Side:Brandt - Forelæsninger over den norske Retshistorie 2.djvu/385

Denne siden er korrekturlest

Pligter m. v. Forbudet tilsigter ikke her at opretholde den bestaaende Tilstand i en Tvistsag, men en Advarsel mod Overtrædelse af en given Forpligtelse; det er, ligesom Kravet ved vitterlig Gjæld, Betingelsen for Ansvarets Indtræden; medens den egentlige Lovfæstelse intet forandrer i Parternes retlige Stilling, men alene medfører, at Ansvaret, forudsat at der existerer noget Ansvar, forøges.

Lovfæstelsen var en højtidelig Protest, forkyndt enten i Almindelighed ved Kirkestevne eller til Tinge, eller paa Aastædet umiddelbart henvendt til den, mod hvem Forbudet rettes, af den, som formente sig at have en retlig Interesse i Tingen, mod nogen Befatning med denne, som var til Afbræk for denne Interesse, F. L. XIII. 11, 14, 15. 17, 23–26^[1]; M. L. VII. 18–20, 24, 25. Den Lovfæstende skulde efter M. L. VII. 19 tale saa højt, at alle Tilstedeværende kunde høre det, og sige: „Jeg lovfæster min Jord her idag i gyldig Form, med lovlig Hjemmel og med retlig Virkning (at orðfullu, at løgfullu ok þingsmáli). Jeg forbyder hver Mand at nytte den for sig. Gud være mit Vidne og de gode Mænd, som mine Ord hører!“

I Gulatingsloven forekommer, som oven anført, ikke Ordet „Lovfæstelse“; men Retsmidlet forekommer i de samme Anvendelser under Navnet „Forbud“, at fyrirbjóða, se G. L. 72, 81 og 91. Dog synes dets Anvendelse her ikke at have været saa udstrakt som i Frostatingsloven, hvis Bestemmelser er gaaede over i den nyere Landslov, og hvor det er Regelen, at alle ikke-vitterlige Sager angaaende fast Ejendom indledes med Lovfæstelse. Det synes ogsaa, at Fremgangsmaaden i

↑ F. L. XIII. 11: Ef maðr festir løg fyrir haga sinn, ok er ort í síðan, sá er sekr ránbaugi við konung ok landnám silfrmetnu þeim, er jørð á, ef hann verðr sannr at. – 14: Ef maðr løgfestir holt eða haga eða veiðistaðir, þá skal løgfesta at kirkju eða á þingi, þar sem jørðin liggr. En sú løgfesta skal standa 12 mánaði hinn næstu eptir, ef eigandi løgfestir eða umboðsmaðr hans. – 26: Festa skal løg fyrir lóð ok fyrir áverka, hvar sem hann hittir hann sjálfan, er á orti, innan fylkis. En ef hann hittir hann eigi, þá fari hann til lóðs ok til áverka, ok festi løg fyrir, ok segi hánum sjálfum síðan til eða hjúnum, ef eigi má hann hitta.

[1] F. L. XIII. 11: Ef maðr festir løg fyrir haga sinn, ok er ort í síðan, sá er sekr ránbaugi við konung ok landnám silfrmetnu þeim, er jørð á, ef hann verðr sannr at. – 14: Ef maðr løgfestir holt eða haga eða veiðistaðir, þá skal løgfesta at kirkju eða á þingi, þar sem jørðin liggr. En sú løgfesta skal standa 12 mánaði hinn næstu eptir, ef eigandi løgfestir eða umboðsmaðr hans. – 26: Festa skal løg fyrir lóð ok fyrir áverka, hvar sem hann hittir hann sjálfan, er á orti, innan fylkis. En ef hann hittir hann eigi, þá fari hann til lóðs ok til áverka, ok festi løg fyrir, ok segi hánum sjálfum síðan til eða hjúnum, ef eigi má hann hitta.

[1]