vitterlig, skal Fordringshaveren stevne Skyldneren hjem til kvaða og fremføre sin Paastand, hvorefter denne enten har at betale eller aflægge Benægtelsesed; vil han ingen af Delene, betragtes han som vedgaaende, og Fordringen indtales, som ovenfor sagt om vitterlig Gjæld[1]. – Det er aabenbart Meningen, at en formelig Dom skal gaa forud for Atføren i begge Tilfælde (atfarar-dómr, atfarar-þing), og at ikke alene Vidneførselen men ogsaa Partsedens Modtagelse skal foregaa paa Tinget. – Forsaavidt Sagsøgeren valgte at stevne Sagen for Lagmanden, er vistnok fremgaaet paa selvsamme Maade. Naar M. L. VIII. 19, jfr. 4 stiller Lagmandens Orskurd ved Siden af en Skilledomskjendelse[2], da skulde vel heraf strengt taget følge, at endnu Tingsstevning maatte til, inden Atfør kunde foregaa; men dertil bar man vistnok ikke bundet sig, efter at Lagmanden havde faaet fuld Jurisdiktion, sideordnet med Tinget. Og naar samme Lovsted fremdeles omtaler Skilledom som værende i fuld Anvendelse, da er dette alene en Følge af, at M. L. har gjengivet F. L. X. 22, uden at bemærke, at en Del af dette nu havde tabt sin praktiske Betydning. Det samme gjælder, naar M. L. VIII. 13, B. L. 9
- ↑ M. L. VIII 3: Ef maðr á fé at manni, þat er váttar vitu, eða við gengit er, þá skal sá, er skuld á at heimta, krefja fjár síns með vátta tvá, hvar sent hann hittir þann, er lúka á, ok geri hánum til hálfs mánaðar stefnu. En ef eigi er goldit at þeirri stefnu, þá skal sœkjandi stefna þing, ok krefja þar enn fjár síns, sem váttar vitu. Nú er vel ef hann greiðir þar eða hans umboðsmaðr innan þess hálfs mánaðar forfalla-laust. En ef þá verðr eigi greitt, þá skal sækjandi nefna þingmenn svá marga, sem hann vill, at fara til heimilis þess, er skuld á at gjalda, ok virða hánum þar fé sitt ok fullrétti eptir laga-dómi af fé þrjóts. Nú eru bœndr allir skyldir til at fara þessa ferð; sekr hverr eyri silfrs við konung, er eigi ferr. Umboðsmaðr konungs er skyldr til at fara, ok óðlast með því hálfa mørk silfrs konungi til handa; en ef hann vill eigi fara, þá fellir hann með því móti sekt konungs. – 4: Nú á madr fé at manni, þat er eigi vitu váttar, þá skal stefna hánum heim til kvøðu ok kveðja fjár þess. Hinn skal annattveggja fé festa eða synja. En ef verjandi vill hvárki fé festa né eið vinna, þá sannar hann sér skuld á hendr at fyrri sókn.
- ↑ Þat er alt vita-fé, er dómr dœmir manni; svá ok ef løgmaðr segir fé á hendr manni með løgligum laga-órskurði at gjalda øðrum manni.
