begavede Gr. F. Lundh, som tillike aaret forut hadde trykt en prøve paa et norsk diplomatarium og i 1830—31 holdt forelæsninger over læren om diplomer. Det var likeledes Lundh som fremsatte forslag om at besørge alle gamle norske love utgit, og som ved nytaar 1830 var nede i München og fik erkebiskop Olav Engelbrektssons og Kristian II’s arkiver («München-samlingen») utlevert av Bayerns regjering.
At den unge Munch desuten hadde tilegnet sig Rasks for hele den senere sammenlignende sprogvidenskap grundlæggende «Undersøkelse om det gamle nordiske eller islandske Sprogs Oprindelse» (1814), fremgaar tydelig av den mot Wergelands norsknorske «sprogreformation» polemiske avhandling hvormed han høsten 1832 aapnet sin redaktørvirksomhet i «Vidar». Han anfører her, dog uten at nævne Rasks navn, som «bekjendt nok, at likheten mellem de blotte ord i forskjellige sprog, uten hensyn til ordføininger og grammatiske former, den saakaldte leksikalske likhet, aldrig kan gjøre utslaget i at bestemme sprogets indre væsen og navn». Dette var netop en av Rasks hovedsatser, som rigtignok allerede Fr. Schlegel faa aar forut hadde antydet i sit epokegjørende verk om det gamle indiske sprog. Føier vi saa til, at Munch i et av sine følgende bidrag til «Vidar» røber sit bekjendtskap med Grimms verker, vil det være tilstrækkelig vidnesbyrd for at den unge jurist hadde nyttet sin studenttid til at arbeide sig grundig ind i tidens moderneste tanker paa det videnskapsomraade hvor han selv agtet at ta fat.
I den unge Peter Andreas’s livfag historie var der to professorer, Platou og Steenbloch. Den sidste vet man ikke meget om, da hans hele historiske produktion indskrænket sig til en liten av-
