Det er imidlertid efter de gamle Loves Indhold vanskeligt at bestemme, hvorvidt den Fornærmede, naar Sagen saaledes kom for Thinget, var pligtig at modtage det tilbudte Forlig eller ikke; det er ogsaa netop i dette Punkt, hvor Lovens Herredømme over Privathævnen skal vise sig. Saa længe og for saa vidt, som Privathævnens Berettigelse overhovedet anerkjendes, maa den Fornærmede ogsaa have Ret til at afslaa Forlig, og den oprindelige Regel maa derfor have været, at det Offentliges Mellemkomst i alle útlegðarmál indskrænkede sig til en Mægling, som Forbryderen var berettiget til at paakalde, og hvis Udfald den Fornærmede i saa Fald var pligtig at oppebie, men uden at han dog behøvede at underkaste sig nogen Afgjørelse mod sin Vilje. Vidnesbyrd herom afgiver allerede Navnet sátt, at sættast om Misgjerningssagers Afgjørelse, saavelsom den hele Indretning med grið og trygð (jfr. G. L. 32) og Jævnetseden (B. R. 31 og 32); ligesaa de ovenfor nævnte Bestemmelser i G. L. 216 og 240, samt F. L. V. 10. – Det forstaar sig imidlertid at denne Frihed under Samfundsordenens videre Udvikling mere og mere maatte tabe sig, og at det snart maatte blive en Nødvendighed for den, der ikke var en saa meget mægtigere Mand, at underkaste sig den Afgjørelse, som hans Medborgere fandt fyldestgjørende, da han i modsat Fald udsatte sig for,
hans, þá skal nefna frændr hins sára at gæta með hánum, eða greiða bœnðr með hánum svá marga, sem ármaðrinn þarf. En ef hann hleypr frá ármanni, ok verðr hinn sári dauðr, þá skal drepa ármanninn. En ef ármaðrinn er ekki heima, þá skal fá þann mann bundinn konu hans; en ef hvárki er heima, þá skal fá i hønd verkhus-bryta ok svá lið með hanum at halda hann. En frændr hins sárá eigi kost at halda hánum, ef þeir vilja, at ekki varðar þá þó at hann hlaupi frá þeim. En ef ármaðr synjar viðtøku, þá skulu þeir hafa vitni til ok setja þann mann bundinn á flet hans; þá varðar hánum æ hit sama, nema ofríki taki af henum. En hvervetna er ármaðr tekr útlegðar-fé manns, þá skal hann fá mann til at høggva þann mann, er á þing kemr, nema arfi sé nær. En arfa liggr ekki við, þó at hann gefi hánum gang, ok búandum liggr ekki við, þá at hann gangi af þinginu, ef erfingi hins dauða gefr hánum gang. En ef erfingi hins dauða gefr hánum eigi gang, þá drepi ármaðr þann mann, sem fyrr var mælt.
