjá vetr þeim, er upp vinnr jørð; elligar at sá hafi 6 vetr skuldarlaust, er húsar ok upp vinnr jørð, bæði at akri ok eng, nema þeir semi annat kaup sín á milli. En leiðangr hafum vér af gefit fyrir tvá nef, svá lengi sem hann hefir skuldarlaust. – Of eignir þær, er utan stafs eru kallaðar ok í almenningum eru gørvar, þá viljum vér, at þar standi slík løg ok skipan um meðal konungs ok karls, sem austr eða suðr í landit, ok slíka þegnskyldu geri þeir hér, sem þar, eptir konungs skipan.

[1] Því at engi skal øðrum at garðstauri standa.

[2] Of auðn þat, er maðr slær yfir ok sár eigi, þá skal sá, er auðn á, halda upp boðburð ok fátœkra manna flutning, en eigandi komi hann kaupi sínu við þann, er næstr býr auðninni, eptir því sem skynsamir menn virða. En ef hann gerir bæði, sær ok slær yfir, þá skal hann gera slíkan leiðangr, sem sannsýnum mønnum kemr á samt á manntalsþingi. – En um þær auðnir, er menn vilja byggja, þá skal sá ráða, er auðn á, at húsa sjálfr, ok ljá þrjá vetr þeim, er upp vinnr jørð; elligar at sá hafi 6 vetr skuldarlaust, er húsar ok upp vinnr jørð, bæði at akri ok eng, nema þeir semi annat kaup sín á milli. En leiðangr hafum vér af gefit fyrir tvá nef, svá lengi sem hann hefir skuldarlaust. – Of eignir þær, er utan stafs eru kallaðar ok í almenningum eru gørvar, þá viljum vér, at þar standi slík løg ok skipan um meðal konungs ok karls, sem austr eða suðr í landit, ok slíka þegnskyldu geri þeir hér, sem þar, eptir konungs skipan.

[1]

[2]