af Ombudsmand betragtedes alene som uhjemlet Brug, der medførte Landnam (F. L. XIV. 2; M. L. VI. 17, Chr. IV. L. 12).
Hvorvidt der i Henseende til Behandlingen af Tyveri har været skjelnet, eftersom Gjerningen var aabenbar eller alene bevist derved, at Befrielseseden var falden for den Sigtede, er for de ældste Loves Vedkommende ikke klart, da G. L. 254[1] jfr. 257 og 258 om alle Tilfælde siger, at Eden falder den Sigtede til útlegð, jfr. G. L. 135, der udtrykkelig siger, et Settereden for Tyveri falder til úbóta. – Ikke destomindre synes man at maatte antage, at man i Norge, paa samme Maade som andetsteds, har skjelnet saaledes, at Tyveriet, hvor det ikke var aabenbart, ikke medførte ubetinget Dødsstraf; men at Følgen af, at Settereden faldt, alene var, at Utlegden indtraadte med sine regelmæssige Følger saaledes, at Angjældende beholdt Udsigten til gjennem Forlig med den Bestjaalne et erholde sin Fred tilbage (mod at bøde 40 Mark til Kongen, jfr. G. L. 150). Hvorfor taler, at Budet om Tyves Aflivelse i begge Hovedlovstederne er knyttet til Forudsætningen om, at Tyveriet strax er blevet efterlyst og Tyven greben med Kosterne ihænde og ført til Tings med disse bundne paa sin Ryg. Mærkes maa ogsaa F. L. IV. 30, der indskrænker
- ↑ G. L. 254: Nú stendr maðr fé sitt í hendi øðrum manni, þat er þjófstolit er, en hann vænist heimildar-manni ok kallar kaup sitt, þá skal hann æsta taks fyrir hann ok svá fyrir fé þat, er hann kennir sér, ok gera eindaga til. Þá skal han fœra fram vitni, at þat er hans fé, ok hann gaf eigi, né galt, ok eigi sølum seldi; þá er hánum uppnæmt; þá skal hann gera, hvárt sem hann vill: at fara brott með fé sitt eða reyna heimildar-taka hans. Nú ef hann brestr hánum, þá er hann þjófr at. – Nú kennir maðr øðrum stuld, þá skal hann gera hvárt sem hann vill: at stefna hánum heim ok þeðan til þings, eða fara á þing ok lýsa þar þýft eptir; þá eigu þingmenn at gera hánum heimstefnu til næsta þings, ef hann er innan fylkis; þá skal gera hánum laga-stefnu aptr til þings, ef hann er útan fylkis, ok eindaga þat þing. Nú ef hann kemr eigi, þá ber hann á baki søk, nema nauðsynjar-vitni beri hánum. Nú kemr hann sjálfr á þing, þá skal hann þar eið festa; en ef sá eiðr fellr hánum, þá fellr hann til útlegðar.
standa, ok setr niðr í øðrum stað, ok fœrir á hlut hins, er móti hánum á, þá er hann þjófr at – Jfr. Kap. 89: Nú ef marksteinar eru uppgrafnir ok settir eigi niðr, ok vunnit um, þá skal hann gjalda aptr lóð ok landnám þeim, er jørð á.
