Side:Brandt - Forelæsninger over den norske Retshistorie 2.djvu/394

Denne siden er korrekturlest

Tilfælde har en lignende Bestemmelse). Ligeledes sætter Byloven Ransboden for ikke at betale vitterlig Gjæld til 1 Mark (svarende til Frostatingslovens 3 Mark).

Fuldbyrdelsen af Bødesager, forsaavidt ikke den Skyldiges Vægring paadrog ham Fredløshed, foregik paa samme Maade ved Atfør, som andre Sager angaaende Penge og Gods, G. L. 3, 19, 91; F. L. X. 24; XIII. 11; M. L. IV. 20 o. fl. Ligesaa kom selvfølgelig ogsaa i Fredløshedssager Atfør til Anvendelse med Hensyn til den Skyldiges forbrudte Gods, jfr. G. L. 162, F. L. III. 23 og V. 13, se ovf. S. 16–17.

Hvor Nogen vægrede sig ved at fravige fast Ejendom, efter at hans Uberettigelse til at besidde den paa lovlig Maade var bragt paa det Rene, foreskriver Lovene paa samme Maade Ransbod og Udkastelse med Tingmændenes Bistand under Ledsagelse af Kongens Ombudsmand, G. L. 77, 121, 269; F. L. XIII. 17. jfr. B. R. 100^[1]; M. M. VII. 11, Chr. IV. L. 10. Om nogen Frist for Besidderen, eller Forpligtelse tør Sagsøgeren at oppebie Faredag, tales intetsteds. – Kun i Løsningssager kunde Sagsøgeren først kræve Jorden fravegen til det anordnede Opladelsesstevne, efter G. L. 266, 269, 274, 283 og 284 Torsdag i Paaske-Ugen, efter F. L. XII. 2, som det synes, Lørdag før Fastelavns Søndag^[2]. Ved M. L. VI. 10–12 bestemtes Opladelsesstevnet til Tirsdagen efter Paaske-Ugen; men denne Dag er her tillige, i Tilfælde af Tvist om Løsningsretten, foreskreven som Løsningssagens Tægtedag, saa at Gaardens Fravigelse altsaa maatte ske umiddelbart efter at Dommen var falden. Jfr. ovf. S. 323 og 328. M. L omtaler ellers ikke udtrykkelig Fuldbyrdelse af Domme i Løsningssager.

↑ Ef hann býðr þrjót ok vill eigi af fara, þá fari hinn til með vátta, ok leysi naut hans úr gøgnum hans; en ef hann stendr fyrir, þá leggi rán við, ok stefni hánum heim til þingstefnu ok þing síðan, ok hafi fram vitni sitt á þingi, at þeir høfðu fimtarstefnu, ok at hánum var vitni borit, at hann tók jørð þá fyrri; þa skal hann æsta bœndr atfarar ok fœra hann af jørðu ok taka ránbaug konungi. – B. R. 100: Ef maðr sitr í húsum manns lengr, en hann leigt hafi, at úvilja húsbónda, þá skal svá sœkja: beiða skal húsbóndi hann lás ok lykla ok leggja hánum rán við.
↑ Jfr. Hertzberg, Proces, S. 89–93.

[1] Ef hann býðr þrjót ok vill eigi af fara, þá fari hinn til með vátta, ok leysi naut hans úr gøgnum hans; en ef hann stendr fyrir, þá leggi rán við, ok stefni hánum heim til þingstefnu ok þing síðan, ok hafi fram vitni sitt á þingi, at þeir høfðu fimtarstefnu, ok at hánum var vitni borit, at hann tók jørð þá fyrri; þa skal hann æsta bœndr atfarar ok fœra hann af jørðu ok taka ránbaug konungi. – B. R. 100: Ef maðr sitr í húsum manns lengr, en hann leigt hafi, at úvilja húsbónda, þá skal svá sœkja: beiða skal húsbóndi hann lás ok lykla ok leggja hánum rán við.

[2] Jfr. Hertzberg, Proces, S. 89–93.

[1]

[2]